Helsevesenet som dysfunksjonell familie

Jeg våknet med  en aha-opplevelse dagen etter at jeg la ut Avfloking V: MY WAY.  Det er ikke rart at jeg føler et intenst ubehag ved min situasjon i kontakt med helsevesenet nå, for den er svært lik situasjonen i den dysfunksjonelle familien jeg vokste opp i.

Da jeg var 20, ble jeg utstøtt av min katolske familie fordi jeg forlovet meg med en fraskilt mann. Foreldrene mine tok kontakt igjen da jeg var 23, da vårt første barn ble født. Og etter det var "alt som før".

Utstøtelsen og all annen familiegørr ble sopt under teppet - det var forventet at jeg skulle være ferdig med det og være positiv og ikke rippe opp i fortiden. Og under teppet dannet gørra store usynlige hauger som jeg snublet i hele tiden. Det er jammen ikke rart at jeg er opptatt av bakkekontakt!

Riktignok ble jeg ikke utstøtt fra helsevesenet, jeg ble bare fradømt autonomi. Og det forventes at jeg skal være positiv og ferdig med fortiden. Og det kan jeg ikke uten å skade den integriteten jeg har brukt så mange år på å reparere. 

I kontakt med helsevesenet snubler jeg fremdeles i hauger med gørr som er sopt under teppet. Bortsett fra at jeg ser dem. Jeg vet om dem. Og jeg innser at påstander som dette er lovlig psykisk helsevern. (Ingen i helsevesenet har sagt noe annet, i hvert  fall): 

"24.01.90: Hun er opptatt av sin egen følelse av å bli avvist på en del følelser da hun gikk her i terapi tidligere. Hun sitter igjen med en følelse som om jeg nekter henne å ha de følelsene hun har. Hun forstår at hun er sårbar. Hun har vært vant til at andre har benektet at hun reelt har de følelsene hun har fordi de ikke har funnet rimelig grunn til å ha slike følelser." 

I denne ekspertuttalelsen blir ordet ”følelse” brukt om både uenighet og mistillit og grensesetting.

Og det stemmer at mine dysfunksjonelle foreldre og barndommens overgriper benektet min uenighet og mistillit og grensesetting fordi de ikke fant rimelig grunn til at jeg skulle være uenig, ikke stole på dem og sette grenser overfor dem. 

Helsevesenet benektet også min uenighet og mistillit og grensesetting fordi det ikke fant rimelig grunn til at jeg skulle være uenig med kommunens psykiskhelsevernekspert, ikke stole på ham og sette grenser overfor ham.

Jeg har ikke hørt noe annet, så helsevesenet mener sannsynligvis fremdeles at det er helt greit at eksperten benektet min uenighet og mistillit og grensesetting og visste, med korrekt og lovlig psykoterapeutisk logikk, at han ikke krenket grensene mine fordi grensene mine var blitt krenket tidligere: 

"Pga at hun har opplevd det hun har opplevd er det å forvente at hun vil sitte med mange vanskelige ubehagelige følelser i forhold til terapeuten. Det er nettopp dette man utnytter i psykoterapi."

Helsevesenet mener vel også fremdeles at jeg avviste "hjelp til å se om det er samsvar mellom hennes følelser, fantasier og realitetene" da jeg nektet å la psykiskhelseverneksperten utnytte min uenighet og mistillit og grensesetting i psykoterapi. Jeg har ikke hørt noe annet, i hvert fall.  

I tillegg til å godta benektelse av uenighet og mistillit og grensesetting, godtar helsevesenet  noe annet som var vanlig i min biologiske dysfunksjonelle familie – polarisereringer: 

"Jeg sier noe om at jeg forstår at hun har hatt slike følelser, men er ikke sikker på om dette er mitt eller hennes problem."

Hver gang helsevesener tok opp denslags polariseringer, nektet jeg å være med på dem. Det ville bli en diskusjon om hvem som hadde rett, og i slike diskusjoner har den svakeste part bare to alternativer: Underkastelse eller opprør. I stedet la jeg fram et tredje alternativ som ga rom for autonomi og integritet for begge parter:  

Hvis ett individ i en situasjon merker at noe er galt,
da er det en grunn til det,
det er ikke vedkommende som er gal.

Den første gangen jeg sa det, ble det  tolket slik: "Når hun føler for noe, mener hun at det er slik." Og det var den eneste gangen psykiskhelseverneksperten skrev ordet "mene" om noe jeg har sagt. 

Her er en annen tolkning av det jeg sa: 

 "31.01.89: Når hun føler at noe er galt mellom henne og terapeuten, da er det noe galt. Mitt svar tilbake var at dette har hun helt rett i, men det spørs bare hva som er galt. Hun setter likhetstegn mellom sine fantasier og virkeligheten, mens jeg ser at svært mye av hennes problem går på hennes uttalte tendens til projeksjon."

I stedet for å se på hva som var galt i situasjonen, konstaterte helsevesenet at jeg var gal. Helt bokstavelig. Dette ble skrevet den første dagen jeg ble "grensepsykotiker" uten å bli informert om diagnosen.

Et år senere visste jeg fremdeles ikke om diagnosen.(*) Men da jeg ble klar over at  grensene mine fremdeles ble krenket, gjentok jeg grensesettingen, for jeg trodde at jeg ikke hadde vært tydelig nok. Da dokumenterte PH-eksperten et ultimatum: 

"Jeg sier at dersom hun er sikker på at denne hennes følelse er mitt problem, bør hun melde meg til Norsk psykiatrisk forening, men dersom denne følelsen hun sitter igjen med har med hennes problematikk å gjøre, bør vel konsekvensen bli en annen."

Her får jeg et valg mellom å klage eller fortsatt bli fradømt ansvar, autonomi og integritet. 
Muntlig sa eksperten noe han hadde sagt tidligere også: "Du har fritt valg: Du kan innse at jeg har rett, eller klage og få bekreftet at jeg har rett."

Jeg valgte det samme alternativet den gangen som jeg hadde valgt siden mitt første møte med eksperten:

Jeg godtok ekspertens påstander om meg og mine problemer 

som hans tolkninger av virkeligheten. 

Jeg var uenig. Og jeg foreslo at vi skulle enes om å være uenige. 

Dette alternativet er ikke registrert noe sted. Kanskje fordi PH-eksperten fikk "til fulle demonstrert omnipotent kontroll" den første gangen han så meg og advarte andre helsevesener mot å bli kontrollert ... slik at de ikke hørte det jeg sa. (**)

I min biologiske dysfunksjonelle familie var det heller ikke rom for å enes om å være uenige, men alternativet var mer kort og fyndig: ”Hvis du ikke er enig, får du flytte til et annet hotell.” Det var et sunnere alternativ, i hvert fall da jeg ble eldre: Jeg kunne gå ut av situasjonen hvis jeg ikke var enig.

Og jeg var så heldig at jeg hadde økonomi til å gå ut av helsevesenet da jeg innså at det ikke var plass til ansvar, autonomi og integritet der. Men det er mange som er økonomisk avhengige av NAV. Og hva skjer med dem når helsevesenet opptrer dysfunksjonelt?

***

Hva kan jeg gjøre med haugene av gørr som ligger under helsevernteppet? 

Hvis jeg er helt nødt til å leve med dem, skal jeg saktens klare å leve med dem.
Men jeg kan ikke leve med dem ved å legge dem bak meg og være positiv.
Jeg kan leve med dem ved å se dem, vite at de er der, gjøre dem til en del av bakkekontakten min, slik at jeg ikke snubler i dem.


Først vil jeg undersøke om jeg virkelig må leve med dem.
Om det virkelig ikke er rom for mitt standpunkt i helsevesenet:

JEG NEKTER Å DISKUTERE

HVEM SOM HAR RETT

NÅR DET GJELDER SUBJEKTIVE PÅSTANDER

SOM VERKEN KAN BEVISES ELLER MOTBEVISES

Det nektet jeg til og med i en klage som fylkeslegen avviste. Der hevdet jeg min rett til å være uenig - men ifølge fylkeslegen kan uenighet være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner: enda en polarisering. Og fylkeslegen påsto at:

"De terapier det her er snakk om, er klart frivillige tilbud om behandling. Det ville bli meningsløst hvis fylkeslegen skulle bli brakt inn som ’oppmann’ i slike sammenhenger."  

Jeg greier ikke å forene en polarisering av syn og overføring med klar frivillighet. Og jeg ser ingen klar frivillighet når jeg bare har to alternativer:

- dersom hun er sikker på at denne hennes følelse er mitt problem, bør hun melde meg til Norsk psykiatrisk forening,
- dersom denne følelsen hun sitter igjen med har med hennes problematikk å gjøre, bør vel konsekvensen bli en annen. 

Her er det en annen polarisering: "denne hennes følelse" er ENTEN ekspertens problem ELLER skyldes min problematikk. 

Jeg visste at jeg var paranoid og hadde posttraumatiske stressreaksjoner. Og var samtidig i stand til å tenke og beskytte integriteten min. Det ene utelukker ikke det andre. Og jeg kan bare stole på et  helsevesen som beskytter autonomi, integritet, tanke- og ytringsfrihet. Så jeg skriver med store bokstaver det jeg først sa i helsevesenet i 1988:

JEG GODTAR PSYKIATRISKE PÅSTANDER

OM MEG OG MINE BEHOV

SOM PSYKIATRISKE TOLKNINGER AV VIRKELIGHETEN.

JEG ER IKKE ENIG.

JEG FORESLÅR AT VI ENES OM Å VÆRE UENIGE

OG BER OM FRED TIL Å GÅ MINE EGNE VEIER

OG LA TIDEN VISE HVA SOM SKJER

Jeg vil fremdeles undersøke om dette er et mulig alternativ i helsevesenet. I år har jeg …

- bedt om et møte med legen som stilte grensepsykosediagnosen. Jeg fikk ikke svar på henvendelsen.

- bedt konfliktrådet om et meklingsmøte. Det ble avslått, og jeg ble henvist til pasientombudet.

I forrige avfloking skrev jeg at jeg hadde sperre mot å ta kontakt med pasientombudet. Men å avvise det alternativet er jo å forhåndsdømme uten faktasjekking, så jeg ombestemmer meg.

Jeg skal sende en epost til pasientombudet. Når tiden er inne. Og spørre om pasientombudet kan arrangere det meklingsmøtet som jeg ønsket meg fra konfliktrådet -- eller noe tilsvarende. 

Så får vi se hva som skjer.

Nå har jeg vært kritisk til yrkeshjelpere så lenge 
at det er en glede å kunne legge ut "Takk til en hjelper som hjalp" 

Fotnoter:

(*)
Jeg definerer det som skjedde i helsevesenet som kommunikasjonssvikt, der er derfor jeg ønsker meg mekling. Og her er et eksempel: Eksperten har skrevet et sted at jeg leste notatene hans. Det er et korn av sannhet i dette: Han ga meg en bunke med uleselige, håndskrevne papirlapper uten noen nærmere forklaring, som jeg bladde gjennom, ikke skjønte noe av og leverte tilbake. Jeg fikk først vite det som står epikrisen i slutten av 1991. 

(**)
Alltidfeil 1990:
Jeg er i en bås.
Den er merket PASIENT.
Den er for trang for meg.
Det er ikke plass til hele meg i båsen.
Det som det ikke er plass til, er verdighet.
Og hvordan kan jeg slutte å være pasient uten verdighet?
Hvordan kan jeg komme ut av båsen uten å vise at jeg hører til i den?
Å leve uten verdighet …
Godta at jeg ikke skal ha med meg verdigheten …
Det er å være evig pasient.
Å kjempe for verdigheten …
Det er å bekrefte at jeg er pasient.
For det at det ikke er plass til verdigheten …
Det er jo bare noe jeg innbiller meg.
Ikke sant?