lørdag 17. desember 2011

Helsevesenet som dysfunksjonell familie


Jeg våknet med  en aha-opplevelse dagen etter at jeg la ut Avfloking V: MY WAY.  Det er ikke rart at jeg føler et intenst ubehag ved min situasjon i kontakt med helsevesenet nå, for den er svært lik situasjonen i den dysfunksjonelle familien jeg vokste opp i.

Da jeg var 20, ble jeg utstøtt av min katolske familie fordi jeg forlovet meg med en fraskilt mann. Foreldrene mine tok kontakt igjen da jeg var 23, da vårt første barn ble født. Og etter det var "alt som før".

Utstøtelsen og all annen familiegørr ble sopt under teppet - det var forventet at jeg skulle være ferdig med det og være positiv og ikke rippe opp i fortiden. Og under teppet dannet gørra store usynlige hauger som jeg snublet i hele tiden. Det er jammen ikke rart at jeg er opptatt av bakkekontakt!

Riktignok ble jeg ikke utstøtt fra helsevesenet, jeg ble bare fradømt autonomi. Og det forventes at jeg skal være positiv og ferdig med fortiden. Og det kan jeg ikke uten å skade den integriteten jeg har brukt så mange år på å reparere. 


I kontakt med helsevesenet snubler jeg fremdeles i hauger med gørr som er sopt under teppet. Bortsett fra at jeg ser dem. Jeg vet om dem. Og jeg innser at påstander som dette er lovlig psykisk helsevern. (Ingen i helsevesenet har sagt noe annet, i hvert  fall): 
"24.01.90: Hun er opptatt av sin egen følelse av å bli avvist på en del følelser da hun gikk her i terapi tidligere. Hun sitter igjen med en følelse som om jeg nekter henne å ha de følelsene hun har. Hun forstår at hun er sårbar. Hun har vært vant til at andre har benektet at hun reelt har de følelsene hun har fordi de ikke har funnet rimelig grunn til å ha slike følelser." 
I denne ekspertuttalelsen blir ordet ”følelse” brukt om både uenighet og mistillit og grensesetting.

Og det stemmer at mine dysfunksjonelle foreldre og barndommens overgriper benektet min uenighet og mistillit og grensesetting fordi de ikke fant rimelig grunn til at jeg skulle være uenig, ikke stole på dem og sette grenser overfor dem. 

Helsevesenet benektet også min uenighet og mistillit og grensesetting fordi det ikke fant rimelig grunn til at jeg skulle være uenig med kommunens psykiskhelsevernekspert, ikke stole på ham og sette grenser overfor ham.

Jeg har ikke hørt noe annet, så helsevesenet mener sannsynligvis fremdeles at det er helt greit at eksperten benektet min uenighet og mistillit og grensesetting og visste, med korrekt og lovlig psykoterapeutisk logikk, at han ikke krenket grensene mine fordi grensene mine var blitt krenket tidligere: 
"Pga at hun har opplevd det hun har opplevd er det å forvente at hun vil sitte med mange vanskelige ubehagelige følelser i forhold til terapeuten. Det er nettopp dette man utnytter i psykoterapi."
Helsevesenet mener vel også fremdeles at jeg avviste "hjelp til å se om det er samsvar mellom hennes følelser, fantasier og realitetene" da jeg nektet å la psykiskhelseverneksperten utnytte min uenighet og mistillit og grensesetting i psykoterapi. Jeg har ikke hørt noe annet, i hvert fall.  

I tillegg til å godta benektelse av uenighet og mistillit og grensesetting, godtar helsevesenet  noe annet som var vanlig i min biologiske dysfunksjonelle familie – polarisereringer: 
"Jeg sier noe om at jeg forstår at hun har hatt slike følelser, men er ikke sikker på om dette er mitt eller hennes problem."
Hver gang helsevesener tok opp denslags polariseringer, nektet jeg å være med på dem. Det ville bli en diskusjon om hvem som hadde rett, og i slike diskusjoner har den svakeste part bare to alternativer: Underkastelse eller opprør. I stedet la jeg fram et tredje alternativ som ga rom for autonomi og integritet for begge parter:  

Hvis ett individ i en situasjon merker at noe er galt,
da er det en grunn til det,
det er ikke vedkommende som er gal.


Den første gangen jeg sa det, ble det  tolket slik: "Når hun føler for noe, mener hun at det er slik." Og det var den eneste gangen psykiskhelseverneksperten skrev ordet "mene" om noe jeg har sagt. 

Her er en annen tolkning av det jeg sa: 
 "31.01.89: Når hun føler at noe er galt mellom henne og terapeuten, da er det noe galt. Mitt svar tilbake var at dette har hun helt rett i, men det spørs bare hva som er galt. Hun setter likhetstegn mellom sine fantasier og virkeligheten, mens jeg ser at svært mye av hennes problem går på hennes uttalte tendens til projeksjon."
I stedet for å se på hva som var galt i situasjonen, konstaterte helsevesenet at jeg var gal. Helt bokstavelig. Dette ble skrevet den første dagen jeg ble "grensepsykotiker" uten å bli informert om diagnosen.

Et år senere visste jeg fremdeles ikke om diagnosen.(*) Men da jeg ble klar over at  grensene mine fremdeles ble krenket, gjentok jeg grensesettingen, for jeg trodde at jeg ikke hadde vært tydelig nok. Da dokumenterte PH-eksperten et ultimatum: 
"Jeg sier at dersom hun er sikker på at denne hennes følelse er mitt problem, bør hun melde meg til Norsk psykiatrisk forening, men dersom denne følelsen hun sitter igjen med har med hennes problematikk å gjøre, bør vel konsekvensen bli en annen."
Her får jeg et valg mellom å klage eller fortsatt bli fradømt ansvar, autonomi og integritet. 
Muntlig sa eksperten noe han hadde sagt tidligere også: "Du har fritt valg: Du kan innse at jeg har rett, eller klage og få bekreftet at jeg har rett."

Jeg valgte det samme alternativet den gangen som jeg hadde valgt siden mitt første møte med eksperten:


Jeg godtok ekspertens påstander om meg og mine problemer 
som hans tolkninger av virkeligheten. 
Jeg var uenig. Og jeg foreslo at vi skulle enes om å være uenige. 

Dette alternativet er ikke registrert noe sted. Kanskje fordi PH-eksperten fikk "til fulle demonstrert omnipotent kontroll" den første gangen han så meg og advarte andre helsevesener mot å bli kontrollert ... slik at de ikke hørte det jeg sa. (**)

I min biologiske dysfunksjonelle familie var det heller ikke rom for å enes om å være uenige, men alternativet var mer kort og fyndig: ”Hvis du ikke er enig, får du flytte til et annet hotell.” Det var et sunnere alternativ, i hvert fall da jeg ble eldre: Jeg kunne gå ut av situasjonen hvis jeg ikke var enig.

Og jeg var så heldig at jeg hadde økonomi til å gå ut av helsevesenet da jeg innså at det ikke var plass til ansvar, autonomi og integritet der. Men det er mange som er økonomisk avhengige av NAV. Og hva skjer med dem når helsevesenet opptrer dysfunksjonelt?


***

Hva kan jeg gjøre med haugene av gørr som ligger under helsevernteppet? 
Hvis jeg er helt nødt til å leve med dem, skal jeg saktens klare å leve med dem.
Men jeg kan ikke leve med dem ved å legge dem bak meg og være positiv.
Jeg kan leve med dem ved å se dem, vite at de er der, gjøre dem til en del av bakkekontakten min, slik at jeg ikke snubler i dem.


Først vil jeg undersøke om jeg virkelig må leve med dem.
Om det virkelig ikke er rom for mitt standpunkt i helsevesenet:

JEG NEKTER Å DISKUTERE
HVEM SOM HAR RETT
NÅR DET GJELDER SUBJEKTIVE PÅSTANDER
SOM VERKEN KAN BEVISES ELLER MOTBEVISES

Det nektet jeg til og med i en klage som fylkeslegen avviste. Der hevdet jeg min rett til å være uenig - men ifølge fylkeslegen kan uenighet være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner: enda en polarisering. Og fylkeslegen påsto at:
"De terapier det her er snakk om, er klart frivillige tilbud om behandling. Det ville bli meningsløst hvis fylkeslegen skulle bli brakt inn som ’oppmann’ i slike sammenhenger."  
Jeg greier ikke å forene en polarisering av syn og overføring med klar frivillighet. Og jeg ser ingen klar frivillighet når jeg bare har to alternativer:
- dersom hun er sikker på at denne hennes følelse er mitt problem, bør hun melde meg til Norsk psykiatrisk forening,
- dersom denne følelsen hun sitter igjen med har med hennes problematikk å gjøre, bør vel konsekvensen bli en annen. 
Her er det en annen polarisering: "denne hennes følelse" er ENTEN ekspertens problem ELLER skyldes min problematikk. 

Jeg visste at jeg var paranoid og hadde posttraumatiske stressreaksjoner. Og var samtidig i stand til å tenke og beskytte integriteten min. Det ene utelukker ikke det andre. Og jeg kan bare stole på et  helsevesen som beskytter autonomi, integritet, tanke- og ytringsfrihet. Så jeg skriver med store bokstaver det jeg først sa i helsevesenet i 1988:

JEG GODTAR PSYKIATRISKE PÅSTANDER
OM MEG OG MINE BEHOV
SOM PSYKIATRISKE TOLKNINGER AV VIRKELIGHETEN.
JEG ER IKKE ENIG.
JEG FORESLÅR AT VI ENES OM Å VÆRE UENIGE
OG BER OM FRED TIL Å GÅ MINE EGNE VEIER
OG LA TIDEN VISE HVA SOM SKJER

Jeg vil fremdeles undersøke om dette er et mulig alternativ i helsevesenet. I år har jeg …

- bedt konfliktrådet om et meklingsmøte. Det ble avslått, og jeg ble henvist til pasientombudet.

I forrige avfloking skrev jeg at jeg hadde sperre mot å ta kontakt med pasientombudet. Men å avvise det alternativet er jo å forhåndsdømme uten faktasjekking, så jeg ombestemmer meg.

Jeg skal sende en epost til pasientombudet. Når tiden er inne. Og spørre om pasientombudet kan arrangere det meklingsmøtet som jeg ønsket meg fra konfliktrådet -- eller noe tilsvarende. 

Så får vi se hva som skjer.




Nå har jeg vært kritisk til yrkeshjelpere så lenge 
at det er en glede å kunne legge ut "Takk til en hjelper som hjalp" 





Fotnoter:

(*)
Jeg definerer det som skjedde i helsevesenet som kommunikasjonssvikt, der er derfor jeg ønsker meg mekling. Og her er et eksempel: Eksperten har skrevet et sted at jeg leste notatene hans. Det er et korn av sannhet i dette: Han ga meg en bunke med uleselige, håndskrevne papirlapper uten noen nærmere forklaring, som jeg bladde gjennom, ikke skjønte noe av og leverte tilbake. Jeg fikk først vite det som står epikrisen i slutten av 1991. 




(**)
Alltidfeil 1990:
Jeg er i en bås.
Den er merket PASIENT.
Den er for trang for meg.
Det er ikke plass til hele meg i båsen.
Det som det ikke er plass til, er verdighet.
Og hvordan kan jeg slutte å være pasient uten verdighet?
Hvordan kan jeg komme ut av båsen uten å vise at jeg hører til i den?
Å leve uten verdighet …
Godta at jeg ikke skal ha med meg verdigheten …
Det er å være evig pasient.
Å kjempe for verdigheten …
Det er å bekrefte at jeg er pasient.
For det at det ikke er plass til verdigheten …
Det er jo bare noe jeg innbiller meg.
Ikke sant?

18 kommentarer:

  1. Sterkt innlegg, mye jeg kunne kommentert her.
    To responser: Jeg leser mye påført avmakt inn i dette, noe som for krenkede barn nærmest er som gift å regne. Og jeg tenker - hvor blir det av empowerment-tanken? Kanskje ikke så aktuelt for flere tiår siden, men nå for tiden er jo dette honnørord de luxe.
    Og - har denne behandleren du omtaler hørt om motoverføring? En freudianer burde vel være kjent med hvordan vedkommendes egne følelser spiller med.

    Jeg beundrer deg for at du tar opp denne kampen her, mot maktovergrep. Dem finnes det dessverre skrekkelig mange av, i offentlig regi.

    SvarSlett
  2. Gamle ugle, Empowerment var nok ikke relevant på slutten av 80-tallet, nei, i hvert fall ikke i denne kommunen. Jeg brakte det faktisk på bane - kalte det "bekreftelse": å gi kraft til.

    Motoverføring? Jeg forsto det slik at dette var en form for psykodynamisk terapi der terapeutens motoverføring var "realitetene" om pasienten. Men sånt har jeg ikke greie på.

    "Påført avmakt" er svært beskrivende. Og jeg vet ikke hva som hadde skjedd om jeg ikke var kommet så langt i min prosess som jeg hadde ... og om jeg ikke hadde hatt effektive selvhjelpsredskaper å jobbe med.

    SvarSlett
  3. Jeg skrev det forrige på ipaden i går kveld, og den gikk i baklås, så jeg fikk ikke lagt til min teori om hvordan jeg kunne bli misforstått så grundig.

    Den går ut på at opplevelsesprosessen jeg var i, befant seg langt inne i Blindsonen

    En blindsone som Freud og de som tror på ham omhyggelig unngår ved hjelp av tre giftige B-er: Benektelse, bortforklaringer og bullshit.

    Dette er jeg i ferd med å skrive om ... som svar på ditt spørsmål om Freud i en annen kommentartråd

    SvarSlett
  4. Jeg tenker at blindsonen kan inngå i motoverføringen, som jeg nevnte, hvor terapeuten møter noe i pasienten som trigger noe i henne selv, det kan godt være noe som er ubearbeidet, og for smertefullt for terapeuten.

    Ellers minnes jeg en film jeg har sett, tror den var fra Østerrike, husker ikke tittelen, men det var noe med Hvite bånd tror jeg. Vet ikke om du kjenner den?
    Jeg tenker også på Alice Miller som i en alder av 60 år oppdaget at hun selv var et krenket barn. Jeg identifiserer meg litt med dette, siden jeg har vært en av de som fungerte godt, tross mine barndomsbelastninger. Først da en terapeut brøt kroppens grenser, ved sine manipulasjonsgrep, havnet jeg tilbake i mine traumer. Jada, det var et overgrep det også, og retraumatiserende. Og han skjønte selvfølgelig ingenting, jeg rammet han nok i terapeutvellykketheten hans, og han beskyldte meg for negativitet da jeg endelig sto opp for meg selv.

    For meg er dette en stor sak, og det blir nødvendig med bred samfunnskritikk her. For våre politikere og andre myndigheter tillater dette, ja går god for dette, som er så krenkende for mange mennesker. Det du gjør rammer dem sterkt, det kan de ikke tillate, derfor bli du overhørt.

    SvarSlett
  5. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  6. Slettet og lagt inn på nytt i korrigert form ... på vei ut av døra igjen.

    Jeg er på vei ut av døra, gamle ugle; skal skrive mer senere ... nå vil jeg bare si et kraftig "ja" til "det kan godt være noe som er ubearbeidet, og for smertefullt for terapeuten".

    For å feilsitere Jung: Vi kan bare hjelpe andre så langt som vi har hjulpet oss selv.

    Og når en yrkeshjelper betrakter seg selv som Normen, blir alt som hjelperen benekter definert som unormalt.


    Interessant at du tar opp Alice Miller: Slik jeg ser det, var hun godt i gang med å utforske blindsonen ... og så gikk hun i baklås. Kanskje fordi hun ble retraumatisert av primalterapi.

    Jeg lenker til en artikkel av Daniel Mackler:

    The Limits of Alice Miller?

    Jeg er enig i mye av det han skriver her, men gjør oppmerksom på at det ser ut til at også han gikk i baklås etter hvert.

    SvarSlett
  7. Her er lenken til Daniel Macklers artikkel om Alice Miller:

    http://freudfri.blogspot.com/2011/09/limits-of-alice-miller.html


    Gamle ugle, du skriver:
    "Jeg tenker at blindsonen kan inngå i motoverføringen, som jeg nevnte, hvor terapeuten møter noe i pasienten som trigger noe i henne selv, det kan godt være noe som er ubearbeidet, og for smertefullt for terapeuten."

    Dette blir nokså hulter til bulter: Jeg jobber blant annet med en artikkel som heter "Freuds giftige B-er: bortforklaring, benektelse og bullshit".

    Jeg har alltid blitt svimmel og uvel av Freuds ideer slik jeg fikk dem presentert i terapi, og det var fantastisk bekreftende (empowering) for meg å erstatte begrep som overføring/motoverføring med kornet av sannhet, som jeg skrev om i
    "KORN AV SANNHET OG ALLTIDFEIL".

    Grunnbehovet mitt har vært bakkekontakt. Jeg har alltid visst om overgrepene, fra øyebrynene og opp, og var lammet av angst og vinterdepresjoner til jeg var 37, da jeg omsider begynte å orientere meg i livet mitt.

    Kornet av sannhet ga meg anledning til å orientere meg uten det evige spørsmålet "har jeg rett eller er jeg feil?"

    Alternativet var at ja, det var en utløsende faktor i her-og-nå-situasjonen som trigget angst/posttraumatisk stress/you name it.

    Og når jeg fikk isolert det og bekreftet intuisjonen, var det enklere å se på "resten" ... gammel gørr som lå og gjæret og fikk meg til å reagere mye sterkere på den utløsende faktoren enn jeg ellers ville gjort.


    Og dette savner jeg i freudbasert terapi. For å forenkle veldig, virker det som om Freuds metoder bygger på en autoritær modell med skjulte krav om lydighet og underkastelse.

    Mens den hjelpen som hjalp meg ...

    http://freudfri.blogspot.com/2011/12/thanks-to-helper-who-helped.html


    ... var basert på likeverd og gjensidighet og anstendighet.

    Dette skal jeg komme tilbake til i mer ordnede former, nå vil jeg se litt på overføring/motoverføring før jeg legger meg.

    Hva om vi kasserer hele dette fenomenet og ser på det Alice Miller kaller gjentakelsestvang? Som et rollespill i makt og avmakt?

    Freudbaserte terapeuter lærer lydig freudbasert benektelse, bortforklaring og bullshit, så underkaster de seg freudbasert læreanalyse hos en freudbasert analyselærer og lærer å rette seg etter lærerens forventninger og orientere seg i den freudske realitetslabyrinten.

    Avmakten og lydigheten de må finne seg i der, er prisen de må betale for å få godkjenning til å kreve underkastelse og tillit og lydighet av pasientene sine.

    Nå må jeg slutte og legge meg.

    Jeg har stor respekt for dine tilbakemeldinger, så hva syns du om det jeg har skrevet, gamle ugle?














    .

    SvarSlett
  8. Jeg vil ønske deg en god jul Ingrid, og takke for de tanker du deler på bloggen din.
    Klem fra Bibbi.

    SvarSlett
  9. God jul til deg også, Bibbi, og takk i like måte!

    SvarSlett
  10. gamle ugle; det som skrives klokka 3 om natta er ikke alltid så klinkende klart.

    Jeg mener "erstatte begrepene overføring/motoverf." med "gjentakelsestvang"; ikke "korn". (dette skal jeg komme tilbake til)

    Men kornet har en svært viktig funksjon i terapi: det gjør det mulig for en terapikunde å realitetsteste det som skjer i terapisituasjonen fortløpende. Å kunne si til en terapeut: "Nå føler jeg meg utrygg på deg. Kan vi lete etter kornet som utløste den følelsen?"

    Da kan man skille mellom det terapeuten gjorde som utløste følelsen og gørra som forsterket den.

    Riktignok krever dette av terapeuten en selvbevisshet og trygghet som jeg aldri har støtt på i terapi, men jeg håper at det fins!

    SvarSlett
  11. gamle ugle, jeg deler opp din respons, for hvert tema du tar opp er svært viktig.

    Filmen du nevner kjenner jeg ikke til ... ringer dette en bjelle hos noen?

    Dy skrev: "Først da en terapeut brøt kroppens grenser, ved sine manipulasjonsgrep, havnet jeg tilbake i mine traumer. Jada, det var et overgrep det også, og retraumatiserende. Og han skjønte selvfølgelig ingenting, jeg rammet han nok i terapeutvellykketheten hans, og han beskyldte meg for negativitet da jeg endelig sto opp for meg selv."

    Dette er så enormt viktig, og det er så mange som har opplevd liknende ting. Og det er så særdeles skadelig å bli påført skyld og skam når vi våger å beskytte oss selv, for vi har lært fra barnsben av at "jeg er ikke verd å forsvare".


    Og jeg kjenner en kvinne som hadde en motsatt, men like skadelig reaksjon: Alt som het grenser mellom henne og terapeuten ble utvisket, og hun mente at hun ville bli frisk når hun oppnådde "full symbiose" med terapeuten. Jeg skrev til terapeuten og ga uttrykk for bekymring, og han sa at det var en naturlig fase. Da skrev jeg en bekymringsmelding til psykologforeningen og fikk ikke svar. Kvinnen ble mer og mer ubalansert, og jeg måtte dessverre til slutt sette grenser for å beskytte meg selv.

    Blir det forsket seriøst om retraumatisering nå for tiden? Blir kundenes historier avfeid som symptomer fremdeles?

    SvarSlett
  12. Hei igjen Ingrid, nå skal jeg prøve å svare deg på dine innholdsrike svar til meg. (Og jeg merker ikke nattens uklarheter i det du skriver i det hele tatt, selv føler jeg meg ofte klartsynt om natta).

    Først vil jeg si at jeg følger deg i mye av det du skriver. Jeg tror jeg bruker litt andre ord enn deg. Det du kaller korn av sannhet oppfatter jeg som det selvfølgelige i at alle menneskers reaksjoner i en gitt sammenheng, er logiske på en eller annen måte. Det er bare det at vi ikke alltid skjønner det med en gang, derfor må det nøstes i, som du også beskriver. Jeg nøster i meg selv hele tiden jeg. Barnet i meg snakker dessuten i koder, som barn ofte gjør. Og da må jeg knekke koden.

    Jeg liker ikke å snakke om rett og galt, positivt og negativt, disse absoluttene. Jeg tror som sagt at vi finner ut av hvorfor vi reagerer som vi gjør, hvis vi bare gis sjansen til det.

    Jeg er som jeg har skrevet før et krenket barn, sånn er det, mine reaksjoner henger sammen med det i en del situasjoner, det har jeg bestemt meg for å akseptere. Ikke unnskylde meg for det. Jeg er ikke feil, jeg er den jeg er, ut fra min bagasje i livet.

    Derfor passer sånne korreksjonsterapier veldig dårlig for meg. Jeg er i tillegg forsøkt korrigert så det holder. Jeg mener at det nettopp burde være sånn, i terapi, at reaksjonene til barnet inni den voksne, skulle bli tålt. Jeg har som du noen hjelpere jeg stoler på, som respekterer meg og som lar meg definere meg selv. En av dem spør alltid: Hva trenger du? Hva kan jeg gjøre for deg? Noen ganger får jeg som svar fra den samme hjelperen: Nå er jeg rådløs. Denne hjelperen oppfatter at terapeuter skal gå med pasienten, ikke styre og ordne etter sitt hode. For jeg må selv finne min sannhet, min vei.

    Da føler jeg meg anerkjent, noe jeg mener er noe av det mest grunnleggende. Å anerkjenne noen betyr å gi dem tilbake til seg selv, leste jeg et sted.

    Jada, jeg har også visst mye om mine traumer fra øynene og opp, jeg trodde faktisk jeg hadde bearbeidet det og forlatt offerrollen. Så feil kan man ta, i mitt tilfelle var ikke kroppen og følelsene med. Derfor visste jeg med en gang at kognitive terapi med alt sitt tenkevesen ikke var noe for meg, jeg hadde overstyrt meg selv positivt så det holdt. Jeg var over femti år da jeg forsto dette, og det dypeste av mine traumer er dessuten førspråklig, dvs. helt fra starteb av livet mitt. Da tenker jeg at å forklare noe med tankemønstre som er feil, blir enda mer malplassert.

    Jeg trodde vel at klassisk psykoanalyse var gått litt ut på dato nå. Jeg tror de fleste tilbys kognitiv (atferds)terapi nå for tiden, fordi det er såkalt kostnadseffektivt og i takt med tidens ideologi. Jeg oppfatter det som like korrigerende som psykoanalysen. Og anser det som samfunnet / kulturens forsøk på å kontrollere de som ikke er helt A4, kanskje det er for smertefullt for samfunnet også, med disse som ikke lar seg forme og som ikke vil underkaste seg?

    For meg er det holdningene til terapi og pasienter som er prøven på om det kan være noe for meg. Jeg har lest sikkert tjue bøker om kroniske smerter for så å dele dem inn etter de holdningene jeg kunne fornemme i dem. Når det blir for snevert, dvs. for mye skjema og oppskrifter på terapi, rett og slett for trange rom, da funker det ikke for meg. Jeg opplever da at teoriene får forrang for menneskene, sånn vil jeg ikke ha det. For jeg vil ikke være objekt, men subjekt.

    Har ikke hørt om forskning på retraumatisering, er litt usikker på om Kirkengen toucher det. Nevnte det for legen min, at behandlere kunne for lite om dette, det var legen enig i.

    Kunne skrevet og skrevet, dette ble langt. Stopper her, kan ev. komme tilbake hvis jeg ser noe mer i dine innlegg som jeg har responser på. Veldig fint å skrive om dette. Det at vi bruker forskjellige ord og begreper er med på å utvide min forståelse.

    SvarSlett
  13. Kjære gamle ugle, det er virkelig interessant å korrespondere med deg! Jeg skulle ønske jeg kunne bruke mer tid på det, men her er det barnebarn og andre julegjester og tidsfrister som må overholdes ... så jeg fortsetter å ta ett tema om gangen.

    Her skriver du noe viktig: "For meg er dette en stor sak, og det blir nødvendig med bred samfunnskritikk her. For våre politikere og andre myndigheter tillater dette, ja går god for dette, som er så krenkende for mange mennesker. Det du gjør rammer dem sterkt, det kan de ikke tillate, derfor bli du overhørt."

    Apropos det, tilbød jeg nylig erfaringskompetanse.no et par artikler til sin samling med eksterne blogginnslag ... og har ikke hørt noe.

    Men en som blogger kan gjøre usynliggjøring synlig. Og flytte krenkelser som de du beskriver ut i det offentlige rom, der de hører hjemme.

    Jeg ser meg selv som en nanoaktivist. Og akkurat nå har jeg ikke noe større mål enn å sette ord på det som er viktig for meg, i den tro at når det er viktig for meg, er det også viktig for andre.

    Det evige rollespillet mellom makt og avmakt er viktig.

    Angsten for avmakt ... er det en av årsakene til at politikere og andre myndigheter godtar systemvold og ikke har gode rutiner for å identifisere og utrydde det?

    Hvor mange offentlige personer er det som har tatt et klart standpunkt for krenkede barn og andre mennesker med avmakt i samfunnet?

    Og da tenker jeg ikke på å invitere uteliggere til middag på slottet ... jeg tenker på å si: "Vi lever i et samfunn med institusjoner som nedverdiger mennesker. Hva må vi gjøre for å få slutt på det?"

    SvarSlett
  14. Hei, jeg setter veldig pris på ordskifte vårt. Vi kan godt fortsette på nyåret. jeg har også julegjester nå.
    Det siste du skrev slutter jeg meg 100% til, dvs. hvordan få slutt på institusjoner som nedverdiger mennesker. Dessverre sitter dette utrolig langt inn, jeg leter etter de politikerne som har slike dagsordener, men ser dem ikke.
    Men vi nanoaktivister gir oss ikke.

    SvarSlett
  15. Jeg har nettopp funnet bloggen din, og er både glad og skremt over at flere (enn meg) er i konflikt med psykiatrien. Glad over motet, skremt over avvisningen fra konfliktrådet.
    Sendte du noen gang brev til pasientombudet? Jeg jobber nemlig med et slikt nå.
    Nok er nok, jeg har vært trampa på nok i livet, et sted må grensen gå. At det var nettopp de jeg har behov for å bruke som hjelpere som skulle stå for retraumatiseringen, gjør det ekstra sårt.
    Om det gir resultater er vel heller tvilsomt, men jeg trenger å SI FRA - for min egen integritets beste.

    Takk for at du deler av motet ditt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, svartpip. og velkommen til bloggen og til kommentarfeltet. Jeg har omgangssyke, skriver mer senere, nå vil jeg bare svare kort: Nei, jeg har ikke tatt kontakt med pasientombudet. Jeg bestemte meg for å vente med det til jeg hadde gjennomgått journalføringen, og det har jeg planer om å gjøre i vinter.

      Lykke til med jobbingen. Er det noen som kan hjelpe deg med det? Det er tungt å gjøre det alene, og kan være godt med innspill utenfra.

      Slett
  16. Bra skrevet Ingrid! Kloke og ærlige ord! Stå på - du gjør en kjempejobb :)

    SvarSlett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.