Redigert 2.8.13
Jeg vil gjenerobre O-ordet. Offer. Jeg er ikke et offer, jeg er ikke i en offerrolle, jeg har vært et offer. Og min vei ut av offerrollen gikk i retning av å se hva jeg hadde vært offer for.
Å se hva vi har vært ofre for. Det høres da enkelt ut, ikke sant?
For mer enn 20 år siden oppdaget jeg at det var svært komplisert. Da kom jeg ut av offerskapet og begynte å ta ansvar for å ha sveket og fortrengt mitt indre barn, som sa: “Ja, jeg har overlevd. Og jeg vet hva jeg vil at du skal gjøre for meg: Hør på meg. Tro på det jeg sier. Gjør noe med det. Vis meg at jeg kan stole på deg.”
Jeg valgte å gjøre det … og ble “et tungt tilfelle” i helsevesenet. Etter hvert fikk jeg en borderlinediagnose da jeg nektet å være enig i at jeg "i virkeligheten" var blitt forført og hadde "hatt et seksuelt forhold til en prest i oppveksten".
Da jeg valgte å jobbe med senvirkninger etter overgrep i stedet for å gå i terapi hos psykiateren som visste at jeg hadde hatt et forhold i oppveksten (som også var, og fremdeles er, overlege på DPS) visste han at jeg forsvarte meg mot å se nærmere på de egentlige problemene mine. Og det er i samsvar med Legeloven, Lov om Psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen å behandle uenighet som et psykiatrisk symptom, ifølge Fylkeslegen.
Da jeg valgte å jobbe med senvirkninger etter overgrep i stedet for å gå i terapi hos psykiateren som visste at jeg hadde hatt et forhold i oppveksten (som også var, og fremdeles er, overlege på DPS) visste han at jeg forsvarte meg mot å se nærmere på de egentlige problemene mine. Og det er i samsvar med Legeloven, Lov om Psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen å behandle uenighet som et psykiatrisk symptom, ifølge Fylkeslegen.
Helsevesenet stappet meg inn i et usynlig borderlineskap og kastet nøkkelen. Heldigvis hadde jeg mulighet til å holde meg borte fra Vesenet - og fra psykiskhelsevernerne som insisterte på å tolke virkeligheten for meg.
I andre områder av livet gjorde jeg en fin oppdagelse: Da jeg valgte å gå ut av offerskapet, forsvant det.
På den tiden var jeg aktivt med i Støttesenter mot incest, og vi insisterte på å erstatte O-ordet med et annet O-ord: overlevende.
Det hjalp ikke noe særlig. Nå, mer enn 20 år senere, synes det å hefte enda mer skam og uvitenhet, enda flere vrangforestillinger, til det å ha vært brukt av voksne da vi var barn … seksuelt eller på andre måter.
Slik jeg ser det, er normale og utbredte psykoterapeutiske tolkninger av virkeligheten en stor del av dette problemet. I stedet for å spørre "hva er det som har skjedd deg?", har ekspertene gått seg vill i et alternativt univers der det viktigste spørsmålet er: ”Hva er det som feiler deg?” Eller ... og enda verre ... ”Hva er det som feiler pasienten?"
Slike spørsmål har skapt en terapikultur som ser personlighetsforstyrrelser, uønsket atferd og kjemisk ubalanse i hjernen i stedet for å se sterke, modige mennesker som lever videre trass i åpne sår og tunge byrder etter skader de ble påført som barn. Da de ble brukt av voksne.
Et barn som har vært brukt av voksne kan sammenliknes med et barn som har vært påkjørt av en bil. Et trafikkoffer. Det hefter ikke skam ved å være trafikkoffer, og det kan hefte beundring for styrken og motet trafikkofre må utvise for å komme videre med livet.
Jeg skammer meg heller ikke. Og nå tar jeg tilbake O-ordet. Jeg var et offer. Et offer for voksenbruk.
Det er mange måter voksne kan bruke barn på, og jeg samler dem alle under en paraply: Voksne bruker barn som dop. I stedet for narkotika eller alkohol, handler det om at voksne, ofte ubevisst, bruker sin voksenmakt og styrke mot sårbare, hjelpeløse barn, for at de selv skal føle seg bedre, sterkere, mer i kontroll. Og i denne prosessen kjører de på barn, og de kjører over dem, uten at det syns.
Mobbeofre kan oppleve det samme: De blir påkjørt igjen og igjen, uten at det syns. Uten at noen griper inn for å stoppe det.
Og her svikter sammenlikningen min. Ingen er blitt påkjørt av den samme bilen eller de samme bilene dag etter dag, år etter år. Tanken er latterlig.
Likevel blir barn og mobbeofre brukt på denne måten. De blir psykisk og fysisk påkjørt og overkjørt og knust og smadret, dag etter dag, år ut og år inn. Og svært ofte er det ingen som ser dette, ingen som hører det, ingen som gjør noe for å stoppe det.
Jeg var et av disse barna.
Jeg var et offer for misbruk av voksenmakt.
Jeg var et offer for misbruk av voksenmakt.
Jeg var et offer for definisjonsmakt.
Og nå er jeg i ferd med å bli gammel.
Og jeg er i live.
Og jeg er stolt.
Og jeg tenker: Kanskje vi, som har og har hatt synlige symptomer på barndomsskader og byrder, trenger vår egen borgerrettighetsbevegelse? Kanskje vi trenger å gi oss selv retten til vår egen livshistorie, vår egen tolkning av virkeligheten?
Og noen ganger, når jeg er alene, spiller jeg denne James Brown-videoen og synger min versjon av refrenget hans:
Blir du med?
Say it loud: “I was a victim, and I’m proud”
Si det høyt: ”Jeg var et offer, og jeg er stolt!”
Hei, jeg klarer nesten ikke å kommentere dette jeg, det berører meg, samtidig vil jeg gjerne gjøre det. Vil takke deg for at du skriver om dette.
SvarSlettJeg har min egen historie, som et følelsesmessig utnyttet barn og et mobbet barn. Jeg kunne aldri være et offer, jeg måtte alltid tenke meg bort fra det, for å overleve. Og ja, jeg har klart meg bra. Men det krenkede barnet var der hele tiden, bare utrolig godt skjult, for andre, for meg. For offer er det vanskelig å være. Nå som da jeg var barn.
Helt til en terapeut brutalt kastet meg tilbake i offerrollen, retraumatiserte meg, og det krenkede barnet dukket frem.
Og jeg forsto at jeg ikke kommer meg videre før jeg aksepterer meg selv som offer. Noe som betø å tåle alle de utålelige følelsene. Først da kunne det vokse frem et barn som ikke vil finne seg i alt.
Nå kan jeg si at jeg var et offer, jeg overlevde på tross av det. Og det er jeg stolt av, jeg også.
Jeg kan ikke noe for det, men jeg grøsser når jeg leser om at man skal komme seg videre og ikke stivne i offerrollen. Hvilken offerrolle, spør jeg da?
For før jeg begynte å tåle meg selv, også som offer, kunne jeg ikke komme videre. Hvorfor er det så få behandlere som skjønner dette? Som fatter at det viktigste for krenkede barn er å bli tålt? At de gjentar uretten ved å ikke la oss få oppleve relasjoner hvor vi blir sett, hørt og trodd? Og hvor vi får være subjekter, ikke objekter for andre.
Og det virker på meg som de skyr følelser.
Igjen, takk for at du skriver om dette.
Mange talk for din respons. Dette er noe av det vanskeligste jeg noen gang har skrevet, og det var godt å høre fra en som forsto det! Nå er jeg på reisefot, jeg skal skrive mer når jeg kan. Har du lest om "Offer eller offerrolle" på erfaringskompetanse.no? jeg har planer om å kommentere det etter hvert. Kortversjonen er at hjelpevesener låser oss fast i en ikke-offerrolle ved å hindre oss i å se hva vi var ofre for. Og det er, som du sier, retraumatisering ... De gjør det samme som omgivelsene gjorde da vi var barn
SvarSlettJrg har også undret meg over denne merkelige innstillingen i "hjelpe"-apparatet. Som du skriver i innlegget ditt, synes det som at de er mer opptatt av å spørre hva som er galt med deg enn hva som har skjedd med deg eller hva du har opplevd. Selv liker jeg å kalle det "finn fem feil"-terapi!
Slett"finn fem feil" var en fin beksrivelse!
SlettTakk for tilbakemelding.
Hei igjen. Jeg jeg har lest det innlegget du nevner, om offer og offerrolle. For å si det sånn, jeg deler ikke det synet på verden.
SvarSlettJeg selv er godt voksen, jeg vokste opp på 50 og 60-tallet. I tillegg til en del spesielle omstendigheter, ja så ble jeg som mange andre på den tiden oppdratt til å føye meg etter de voksne, uansett. Noen av oss ble indoktinert til å være solskinnsbarn, med trusler om evig fortapelse hengende over oss. Å lytte til egne behov var nærmest en dødssynd.
En del av den retorikken som dukker opp nå ligner barndommens. Vi som har tatt oss sammen og tenkt positivt til vi ble syke av det, ja vi trenger noe helt annet. Dette innlegget om offer og offerolle tolker jeg som en slags oppfordring til å fortsette etter barndommens mønster. Noe jeg har erfart at til slutt ble helt umulig for meg, jeg ble syk av det.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan nå ut med min motstemme, jeg tror disse ta-deg-sammmen, tenk-positivt - ideologene, de er veldig i takt med en slags tidsånd. Det handler om raske og billige løsninger. Jeg opplever det som styrt utenfra, og slik enten meningsløst eller dypt krenkende.
Jeg for min del tror på forandring innenfra. Da kommer de positive tanker helt av seg selv de.
Når det er sagt, jeg respekterer dem som opplever at dette kan hjelpe dem. Men jeg er veldig redd når dette blir standardløsninger, som ikke sjekker ut den enkelte som søker hjelp.
Da kan denne tankegangen, omsatt i terapeutisk praksis, gjøre mye skade. Og vi vet vel, at det skjer, og at det da er pasienten som må bære byrden av skyld, igjen.
Ser frem til å lese din kommentar på Erfaringskompetanse.
Hei,
SvarSlettdet var vondt å lese dette fordi, jeg har også vært et av disse barna som ble krenket grovt av voksne.
Veien til hjelp traumatiserte meg ytterligere, og skjedde ved kognitiv terapi, der både terapien og terapeut bidro til mistro mot meg og det jeg hadde opplevd.
Får å få et bedre liv, måtte jeg tro på meg selv og se med realistiske øyne på det jeg faktisk hadde opplevd, for å kunne få en distanse, som gjorde meg godt.
Det verste har vært, først blir man ikke trodd når man er barn, men så fortsetter galskapen gjennom kognitiv terapi.
Jeg har følt meg så utrolig oppgitt mange ganger,og vet ikke hva som skal til for at det offentlige helsevesen kan forstå, at dette ikke er veien å gå for oss som har opplevd grove krenkelser som barn.
Takk for at du delte din historie.
Vennlig hilsen
Bibbi
Takk for det dere skrev, gamle ugle og Bibbi. Det er sent, og jeg er nettopp tilbake fra en ukes dataløs ferie. Jeg skal skrive mer i morgen, nå vil jeg takke for at dere viser at vi er flere "upositive" kjerringer mot strømmen.
SvarSlettDette var veldig sterkt å lese. Jeg grøsser av å tenke på hvor mange overgrep det har blitt gjort og gjøres. Makt har korumpert menneskene siden tidenes morgen, men det er mitt håp at alt som er blitt gjort i det skjulte vil snart komme for en dag. Ta vare på deg selv! Kjærlig hilsen, Marit Lurås Ciancio - Malta.
SvarSlettFint å høre fra deg, Marit. Blogging er en effektiv måte å vise fram skjult maktmisbruk på, og gjør det mulig å drive ... nanoaktivisme? ... for å belyse systemvold og annet som storsamfunnet og mange hjelpevesener ikke vil se.
SvarSlettJeg fortsetter der jeg slapp i går: Det blir litt tid før jeg får skrevet min respons til ”offer eller offerrolle”, for jeg jobber med noe i forbindelse med Biskop Bernt Eidsvigs forord til boka ”Ingen vei utenom”: http://tinyurl.com/bw63xcw
SvarSlettOm ”tre lag med skam” … barneskam over å ha vært utsatt for overgrep, voksenskam over å ha levd med skammen, og til slutt, for å sitere bispen: ”Jeg avviser prinsipielt forestillingen om at Kirken har kollektiv skyld i overgrepssakene. Kollektiv skam er vel anbrakt, men det er noe annet”. Hva er da barna som var/er ofre for overgrep? Skambærerne?
Jeg ser en likhet mellom det som skjer i Den katolske kirken og storsamfunnet – jeg hevder at jeg var offer for kirkeovergrep, og det er det jeg prøver å formidle ved å skrive om mine tre lag med skam: Kirkens kollektive ansvar for at det var umulig å si fra og be om hjelp.
Og jeg betrakter psykiske problemer som samfunnsskader på samme måte – et resultat av at storsamfunnet har gjort overgrep til offerets private skyld og skam … og har utdannet yrkeshjelpere som nekter oss å se hva vi var ofre for.
Hva mener dere?
Hei, ja jeg hører også til dem som tror at psykiske problemer må forstås i samfunnssammenheng. Og disse samfunnsskadene rammer også biologisk, men kan ikke forstås som feil i personen selv som kan fikses med hjernevask, som jeg kaller det.
SvarSlettAlle maktsystemer, enten det er i familien eller i storsamfunnet, vil skape reaksjoner i eller fra mennesker som blir satt i avmakt. Og samfunnet har ulike måter å holde disse reaksjonene under kontroll på. Mange av disse kontrollsystemene mener jeg skaper gjentagelser av avmakt. Det blir en forferdelig vond sirkel.
Jeg har ikke hatt noe med den katolske kirken å gjøre, men derimot en kristendomsvariant av den temmelig pietiske sorten. Jeg har gjenkjennelse på dette med at det ikke nytter å si fra. Faktisk opplever jeg at denne fundamentalismen rett og slett har truet meg som person, min vilje skulle tuktes, syndig som jeg var. Ja, det ble alt for mye syndig natur og undertrykkelse av alminnelige kroppslige reaksjoner og følelsesuttrykk.
Terapi av ulike slag, tradisjonell psykoanalyse eller kognitiv atferdsterapi, kan oppleves som gjentagelser av gamle maktmønstre. Terapeutene tilskriver da pasientene skylden for dette. Det mener jeg blir helt feil. Terapeuten tenker jeg skulle være representanter for de undertrykte, som hjalp pasienten ut av avmakten.
Jeg kan ikke ha terapeuter som ikke lar meg være subjekt som selv får kjenne hva som er rett for meg. Terapi vil være å få seg selv tilbake til seg selv, dvs. merke hvem en selv er, hva en selv vil, at en har makt over eget liv. Ikke på liksomvis, som jeg oppfatter en del av empowermentsnakket som. Dette betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke mener et samfunn må ha regler og at vi må ta hensyn til hverandre.
I bakgrunnen spøker også en bruk av menneske for økonomisk vinning i tillegg til maktpersoners egne behov. Før vi begynner å ta menneskelige hensyn og tåle større variasjon, tror ikke jeg dett vil endre seg. Dessverre.
Akkurat hvordan religion, makt og individuelle psykologiske forhold settes i spill med hverandre, ja det er vanskelig å få tak på, synes jeg.
En liten kommentar til offer og offerrolleinnlegget: Din kommentar satte noe i gang i meg, og det kom et dikt ut av det. Jeg har lagt det inn som kommentar i Sigruns blogg.
Det er interessant, det der med biologiske skader etter overgrep: Alice Miller påpekte allerede på 80-tallet at hjernescanning kunne påvise overgrep ... og så ble det snudd til å bli en sykdom.
SvarSlettJeg tror at maktmisbruk fins i alle kirkesamfunn - jeg begynte livet som misjonærbarn i santalmisjonen før foreldrene mine konverterte, så jeg har erfaring med norsk fundamentalisme av den "positive" sorten.
Her er en relevant bloggartikkel:
Defining Spiritual Abuse and the Effect on us as Children
Skulle gjerne kommentert mye mer, men nå må jeg jobbe. Klem til deg!
Hei, tenker på dette med skam i sammenheng med offer (offerrolle synes jeg er et ikkeegnet ord). Skamfølelse kan kanskje fungere som tildekking, ev. brukes som hersketeknikk: du skulle skamme deg. Går vi fra skam til å erkjenne offerstatus (ikke offerrolle), ja da blir verden virkelig en annen. Ofre skaper ubehag i samfunnet.
SvarSlettEllers handler vel dette om begrepsbruk og menneskesyn / verdier.
God helg til deg.
Nå er jeg endelig tilbake etter datakræsj og nettløse dager!
SvarSlettDet spørs om ikke skam er en arv fra våre ur-forfedre: Da var det livsnødvendig å være med i flokken ... og å unngå handlinger som kunne få oss utstøtt.
For meg var en viktig "vei til vendepunkt" (for å sitere erfaringskompetanse.no) å innse at angsten for skamfølelse var en refleks når jeg var i ferd med å vise noe som kunne vekke ubehag hos "flokken" - som at jeg bar sår og arr etter skader som noen i flokken hadde påført meg.
Kjære Ingrid og alle andre som har vært offer. I en hvilken som helst bedrift der det finnes ansatte som bedriver voldtekt, eller seksuell trakassering, og når det gjelder barn, krenkelse av enhver slag, risikerer jo å bli oppsagt og fjernet fra bedriften. Er man ansatt i et hvilket som helst religionssamfunn, og bedriver straffbare handlinger, er det jo de samme kriterier som skal gjelde. Velger bedriften å beholde den ansatte som krenker andre mennesker, velger bedriften en profil og et ansvar for å godta og godkjenne en slik krenkelse og et slikt misbruk. Jeg velger å ikke nevne noen religionssamfunn, men det er helt naturlig at hvis det finnes personer som er misbrukere, så må de ekskluderes. Ikke flyttes. Og hvis det finnes noen som helst mulighet at en misbruker som har bedrevet en slik årelang krenkelse av andre mennesker, kan angre og ønske å bli inkludert igjen, så bør denne aldri få noe ansvar for noen andre, og voktes nøye for å nærme seg noen som er potensielle nye ofre. Og dette må ikke glemmes. Når en misbruker har bedrevet dette i mange år, noen ganger 30-40 år kan det vel ikke tros å ha gått over, som et utslett man har fått helbredet? Jeg har mye mer jeg mener om saken, men dette får være nok for denne gang. Klem V
SvarSlettTakk for fin respons, Vigdis. Jeg ber om unnskyldning for at jeg ikke har svart deg før - jeg har vært så opphengt i dette med kritisk tenkning som jeg har lagt ut i det siste. Når jeg tenker på kirkeovergrep blir hodet mitt fullt av giftig ull ... eller kanskje "en miasme av skyld og skam", som er en artikkel jeg har jobbet med lenge. En miasme er en giftig tåke ... og er det ikke det mange av oss har vokst opp i?
SvarSlettJeg skriver mer i morgen ... Nå sitter jeg med iPad som nekter å gjøre som jeg vil.
Hei, igjen, Vigdis – nå kan jeg fortsette på en skikkelig maskin. Du får ikke noe logisk svar her, bare en rekke tanker …
SvarSlettBiskopen i Oslo fikk en aha-opplevelse nylig, da han hørte at overgrep mot barn var et brudd på ”du skal ikke drepe”, og IKKE på ”du skal ikke drive hor”. Jeg håper at han følger opp.
Problemet i den katolske kirken er at overgrep mot barn har vært betraktet som et brudd på det sjette bud: ”Du skal ikke drive hor.” Og barn har vært ansett som delaktige, som i dette intervjuet der en nonne gir offeret skylda Jeg tror at denne nonnen gjenspeiler en svært gjengs, men skjult holdning i mange kirkesamfunn.
En søt gammel katolsk mann sa til meg at ”Jeg er jo så glad i kirken, og det er trist å høre om det som har skjedd” … men sånne holdninger hjelper faen meg ikke så lange ingen gjør noe.
I den engelske bloggen min har jeg lagt ut noe om ” Secular and religious response to child molestations” – der folkeresponsen på overgrepene ved Penn State sammenliknes med tausheten fra religiøse menigheter.
Og en viktig faktor i religiøse overgrep er at religion/kirkesamfunn, som kan være en svært viktig del av den kulturelle identiteten til ofrene, avviser ofre som står fram. Det er jo sånn i familier også: Den som viser fram et problem som ”alle” ikke vil se, blir til problemet.
En annen faktor, som like mye gjelder for psykoterapien, tror jeg, er at utøverne ikke er bundet til de samme reglene for ansvarlighet som gjelds i en kommersiell bedrift. ”Vi driver på et opphøyd, åndelig plan, så vanlige regler for skikk og bruk gjelds ikke for oss, og vanlige folk har ikke forutsetninger for å vurdere det vi gjør.”
Det var mye hulter til bulter ... hva mener du/dere?
Godt skrevet! Jeg tror du peker på noe viktig. Jeg tror ofte beskyldninger om å være i en offerrolle i betydningen ikke ta ansvar for eget liv forveksles med å ta seg selv på alvor og å ha selvempati.
SvarSlettTakk. Og jeg er helt enig. Jeg kaller det "re-sensitisering", prosessen med å tillate seg å merke hva man har vært offer for.
SlettOg veien dit har vært lang og kronglete, i stupbratte og bakglatte sosiale motbakker.
Det er først på mine gamle dager at jeg begynner å bli klar over hvor mye jeg har rettet meg etter tause og nesten usynlige signaler fra omgivelsene ... mye svakere enn "ikke vær et jævla offer"
Lest på nytt :)
SvarSlett