SUBJEKT OG OBJEKT, SELVSTYRT OG MEDVIRKENDE

03.05: Jeg ser at en del mennesker er innom her. Jeg har mest lys til å slette dette, men jeg lar det stå som et eksempel til skrekk og advarsel: Sånn kan det bli hvis man prøver å være i flere pizzabiter samtidig. 

Redigert 30.4, og blir redigert mer senere.
Nå begynner det å sprike i alle retninger. 

Jeg fikk en kommentar til bloggen 
som gir meg lyst til å understreke at jeg ikke skriver om sånt som dette 
fordi jeg syns synd på meg selv og vil at andre skal syns synd på meg.
Jeg tar opp problemer fra min personlige synsvinkel 
fordi jeg vet at andre har opplevd liknende utslag av systemvold.
Og fordi det ikke er mulig å bekjempe systemvold  uten å identifisere den.
M'kay? 

       
La meg begynne med dette:

http://ingridvaa.blogspot.com/2012/04/oppdatering-jeg-gruer-meg.html

Mageknuter på grunn av et lite poliklinisk inngrep, trodde jeg.

Der tok jeg helt feil.

Med en gang magen min registrerte at jeg skulle på sykehuset og ikke på legesenteret, løste knuten seg opp.

Jeg var helt rolig mens jeg lette meg fram til rett avdeling, og jeg tror nærmest at jeg hadde hvilepuls mens en kirurg skar en centimeter  hud fra hvert øyelokk og sydde sammen. 

Jeg fikk god tid til å tenke over dette mens jeg ble skåret og sydd, og kom til at forskjellen mellom trygghet/sykehus og angst/legesenter var forskjellen mellom å være subjekt og objekt.

Hver gang jeg har vært på sykehus, har det vært som støtte. Som resurs.

    Jeg var hos far på sykehus i flere uker før han døde av kreft  - fordi personalet ba meg om det.

    Kroppen min husker velvilje, anerkjennelse, direkte ros for måten jeg reagerte på i en ekstrem situasjon. Jeg ble sett og hørt og kunne ta ansvar, samarbeide, være sentrert, være til stede i situasjonen.

    På grunn av denne og liknende erfaringer, vet kroppen min at på sykehus er jeg et subjekt – et selvstyrt individ.
    Og den slapper av. Er trygg. 

På legesenter husker kroppen min fire år med ”hjelp til å innse at hun kan komme til kort”. Uten at noen sjekket hvor langt jeg var kommet. 

    Og uten at noen fortalte meg at alt jeg sa ble avvist som fantasier, følelser og paranoia. For eksempel: 

I 1989 ringte jeg til primærlegen og sa at jeg var på Lillehammer Sykehus og hadde bodd på rommet til far en stund, fordi han ble så urolig når jeg ikke var der om natten.

    Og jeg sa at personalet hadde bedt meg om å sykmelde meg så jeg kunne fortsette med å være der.  

    Primærlegen hørte noe helt annet – og satte til og med anførselstegn rundt det han trodde at han hadde hørt:

21.08.89:  Hun ringer og forteller at hennes far er alvorlig syk. Dette har satt i gang en reaksjonskjede hos henne, ”som jeg nå har bestemt meg for å prioritere og ta tid til å reagere på”. Hun ønsker derfor sykemelding i 14 dager.

Jeg var et objekt. Et objekt for psykoterapeutiske fordommer og en borderlinediagnose. Jeg ble ikke sett, ble ikke hørt, ble ikke engang spurt om jeg kunne bevise det jeg sa. Og det hadde vært så enkelt å bevise: Jeg kunne bedt legen om å ringe til sykehuset og sjekke med personalet.

    I stedet sammenliknet hjelpevesenet det jeg sa med "realitetene". I mer enn fire år. Til det gikk opp for meg at jeg måtte holde meg langt borte fra helsevesenet for å kunne ta ansvar for livet mitt. 

Min største feil oppi dette var å ... ikke være paranoid nok. I ettertid ser jeg at jeg burde spurt i slutten av hvert møte med et hjelpevesen: "Hva har vi snakket om nå?" 
    Og begynt neste møte med å insistere på å lese journalnotatet fra forrige møte. 
    Mageknuten min blir vond og hard ved tanken. Hva hadde skjedd om jeg utviste så klare symptomer på paranoia?

Nå som reaksjonene jeg måtte fryse ned for å klare hverdagen har tint, ser jeg hvor skremmende notatet fra 21.08.89 - og alle de andre andre som likner - er. 
    Det skremmer meg at både primærlegen og andre jeg måtte forholde meg til hoppet rett over til fordomsfulle feiltolkninger,  uten et eneste spørsmål, uten en eneste motforestilling.

    Det skremmer meg at slik atferd er lovlig.
    Det skremmer meg at et ønske om mekling ble avvist. At hjelpevesenet ikke har rom for dialogbasert konfliktløsning. 

Hvorfor er ikke mekling et lavterskeltilbud når kommunikasjon med yrkeshjelpere går i baklås?

Den nye fastlegen min har lovet at han aldri skal vite noe OM meg som han ikke sier TIL meg. Hodet mitt vet det.

    Og kroppen?  Det har tatt meg fire år å tine reaksjonene mine såpass at jeg merker det kroppen formidler.  

    Et av resultatene er at mine symptomer på fibromyalgi er blitt mye svakere.

    Et annet resultat er at kroppen min vet at jeg er hjelpeløs og forsvarsløs på legesenteret.

Bare å skrive om dette utløser sterke angstreaksjoner. Jeg har hjerteklapp, blodtrykket har sikkert gått i været. Og hva kan jeg gjøre med det?

***

Senere: 
Der måtte jeg stoppe.  Og nå fortsetter jeg fra en annen synsvinkel.

Hva kan jeg gjøre for å få bukt med legesenterangsten min?

Det jeg har gjort før, i andre situasjoner.

Det jeg har jobbet med i fire år: 
Se på situasjonen i et videre perspektiv.

Fortsette med å finne bakkekontakt i mitt liv. 

Vikle meg ut av tolkningene.

Komme gjennom hengemyra av skyld og skam og forvirring og bortforklaringer, ned til grunnfjell og de tre viktige ordene: SLIK ER DET.

En del av SLIK ER DET som jeg har vegret meg for å tenke på, er at jeg fikk borderlinediagnosen da jeg sa at jeg ikke trengte terapi, og at jeg hadde effektive redskaper som gjorde det mulig å finne fotfeste, fortsette med å jobbe og takle det tunge omsorgsansvaret vi etter hvert fikk for eldre slektninger.

Likevel tok hjelpevesenet nesten knekken på meg før jeg kom meg unna. 

Hvordan går det med mennesker som har store nok problemer i utgangspunktet, når de blir utsatt for denne formen for psykisk helsevern?

Hva betaler samfunnet for denne  sløsingen med menneskelige ressurser?

Hva forskes det i? Og hvordan?

Fra http://nfph.blogspot.com tikket det nettopp inn en epost om et "Ressurshefte om samarbeidsforskning": 

http://www.erfaringskompetanse.no/content/download/1620/16006/file/Resurshefte.pdf

Jeg skal lese det etter hvert. Det jeg gjorde straks, var å søke på hjemmesiden til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse:

"selvstyrt": 0 treff
"selvstyring": 0 treff
"brukermedvirkning": 69 treff
"subjekt": 0 treff
"objekt": 3 treff

"Brukermedvirkning" er et ord jeg misliker sterkt. Fordi det gir en illusjon av selvstendighet, mens det synes å innebære at man skal "virke med" i eksisterende tilbud. 

Det er lett å bli et lydig og brukermedvirkende objekt for hjelp, hemmet av paternalistiske hjelperes rammer og begrensninger. 

Selvstyrte objekter, derimot ...  det greier jeg ikke å se for meg. 

Jeg ønsker meg et DET ER LOV-tog.

I ønsketoget mitt er det en skog av plakater med tillatelser - i tillegg  til roser og regnbuer:  

Det er lov å merke at andre ikke ser deg
Det er lov å merke tunge byrder
Det er lov å reagere
Det er lov å hate,  rase, tenke på hevn
Det er lov å få panikk
Det er lov å ikke fikse ting
Det er lov å ta tid til å helbrede sår

Det er lov å vise at du har det vondt 

Det er lov å fortelle historien din om og om igjen

Har du flere tillatelser å føye til?
    Jeg vil legge til noe nå i ettertid som er svært viktig, og som jeg glemte:

Det er lov å ta seg sammen når du må, og det er lov å klappe sammen etterpå.

Jeg fulgte både rosetoget og regnbuetoget på tv og i ånden … og gråt … og var stolt over å være norsk. Og jeg kjente en uro. En uro som Anneli Sande satte ord på i

Regnbuesangen – hvorfor får jeg klump i magen?

Hun skrev blant annet:

Første gangen jeg så rosehavet i Oslo fikk jeg tårer i øynene og klump i halsen. Rørende godt å se et slikt uttrykk for samhold når det var så mange skremmende krefter i sving. Når jeg ser rosehavet i dag får jeg klump i magen. Jeg får lyst til å være sint. På et vis synes jeg situasjonen krever et sterkere uttrykk enn roser og kloke sanger, men jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det, annet enn å skrive en blogg.

I dag hadde jeg trengt at de 40 000 menneskene som var i Oslo’s gater hadde omringet Tinghuset – taktfast trampet i bakken mens de med stort volum brummet:

Shame on you! Shame on you! Shame on you!

Jeg vet hva som gir meg klump i magen:

Skyggesiden.

    Solidariteten som rosetoget og regnbuetoget formidler så varmt og tydelig, er viktig og verdifull.

    Og menneskene som ble rammet av terrorkatastrofen trenger en annen form for solidaritet i tillegg: 

    Anledning til å vise sine ærlige, sunne og helt naturlige reaksjoner. 

    Også de reaksjonene som storsamfunnet ikke vil se.  

Her er et blogginnlegg med uttalelser som jeg gjerne skulle sett mange flere av i det offentlige rom:

http://rettssaken.blogspot.com/2012/04/en-ndvendig-pause.html

Jeg har stor beundring for bloggeren som skrev dette:

Hvorfor lyver jeg om at alt går bra?
Hvorfor tør jeg ikke å si til folk at, nei, det går faktisk ikke bra?
Disse spørsmålene har jeg stilt meg selv kontinuerlig de siste dagene.
Jeg har enda ikke kommet frem til noe ordentlig svar. Bare enkelte tanker om hvorfor det kan være slik.
I stort sett alle artiklene jeg har sett i de forskjellige avisene siden rettssaken har startet har flere AUFere stått fram og fortalt om sine inntrykk av rettssaken.
De fremstår som tøffe og modige.

Og budskapet er ofte slik: "- Han skal ikke få ødelegge for oss." Det samme gjelder mine møter med AUFere i og utenfor tingretten, budskapet er det samme. Det er tøft å være der, men håndterbart. Og gjerningsmannen skal ikke få påvirke meg lengre.

Men er det egentlig så enkelt?

For er det egentlig naturlig at så mange AUFere fremstår som upåvirket utad? Jeg tror ikke det.

Jeg tror det er veldig mange AUFere som holder masken om dagen. De holder masken for å holde fast i fasaden om at gjerningsmannen ikke skal få påvirke oss.
For min egen del har det også gått opp for meg at jeg egentlig ikke har noen å dele inntrykkene mine med. Jeg har dere som leser denne bloggen, men egentlig ingen andre. Ingen jeg kan betro meg til. Ikke misforstå, jeg har flere venner. Venner som drar meg med i sosiale lag og spør meg hvordan det går. Men jeg har egentlig ingen venner som jeg kan svare ærlig på det spørsmålet.

Mennesket som skrev dette, viser ekte styrke. 

Styrke til å se og erkjenne det som er.

Vi trenger et samfunn der det er lov til å vise den slags styrke.

Et samfunn som ser at dette er styrke. 

Et samfunn som har styrke til å være til stede hos smerten til mennesker som har det vondt. 

Jeg vil vite

om du kan være til stede hos smerten, 

min eller din egen

uten å gjøre noe for å skjule den

eller blekne den

eller fikse den.

     - Oriah, fra ”Innbydelsen”

Evner vi det?

Eller oppmuntrer vi mennesker som lider til ikke å være ofre, ikke la seg knekke, uten å vite hvor egoistisk en slik oppmuntring er? 

    Det ubevisste budskapet bak slike råd er: "Vi fikser ikke å se at du har det vondt, så ikke vis det."

Hvordan gjør vi en ikke, forresten? Jeg har prøvd i altfor mange år av mitt liv, og vil påstå at det er umulig. Det eneste vi oppnår, er å skape fremmedgjøring, floker og forvirring.

”Det handler ikke om å fjerne sorgen og smerten, ikke engang lindre den, og slett ikke finne en mening med den. Maktpåliggende for oss var å få pårørende og skadde over fra sjokkfase til reaksjonsfase, fra lammende uvirkelighet til smertefull bearbeidelse. Blir man værende for lenge i sjokkfasen, utvikles raskt symptomer som kan vare i måneder og år: fjernhet, angst, irritabilitet, initiativløshet, vonde og plagsomme minner, søvnvansker, frykt for egne reaksjoner og isoleringstendens.”

Dette sa en katastrofepsykiater etter bussulykken i Måbødalen i 1988. Hvor er katastrofeekspertene som sier dette i dag? Jeg har ikke sett mye sånt fra eksperthold etter terrorkatastrofen.

Er forskning blitt viktigere enn hjelp?

22.12.2011 skrev  Elisabeth Swensen noe svært vettugt i  Klassekampen, blant annet om krisepsykiatriske forskeres ”mangel på magemål og etisk gangsyn ”. Med hennes tillatelse avslutter jeg med hennes ord. Uthevingene er mine.  

”«Referenten eier sannheten», sier man. Hvem skriver den offisielle fortellingen om 22. juli?”

Gjerningsmannen har på oppdrag fra samfunnet - her retten - vært underlagt psykiatrisk vurdering, gjennomført ved at to nære kolleger fra samme psykiatriske fagmiljø har hatt samtaler med mannen i fengselet. De oppnevnte ekspertene har på grunnlag av disse samtalene, i henhold til gjeldende diagnosekriterier, stilt en psykiatrisk diagnose som kan frita terroristen fra straffansvar. Ingen annen fagkompetanse er innhentet for å kaste lys over hans beslutningsgrunnlag og tankeunivers. Ville andre samtaler med gjerningsmannen ut fra en annen virkelighetsforståelse og med alternativ kunnskap som utgangspunkt ha konkludert annerledes?

Krisepsykiatriske forskere er på sin side godt i gang med å ta patent på fortolkingen av de helsemessige konsekvensene etter 22. juli, på bestilling fra helsemyndighetene. 10. november skrev jeg i Aftenposten om dette fagmiljøets mangel på magemål og etisk gangsyn under overskriften «Kappløpet mot Utøya». Utgangspunktet var at Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) hadde lansert «Utøya-prosjektet» der alle over tretten år samt pårørende er målgruppe. Nå er datainnsamlingen i gang. Haugevis med sensitiv informasjon innhentes fra unge som nylig har vært døden nær, foreldre som nesten mistet eller mistet barn. Data er selvrapporterte opplevelser, følelser og funksjonsnivå. Forståelsesrammen er det som kalles PTSD, på norsk posttraumatisk stresslidelse: Utvikler målgruppen symptomer? Hvor mange? Hvor lenge?

Pårørende forteller at de har opplevd tilbudet om å bidra som «an offer you cant refuse». Mange vil dessuten oppfatte forespørselen om kartlegging som et tilbud om hjelp. Det er feil. «Dette er ingen intervensjon», sier prosjektledelsen. Jo, å be folk fortelle om det verste som har hendt dem er å intervenere. Men hjelp er det ikke. Prosjektledelsen selv legger ikke skjul på at de har jobbet under tidspress, både med protokollsnekring, nødvendige godkjenninger og opplæring av dem som nå gjennomfører datainnsamlingen.

De etiske dilemmaene ser ikke ut til å bekymre prosjektledelsen. Man får snarere en ubehagelig fornemmelse av at forskningsmiljøet er i overkant begeistret over å ha rukket først ut til ofrene og således sikret seg en eksklusiv portefølje av informasjon. Revirtenkning er utbredt i forskningsverdenen, og førstehåndsdata fra berørte etter 22. juli er en akademisk skattkiste. Slik er spillet.

«Utøya-prosjektet» er krisepsykiaternes første og største flaggskip i 22. juli-flåten. Flere er på beddingen. På samfunnets vegne er jeg opprørt over at det er disse ekspertene helsemyndighetene har knyttet nærmest til seg etter 22. juli, at det er denne vinklingen av virkeligheten som blir etterspurt og gitt legitimitet.

Hva slags kunnskap trenger det norske samfunnet om de helsemessige konsekvensene av terroren hvis formålet er å lære av feil, begrense skadeomfang og stå bedre rustet neste gang noe uforutsigbart forferdelig skjer? Hva med erfaringene vi gjorde om samhandling i helsevesenet, logistikk og kriseberedskap? Hvor er bestillingene fra helsemyndighetene til de som faktisk gjorde jobben? Ja, hvilken hensikt tjener det egentlig å få enda flere banale PTSD-studier fra et miljø milevidt fra den virkeligheten ofre og hjelpere lever i?

 I debatten etter 22. juli, spesielt om den sakkyndige vurderingen av terroristen, har enkelte formanet «folk flest» om å holde seg unna sånt som de ikke har greie på. Jeg er ikke bekymret for mangelen på respekt for ekspertisen. Spesielt ønsker jeg en omkamp om psykiatriens definisjonshegemoni hjertelig velkommen.

 elswense@online.no

Fasadebasert og skadebasert hjelp

Ipad har spist opp innholdet, og jeg har ikke kopi. Jeg skal skrive om igjen så fort jeg kan.

I mellomtiden lenker jeg til dette, om å være sentrert.

http://ingridvaa.blogspot.com/2012/02/om-vre-sentrert.html

Det er hensikten med det jeg kaller skadebasert hjelp: At vi skal oppnå balanse; være sentrert i eget liv.

Diagnose: Incestoffer

redigert  4.3.13

1987: "Diagnose: Incestoffer".

Uten å vite det. 

Et "tungt tilfelle" som trengte "hjelp fra fagfolk".

"Fagfolk" forsto ikke veivalget mitt. 

"Fagfolk" så ikke veien jeg gikk.  

"Fagfolk" hørte grensesetting som overføring og  omnipotent kontroll. 

"Fagfolk" ble "terapeuten" mot min vilje. 

"Fagfolk" visste at "Dere incestofre er opphengt i krenkelser!"

Da "fagfolk" endelig hørte "nei", ble det ...

1989: "Diagnose: Borderline"

1992: Jeg har ikke rett til synspunkter hvis jeg har overføringsreaksjoner. 

Hvem har omnipotent kontroll? 

Søle på gummistøvlene

Nå legger jeg ut den tredje i en rekke tekster jeg skrev for internavisen til Støttesenter mot incest i Oslo for lenge siden.

De to andre er:

Om å flytte ut av fasaden og legge fra seg maska

og 

En reise i øglenes land

Dobbeltklikk for å forstørre bildene

I ettertid ser jeg at "positivfilteret" mitt var sterkt og effektivt den gangen - jeg ignorerte signaler om problemer og gjorde alt som skurret på senteret til mine private gørrproblemer.

Et år senere ble det umulig for meg å ha videre kontakt med senteret. 

Det har jeg skrevet litt om her:

Hvor ble det av radikalpsykiatrien?

En reise i øglenes land

"Nina", som jeg nevner her, jobbet på Støttesenter mot Incest i Oslo. Og dette ble skrevet til internavisen. 

Jeg forstår ikke dateringen, men det er en fortsettelse av 

Om å flytte ut av fasaden og legge fra seg maska

Og jeg aner ikke hvorfor bildene får forskjellig størrelse.

Om å flytte ut av fasaden og legge fra seg maska

I dag la gamle ugle ut dette diktet: 

INNI OG UTENPÅ

 Inni seg var hun trist.

 Utenpå måtte hun være glad.

Inni seg var hun sint.

 Utenpå måtte hun være vennlig.

Inni seg var hun redd.

 Utenpå måtte hun være helt rolig.

©gamle ugle

 http://diktugla.wordpress.com/2012/04/22/inni-og-utenpa/


Det fikk meg til å tenke på noe jeg skrev for mange år siden. 
I 1988.

(klikk to ganger for å forstørre)

"Jeg tror ikke hun orket å høre"

Takk til @Sigrun_ for lenken til denne artikkelen: 

Når katastrofen aldri tar slutt

av Tine K. Jensen

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=68777&a=2

En setning utløste klump i halsen og tårer i øynene:

"Møtene med Siri har lært meg mye - for eksempel at barn som utsettes for grusomme opplevelser, kan snakke om disse på en sammenhengende og meningsfylt måte hvis noen tør å spørre."

Og hvis noen tør å lytte. Det opplevde ikke Siri i terapi: 

"Hun ville ikke snakke om det jeg var opptatt av. Hver gang jeg begynte å snakke om det som hadde skjedd og at moren min døde, begynte hun å snakke om andre ting. Jeg tror ikke hun orket å høre."

Takk til alle hjelpere som tør å spørre og orker å høre! 

Om å flytte inn i livet og kroppen

Vanrøkt, avvisning eller mangel på respekt kan få eit menneske til å føle seg heimlaus i sin eigen heim og framand i eigen kropp. ~Kirkengen

Dette innlegget i bloggen til gamle ugle ...

http://diktugla.wordpress.com/2012/04/19/kan-og-vil/

og dette i Bibbis blogg:

http://skrotliv.blogspot.com/2012/04/med-livet-pa-vent.html


... sammen med kommentarene, hjalp meg med å sette ord på noe jeg har tenkt en stund:

For meg gjelder det å flytte inn i livet mitt. 
Og kroppen min. 
Millimeter for millimeter. 
Ikke med press og viljestyrke.
Med tillit og tillatelser. 
Tillit til motstanden. 
Tillatelse til å lytte til motstanden: 
"Endelig hører du meg," sier den. 
Og slapper av. Litt. 

Tillate dødsangsten å slippe til, 
tillate alle  tanker og redsler som  motstanden skjuler 
i kroppsvevets mange millimetere. 
Tillate alle de bittesmå, spinkle reaksjonene og følelsene 
som redselen har skjult. 
Millimeter for millimeter, 
tre millimeter fram og to tilbake, 
blir kroppen en del av meg. 
Ikke lenger et gissel for normalsamfunnets fasader.  

Fortsettes her:
http://ingridvaa.blogspot.no/2012/05/om-flytte-inn-i-huset-og-helsa.html

Jeg avslutter med lenken til et innlegg i Linneas blogg, som også er relevant fra en annen synsvinkel: 
http://ett-annat-perspektiv.blogspot.com/2012/04/piska-eller-morot.html

Oppdatering: Jeg gruer meg.

I morgen skal jeg på sykehus og operere tunge øyelokk.
Poliklinisk.
En bagatell.
Hodet mitt vet det.  

Det vet ikke magen.
Den tunge knuten jeg har der i dag kjenner jeg svært godt igjen.
Nå.
Bibbi satte ord på den i sin blogg:

Mobbing, skole, en del av mine barndomsminner.

For meg er det "begynne-på-ny-skole-knuten".

Jeg limer inn noe jeg skrev i kommentarfeltet til Bibbi:

Da jeg var 13 år gammel hadde jeg gått på 10 forskjellige skoler.I Norge, India, Danmark og Italia. Blitt undervist på norsk, britisk, dansk og amerikansk.Og på protestantisk og katolsk.Og gruet meg for å gå til en helt ny og ukjent "hvor absolutt ingenting beskytter henne" 10 ganger i løpet av 6 år. 

Nyere kroppsminner fra et helsevesen der jeg ble satt i avmakt og ikke hadde rett til selvforsvar, forsterkes av kroppsminner fra barndomstidens visshet om avmakt og forsvarsløshet. 

Det foregår en del omkoplinger i hodet mitt nå, og det må jeg respektere. Noen kommentarer  i denne bloggen har bidradd til disse omkoplingene - hvis du er en av de som ikke har fått skikkelig respons, er dette årsaken.
    Jeg kommer tilbake.
    Når tiden er inne.
    Må bare gå walkabout i kroppen og hodet en stund først.

Ildvandring og grenser

Det var ildvandring hos oss i påsken. Åndelighetsfri ildvandring, basert på anvendt fysikk. En av deltakerne la ut dette på YouTube:

Det snakkes mye om å sprenge grenser, utfordre grenser ... og det er svært viktig.

Enda viktigere er dette:

Før vi sprenger og utfordrer grenser, må vi vite hvor de er. 

Vi må ha kontakt med dem. 

Vi må vite hva vi skal gjøre og hva vi utfordrer. 

Og vi må ha et selvstyrt ønske om å gjøre det. 
  
En person som sto rundt bålet på denne ildvandringskvelden ville ikke. Forståelig nok - han hadde vært med på vårt første ildvandringsforsøk, da vi ikke visste at det var viktig å fjerne småstein fra bålplassen. Glovarme steiner skaper gedigne brannblemmer. 

En annen sto barbeint foran glørne, tenkte seg litt om og sa: "Nei, ikke i dag."

Og jeg har like stor respekt for "nei" i en slik situasjon som for "ja". 

Den aller første utfordringen er å kjenne etter og ta et bevisst valg.

Tilføyd etter påsken 2014:
I år var yngste ildvandrer 4 år gammel. Vi hadde ikke tenkt at barna skulle være med på dette, men de hadde så lyst, og det har gått så bra, så nå har vi ikke betenkeligheter lenger. Og det er vakkert å se hvordan stoltheten lyser av dem når de går - ikke bare en gang, men om og om igjen. Mestring på høyt nivå.

GOMPER OG TRIPPELSKADER

Jeg låner ordet "gomp" av Torstein Bugge Høverstad, som har oversatt Harry Potter-bøkene til norsk.

Her er en Wiki-artikkel om begrepet.

I denne bloggen kommer jeg til å bruke "gomp" i betydningen "menneske som har vært forskånet for kontakt med det offentlige psykiske helsevernet i Norge".

For meg og andre som har hatt skadelig nærkontakt med lovlig og psykoterapeutisk korrekt psykisk helsevern, er gompenes blåøyde og uvitende tro på systemet en kompliserende faktor som pøser gompeskade på psykiskhelsevernskader.

Og da kan vi snakke om trippelskader:

Den opprinnelige skaden, som ikke ble sett av omgivelsene, har jeg beskrevet i "Jeg var et offer, og jeg er stolt"

Oppå denne opprinnelige skaden får mange av oss tilsvarende skader av et psykoterapeutisk korrekt og lovlig psykiske helsevern. Det kalles "retraumatisering", som blir litt for fjernt og ullent for meg, så jeg kaller det DOBBELTSKADER.

Og når gomper vi har kontakt med i dagliglivet, i familien og ellers, ikke ser disse skadene ... da påfører de oss en TRIPPELSKADE.
    Og i ren hjelpsomhet og velvilje kan de fortsette med å strø salt i gamle sår:

    - Det er ikke noe å bry seg om.
    - Du må ikke klandre systemet for noe en enkeltperson har gjort.
    - Noe må jo du ha gjort for å provosere.


Har du noen bidrag til listen over gompereaksjoner?
Bibbi ... skrev du noe sånt i bloggen din en gang?

TILLATELSER

En videreutvikling av tillatelsene i  "Jante"

Jeg har lov til å merke hva som er vondt og hva som er godt, slik alle andre har lov til å merke hva som er vondt og hva som er godt.

Jeg har lov til å merke når jeg blir sett og når jeg ikke blir sett, slik alle andre har lov til å merke når de blir sett og når de ikke blir sett.

Jeg har lov til å vite at jeg er enestående. Aldri, siden det første mennesket gikk på jorda, har det vært en som meg.

Jeg har lov til å vite at den jeg er nå, er en sammensmelting av den jeg har vært og den jeg kommer til å bli – slik andre har lov til å vite det om seg.

Jeg har lov til å vite at jeg har enestående erfaringer, slik andre har lov til å vite at de har det.

Jeg har lov til å vite at andre kan lære av mine erfaringer, slik jeg kan lære av deres.

Jeg har lov til å vite at jeg har enestående resurser, slik andre har lov til å vite at de har det.

Jeg har lov til å bry meg om meg, slik andre har lov til å  bry seg om seg og alle har lov til å bry seg om alle.

Jeg har lov til å vokse i egne øyne ved å la andre se hvor store de kan bli, slik andre har lov til å vokse ved å la meg se hvor stor jeg kan bli.

Jeg har lov til å vite at samhold er glede og kjærlighet. Jeg har lov til å elske fram samhold og glede rundt meg, slik andre har lov til å elske fram samhold og glede rundt seg.

Jeg har lov til å føle det jeg føler og til å vite at ingen følelser er farlige, slik andre har lov til å føle det de føler og vite at ingen følelser er farlige.

Jeg har lov til å gjøre feil og eie de feil jeg gjør, slik andre har lov til å gjøre feil og eie de feil de gjør.

Er det noen tillatelser du vil tilføye?

Mistillitserklæring 1990

Redigert 10.04 for å sette inn 

ordene "psykoterapeutisk korrekt og lovlig" 

der de hører hjemme.

Maria Gjerpe ‏ @MariasMetode  tvitret dette i dag: 

Å tie er det samme som å la andre påføre deg skam og derfor en måte å ta makten over deg på. Vis deg fram, vis mot. Snakk. Vær uredd.

Og jeg ble inspirert til å finne fram noe som har vært innhyllet i skyld og skam.

Dette dokumentet var skrevet til mitt 5. møte med Overlege DPS, mitt 3. forsøk på å sette grenser for hans indirekte "lov til å innse at hun kan komme til kort" via primærlegen. 

For et år siden spydde jeg ut innvollene mine (det føltes i hvert fall sånn) da jeg scannet det inn. Misforholdet mellom det jeg hadde skrevet og helsevesenets tolkninger var så stor at kroppen reagerte med krampeoppkast.

Den gangen la jeg ut dette dokumentet i en sky av egneord. Det innlegget har jeg nå fjernet, og jeg legger ut disse sidene nøyaktig som jeg skrev dem i 1990, uten å pakke dem inn.

Og vet du hva, kjære leser? Nå greier jeg endelig å være stolt når jeg leser dette. Over at jeg kunne være så (ikke "såpass") klar i min respons til helsevesenets tåkeskyer av manipulering og alltidfeil. 

Da jeg skrev dette hadde jeg vært borderlinet i et år uten å vite det. Jeg fikk først greie på diagnosen et par år senere. 

Og i helsevesenet hadde det i et år allerede vært en realitet at jeg satte likhetstegn mellom mine fantasier og virkeligheten... uten at jeg visste det.

Ingen spurte om jeg kunne bevise eller bekrefte det jeg skrev på side 4 om de tre store "ildprøvene". Jeg ble heller ikke informert om at det ikke ble trodd.

Og jeg ble ikke informert om at jeg ikke ville få det jeg ba om i dette møtet, det jeg også hadde bedt om i det 3. og 4. møtet og ikke fikk da heller: Fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier og la tiden vise hvordan det gikk. 

Jeg begynner å bli sint igjen ... langsomt, med redsel, men sint. 

Jeg legger først inn overlegens versjon 

av det jeg tok opp i "Mistillitserklæring": 

Det ble blogg og ikke bok.

Og det overlegen skrev om "journalnotater" fortjener en kommentar: 

Jeg hadde IKKE bedt om et møte for å lese journalnotater, jeg ba om et møte for å be om fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier ... for tredje gang siden 1988.  

Da jeg kom, rakte overlegen meg en uryddig bunke med små, uleselige papirbiter uten et ord. Jeg bladde gjennom dem og rakte dem tilbake til overlegen uten et ord - jeg var ivrig etter å komme i gang med grensesettingen og få oppklart misforståelser. 

Jeg krever ikke enighet i dette, men det er min tolkning av virkeligheten. 

Og jeg blir sjalu hver gang jeg hører om terapeuter som sitter sammen med kundene sine og vurderer hva den rette diagnosen er. 

(klikk to ganger på bildene før å forstørre dem)

Anbefales: "The Black Power Mixtape"

På NRK 2:
11.4, kl 22.30
13.4, kl 19.10
15.4, kl 14.00

Her er NRKs omtale:

Dagens dokumentar: Black Power - ei svart-kvit historie
Svensk dokumentar. Kva veit ungdomen om Black Power Movement i USA? Med gamle intervju av folk som Stokely Carmichael, Eldridge Cleaver, Bobby Seale, og Angela Davis, sett saman med nylaga musikk, vil regissøren fortelje dei unge om denne avgjerande epoken i det svarte USA. (The Black Power Mixtape)

Jeg jobber med den siste korrekturlesingen av dette programmet nå, og tenker på hvor fellesmenneskelig behovet for borgerrettigheter er.

Mer informasjon her:

http://blackpowermixtape.com/

http://movies.nytimes.com/2011/09/09/movies/the-black-power-mixtape-1967-1975-review.html

Og et klipp:

Hvordan hindre at psykiskhelsevernere misbruker offentlige midler?

Redigert 29.01.15

Takk til "Psykisk Daily" for denne artikkelen:

HVA ØNSKER BRUKERE AV PSYKISKE HELSETJENESTER?

Her skriver Odd Volden:

– Problemet på det norske psykiske helsefeltet er ikke at kundene er for kravstore. Problemet er at de offentlige tjenesteyterne fortsatt ikke skjønner at uten at de viser mer ydmykhet, vil politikerne bli nødt til å gjøre helsevesenet mer og mer kundeorientert.

Jeg er med Volden et godt stykke på veien, og jeg går et stykke lenger enn ham når det gjelder dette. Hvorfor skal "politikerne" vente og se om tjenesteytere viser mer ydmykhet før de gjør helsevesenet mer kundeorientert?

"Ydmykhet" er en personlig egenskap.

En viljestyrt egenskap.

Og jeg ser liten vilje til ydmyhet på psykiskhelsefeltet. 

Hva skal vi gjøre mens politikerne venter på ydmykhet fra offentlige tjenesteytere, vi som er frivillige eller ufrivillige kunder av psykiske helsetjenester? 

Kanskje det er på tide at politikerne forlanger ydmykhet? Alternativet er å fortsatt finne oss i fagmessig korrekt og lovlig tjenestearroganse - og skadene den påfører mennesker som har problemer nok fra før. 
  
Det er iverksatt utallige tiltak for å hindre at enkeltpersoner misbruker offentlige midler.

Jeg etterlyser klare, strenge tiltak for å hindre at tjenesteytere gjør det samme. 

Et utgangspunkt kan være forskning i "hjelp som skader".

Et annet kan være kunnskap om forskjellen mellom rask og langsom tenking, slik det fremstilles i denne boka: Thinking, fast and slow av Daniel Kahneman

Slik det er nå, går milliarder i offentlige midler - for ikke å snakke om enorme menneskelige resurser - rett i dass på grunn av offentlige psykiskhelsetjenesteyteres blindhet, døvhet og faglige arroganse. 

Se bare på begrepet "personlighetsforstyrrelser". Her uttaler Professor dr. med. Einar Kringlen seg skråsikkert om temaet:
http://www.sinnetshelse.no/artikler/personlighetsforstyrrelser.htm

Tidligere kalte man dem gjerne karakternevrotikere og psykopater. I dag brukes diagnosen personlighetsforstyrrelser om begge disse gruppene. Fellesnevneren for dem er at det handler om mennesker som har store problemer med å forholde seg til andre. 

Jeg etterlyser forskning i tjenesteyteres evne til å forholde seg til mennesker med psykiske problemer. Det står litt som slik forskning i den engelske bloggen min:

http://freudfri.blogspot.no/2014/02/definition-of-mentalization.html

Noe som ville være enkelt å gjennomføre og evidensbasert som bare faen, er å filme kommunikasjonen mellom tjenesteyter og kunde. 

Se nærmere på tjenesteyterens evne til å forholde seg til kunden - hjelperens evne til å se kunden og høre det kunden sier og føre en dialog. Se nærmere på journalføring: Jeg er nok ikke den eneste som har fortalt en tjenesteyter om mine problemer og behov, og som i ettertid ser en journal som handler om symptomer og forstyrrelser. A. B. Breivik er ikke den første som ikke har kjent seg igjen i fagfolks tolkninger.

Jeg har uten å lykkes prøvd å forklare for en psykiater hva en dialog er: Det er jo ikke så vanskelig, det går ut på at ...

- person 1 sier A
- person 2 sier B, som har noe med A å gjøre
- person 1 sier C, som har noe med A og B å gjøre. 
- Og både person 1 og 2 spør hvis de ikke forstår A, B eller C er.

Mer om dette i "Parallel Monologues"

Kommentarfeltet i den norske bloggen min har mange fine eksempler på dialog og samtale. Og dialog og samtale er bare mulig når begge parter har innlinjer. Det at hjelperen, personen som har makt i situasjonen, ikke har inn-linjer, kan skape "personlighetsforstyrrelser". 

Jeg kan tenke meg at mange mennesker som trenger hjelp gjerne blir med på forskning i hjelpe-kommunikasjon. Og jeg tviler på at tjenesteytere som skader innser nødvendigheten. 

I "Hjelper hjelpa du gir"   siterer Birgit Valla forskning som viser at 96 % av de undersøkte psykoterapeutene vurderer seg selv om OVER GJENNOMSNITTET dyktige. Ingen mener at de er under gjennomsnittet. Og hun skriver:   

Å innføre systematiske tilbakemeldinger fra klientene i psykisk helsevern kan være en tungrodd affære. Nylig fortalte en avdelingsleder at han ønsket å gjøre noe med dette, men at terapeutene ikke var interessert. De hadde ikke behov for slike tilbakemeldinger. Klientene var dessuten ikke til å stole på i slike spørsmål, mente de.

 Jeg lar Birgit Valla få det siste order her, fra et innlegg om "Superterapeuter":

-Når du spør en superterapeut om hvordan han arbeider med for eksempel angstlidelser, ser han spørrende på deg. Han vil så spørre om du har et spesielt eksempel i tankene, og ber deg komme med utfyllende informasjon om kontekst og omstendigheter. Superterapeuter er opptatte av det unike ved hver klient heller enn det generelle, skriver Valla.

TANKER OM JANTE 1988

Redigert flere ganger allerede. 

Jeg tenker mye på Jante nå for tiden, og i dag fant jeg dette gamle arket.
Klikk to ganger på bildet for å få en forstørret versjon.





Her er en litt omskrevet versjon av tillatelsene. 


Da jeg skrev dette, visste en psykiater at jeg trengte hans hjelp til å innse "realitetene". Slik ser hans "realiteter" ut: 

"Den viktigste kilden til livsutfoldelse er å ha en basisforutsetning: uansett hva som skjer er jeg ivaretatt av Gud og mennesker. En slik basis gir styrke til å møte det som måtte komme. Min nåde er deg nok står det i Bibelen. Det er alt du trenger. Det betyr jo at du er elsket slik du er! Nåde: det som forsoner. Gjennom nåden blir du forsont med deg selv, med andre mennesker og med Gud."

Var min ateisme en avvisning av "realitetene"? 
    Avviste jeg "realitetene" da jeg avviste psykiaterens begreper om nåde; hans versjon av Jante, der vi er ivaretatt av Gud og mennesker?
    Avviste jeg "realitetene" da jeg i stedet valgte en virkelighetsoppfatning der barn blir torturert uten at noen ser det?

Det bringer meg tilbake til jakten på borgerrettighetene: 

    Hvordan står det til med min valgfrihet innen helsevesenet? 

    Har jeg rett til å velge meg bort fra psykisk jantevern og gå i retning av "de ti tillatelsene" i stedet?

    I 1988 trodde jeg det, men tiden skulle vise at jeg tok helt feil.