KORN AV SANNHET OG ALLTIDFEIL

DET ER ALLTID ET KORN AV SANNHET I PARANOIDE FANTASIER  [i]  

 Småbarn har ingen problemer med å forstå at det er bedre å lete etter korn av sannhet - finne noe vi kan bli enige om - enn å krangle om hvem som har rett og hva som er sant.

Og jeg har ennå ikke møtt en psykoterapeut som forstår dette alternativet til polariseringer. I kontakt med dem og helsevesenet har det stadig vært spørsmål om hvorvidt jeg føler, overfører, projiserer, overreagerer, fantaserer og er paranoid (har jeg glemt noe?) eller de tar feil. 

I AVFLOKING VI: Helsevesenet som dysfunksjonell familie nevnte jeg mitt alternativ til diskusjoner om hvorvidt problemene som oppsto mellom en psykiater og meg var mine eller hans: 

Hvis ett individ i en situasjon merker at noe er galt,

da er det en grunn til det,

det er ikke vedkommende som er gal

Psykiateren var ikke i tvil om at jeg var problemet:

31.01.89: Når hun føler at noe er galt mellom henne og terapeuten, da er det noe galt. Mitt svar tilbake var at dette har hun helt rett i, men det spørs bare hva som er galt. Hun setter likhetstegn mellom sine fantasier og virkeligheten, mens jeg ser at svært mye av hennes problem går på hennes uttalte tendens til projeksjon.

Slik jeg ser det, illustrerer disse tre setningene et grunnleggende område der eksperten og jeg  har ulike syn. Selv om han forvansket det meste av det jeg sa, er den første setningen korrekt gjengitt … hvis man bytter ut ”føler” med ”merker” og ”da er det noe galt” med ”da er det en grunn til det”.

Jeg var fullstendig klar over at jeg fikk sterke posttraumatiske stressreaksjoner i kontakt med eksperten – det han kalte overføringsreaksjoner. Samtidig kunne jeg ikke være enig i at mine reaksjoner og symptomer var det eneste som var feil i kontakten mellom oss.

Å si seg enig i det ville bli å gå inn i en …

ALLTIDFEIL-SITUASJON:

Et kommunikasjonsdilemma der andre vet at vi alltid reagerer feil,

og det er umulig å drøfte konflikten eller løse den.

Under slike omstendigheter er forvirring en naturlig respons,

og vi kan bare bli kvitt forvirringen ved å fjerne oss helt fra situasjonen [ii]

En alltidfeil-situasjon er kanskje både lovlig og psykoterapeutisk korrekt, men psykisk sunn er den ikke. 

Psykiskhelseverneksperten visste at det eneste problemet var mine fantasier og projeksjoner.  Jeg mente at vi hadde kommunikasjonsproblemer.[iii]

Jeg nektet å være med på ENTEN/ELLER-polariseringene hans, for de hadde bare to mulige utfall: VINN/TAP, HA RETT/TA FEIL. Og de ga meg bare to alternativer: opprør eller underkastelse.  

I møtet 31.01.89 gjentok jeg hvordan jeg brukte ”korn av sannhet” som et alternativ til ENTEN/ELLER i kontakt med andre mennesker.Og jeg illustrerte mitt alternativ med en erfaring jeg hadde gjort på Støttesenter mot incest året i forveien:

En kvinne kom bort til meg og sa at hun følte at jeg hadde tatt plassen hennes sist vi var sammen.
    Jeg behandlet dette som en paranoid fantasi fra en radikalpsykiatrisk synsvinkel: Ikke ved å påstå at det ikke var i samsvar med virkeligheten, men ved å lete etter et korn av sannhet som kunne bekrefte intuisjonen hennes.
    Og jeg trengte ikke å lete lenge - jeg hadde gjort noe for å "hjelpe" uten å ha kontakt med grensene mine, og da tråkket jeg over grensene hennes i vanvare.

Det er et annet område der jeg synes å ha ulike syn med terapeutene jeg har vært borti : Jeg mener at hensikter er irrelevante. Det viktige er det vi gjør, og selv om "Jeg mente det ikke" er en forklaring, er det ingen unnskyldning. 

I setedet for ENTEN/ELLER, UNDERKASTELSE/KONTROLL, VINN/TAP, ble det BÅDE/OG, VINN/VINN: Kvinnen fikk bekreftet intuisjonen og integriteten i stedet for å få bekreftet, enda en gang, at "alt er bra, det er bare du som er gal".

Og jeg hadde bare godt av å ta ansvar for noe jeg hadde gjort uten å være klar over det. Når vi tar ansvar for feil vi gjør, blir de til erfaringer som er med på å styrke oss og bekrefte integriteten.  

Ekspertens kommentar til dette var at jeg ikke skulle latt kvinnen ta fra meg kontrollen. Også der har vi ulike syn: Jeg vil ikke ha kontroll, jeg vil eie ansvar for livet mitt. Og det er noe helt annet. I lys av dette er det interessant at eksperten, som vet at mitt problem er projeksjon, også vet at jeg demonstrerer omnipotent kontroll. Men det er en annen historie. 

---

[i]   Begrepet har jeg hentet fra radikalpsykiatrien, uten at jeg kjøper alt i den tankerammen.

[ii] Jeg prøvde tre ganger å fjerne meg fra den situasjonen eksperten skapte og hans polariseringer ... 1988, 1989 og 1990. Til slutt, i 1992, måtte jeg fjerne meg fra hele helsevesenet. 

[iii] og i 1991 skulle det vise seg at de var større enn jeg ante: Jeg hadde avtalt dette møtet for å gjenta at jeg ikke ville gå i terapi hos eksperten, og eksperten visste at vi innledet et terapiforhold i vårt første møte.