At vi alle vil leve

redigert 25.11.12

Tittelen er hentet fra et dikt av Jan Erik Vold, et dikt jeg gjentok for meg selv hver dag i en tid da jeg visste at verden ville bli et bedre sted om jeg var død. Diktet var et mantra, en tynn og sterk lenke av ord som viste vei til livet. Og for de ordene skylder jeg Jan Erik Vold stor takk.

Jeg planla selvmord hver dag. Uten å si det til noen. Logisk og systematisk. Men det var visse kriterier som måtte oppfylles:

1. Det måtte se ut som en ulykke. Jeg ville jo frigjøre familie og venner fra meg, ikke gi dem en byrde av skyldfølelse.
2. Det var også viktig at jeg døde straks. Jeg kunne ikke risikere å overleve med varige skader og bli en byrde for personene jeg ville befri.
3. Og det burde helst ikke gjøre vondt. Ikke så veldig, i hvert fall. Og jeg smilte ikke av punkt 3.

En bilulykke var det mest nærliggende, og de spinkle delene av meg som ville leve, holdt hardt fast i rattet på de bratte og svingete veiene der jeg bor.

PollyannaPositiv var utslitt og oppbrukt, og nå hadde en annen tatt styringen. Men den hadde ikke full kontroll, det var litt livsvilje igjen.

Dette var i 1991, etter at jeg ga opp forsøkene på å  være selvstyrt i helsevesenet og valgte å være føyelig pasient og se hva som skjedde. 

Jeg hadde gitt etter for press fra primærlegen og gikk i terapi hos en psykolog - uten å sette spørsmålstegn ved hans metoder - og jeg ble mer og mer suicidal og ullen i hodet. 

Jeg hadde syns- og hørselshallusinasjoner. 

Jeg visste ikke at jeg hadde avansert fra "tungt tilfelle" og «incestoffer» til «grensepsykotiker» i helsevesenet.  

Jeg ante ikke at spesialistene på psykisk helsevern visste at "hun må få lov til å innse at hun kan komme til kort". 

Og jeg la selvmordsplaner. Hver dag. I smug. Å skjule hvordan jeg hadde det var en av  barndommens overlevelsesstrategier, og den kom godt med nå.

Jeg husker ikke så mye fra denne tiden, bare at de delene av meg som ville leve ble stadig mer engstelige når jeg kjørte på bratte, svingete strekninger. Og en kveld jeg var alene hjemme, tok jeg kontakt med den delen som mente at at jeg burde dø. Og lot henne slippe til – og lovet å ikke stoppe henne, ikke sensurere, bare la henne si alt hun hadde å si.

Og hun satte i gang med å skrive. Gørr. Detaljert, giftig gørr om meg, om hvor verdiløs jeg var, om hvor feil jeg var, om hvor ond, jævlig, ubrukelig og dum jeg var.  Stygg, maktsyk, innbilsk, feit, feil, ulogisk, feil, manipulerende, feil, dum, dum, feil, dum, altfor dum til å skjønne at jeg ikke eide sosiale antenner og ikke burde gå fritt ute blant folk, jeg skulle aldri vært født, jeg var en plage for alle rett-tenkende mennesker … og mens hånden min skrev, ble håndskriften større og mer kantete, og blyanten spiddet seg hatsk ned i papiret som en kniv i hud.

Og jeg begynte å kjenne igjen stemmer. Stemninger. Valøren av mennesker. Noen av ordene, selv om jeg ikke ofte har vært utsatt for en så hatsk framføring. Alt som ble sagt var etsende konsentrat av tilbakemeldinger jeg hadde fått av andre. Om at jeg var feil. Hvis jeg bare kunne slutte med å være feil, ville alt være bra, men siden jeg ikke greide det, måtte verden slippe å bebyrdes med meg.

Og da den som ville meg død omsider hadde skrevet ferdig, så vi på det sammen.

Og jeg takket henne grundig for det hun hadde gjort for meg da jeg trengte hennes hjelp. Hun hadde hjulpet meg med å overleve. 

Hun hadde forsterket og gjengitt signaler fra omgivelsene, slik at jeg kunne prøve å unngå å gjøre sånt som mennesker jeg var avhengig av mente var feil.

Og jeg forklarte at den hjelpen hadde vært helt riktig og nødvendig den gangen, men at livet mitt var annerledes nå. Nå var jeg voksen, ikke avhengig av andre på den måten jeg hadde vært, nå kunne jeg beskytte meg selv.

Og kritikeren trakk et enormt virtuelt lettelsens sukk over å ikke være så nødvendig lenger.

Og i neste psykologtime hadde jeg kontakt med det som foregikk i situasjonen for første gang på lenge … og spurte etter en stund: «Prøver du å få meg til å innse at jeg er paranoid uten å si det rett ut?» 

Jeg skar gjennom "jeg-tror-på-din-følelse av"- skodda til terapeuten og insisterte på et klart ja eller nei. 

Og fikk ja. 

Jeg insisterte på å vite hva han trodde at han visste om meg. Og fikk kopi av brevet som primærlegen hadde sendt til ham.

Jeg eksisterer ikke i helsevesenets papirer fra den tiden. Ikke som ansvarlig individ, autonom entitet, selvstendig tenkende, selvstyrt, samhandlende medmenneske, selvlært oversetter og skribent.  

I ekspertuttalelsene finner jeg bare et objekt for "psykisk helsevern". Et objekt som er feil. En defekt, dysfunksjonell ting. Som man innerst inne visste ikke kunne fikses. Som man forventet å måtte uføretrygde. 

Her er en lenke til historien til Ting. Hun kjenner seg igjen i det lovlige psykiske helsevernet til helsevesenet. Og i Jan Erik Volds ord:

AT VI ALLE VIL LEVE

Samik fra nord
sa: Om du visste noe om den
sulten
vi iblant

må gjennom, ville du forstå
vår kjærlighet
til å spise, synge og danse. Dårlig vær gir dårlig
fangst, streng kulde

betyr at selens
pustehull
fryser igjen. Jeg så en klok, gammel mann
som hengte

seg, for ikke å lide
sultedøden. Han fylte
munnen med selben så han var sikker på
å få mye mat

i de dødes
rike. En vinter da vi alle
sultet, fødte en kvinne et barn. Morens bryster
var gjentørret. Hun kvalte

barnet og beholdt
kroppen som føde
for seg selv. Noen klarte til slutt å fange
en sel, men kvinnen

ble aldri
som før. Sånt rammer menneskene. Vi vet
det. Vi dømmer
ingen. Den som spiser

hver dag
- hvordan skal han kunne fatte hva
sult
er?

* Hentet fra "Volds beste"