Hans Ebbing: "Sannhetens laboratorium"

Denne artikkelen sto i Klassekampen 18.06.12, med tittelen "Foucault smiler", og jeg har fått tillatelse til å legge den ut her. Selv om dom forlengst er falt i ABB-saken, er tankene til Hans Ebbing like relevante:

SANNHETENS LABORATORIUM

I skrivende øyeblikk forhandles det i Oslo Tingrett om Anders Behring Breivik (ABB) er strafferettslig tilregnelig eller ikke. Aktoratets utgangspunkt er at han er utilregnelig, forsvarets at han er tilregnelig, med eller uten Asbergers syndrom. En paradoksal situasjon, ettersom det i straffesaker ”normalt” er omvendt. Forsvarets oppgave er jo ellers å finne formildende omstendigheter rundt forbrytelsen for å redusere straffeutmålingen eller fjerne straffeansvaret. Selve saken er unormal. Klarere enn noen annen sak siden rettsoppgjøret etter krigen framviser den ved sin unormalitet en sammenheng mellom makt og viten, makt og psykiatri. Forhandlingene i Oslo Tingrett dreier seg også om den norske rettspsykiatriens sannhet, dens tilregnelighet i offentlighetens øyne.

De psykiatrisk sakkyndige foretar sine observasjoner og analyser av tiltalte og trekker sine konklusjoner. De avsier ”sannheter” om ham, i dette tilfelle motstridende ”sannheter”. De definerer ham i forhold til det normale, de vet noe om ham som han ikke vet selv.

Den rettspsykiatriske kommisjon sjekker at de sakkyndiges konklusjoner følger av alminnelig godkjent psykiatrisk metode men foretar selv ingen konkrete undersøkelser av tiltalte, omtrent slik en uavhengig revisor sjekker at selskapets regnskap er ført i samsvar med god regnskapsskikk.

De psykiatriske metoder og begreper utvikles gjennom psykiatrien som vitenskapelig disiplin. Det er ikke tilfeldig at ordet Urteil på tysk både står for utsagn, som gir seg ut for å være (vitenskapelig) sanne, som for dom i en rettssak. Begge betydningene reflekterer makt. Det er heller ikke tilfeldig at en vitenskapelig disiplin nettopp har noe med disiplin å gjøre: Forskeren må innrette seg etter de metoder og prosedyrer som normalt gjelder i den aktuelle disiplin, en normalitet instituert gjennom vitenskapelige ”skoler” i konkurranse med andre skoler og kolleger. Vitenskap er alltid normalvitenskap. Rettssaker og vitenskap er begge argumenterende, dialektiske prosesser der det ofte også er strid om hva som er faktum. Rettspsykiaterne, den rettsmedisinske kommisjon og de psykiatriske forskerne har alle bakgrunn i psykiatrien som en kombinasjon av vitenskap og klinikk. Klinikken er en maktutøvende institusjon for å behandle eller oppbevare folk som faller ”utenfor” samfunnet. Psykiatri vil være normalvitenskap om det unormale.

Sammenhengen mellom makt og viten er gjort tydelig av Michel Foucault (1926-84): Vitenskapelig sannhet (viten) utenfor enhver maktsammenheng er ikke mulig. Saken mot ABB demonstrerer denne tesen så åpent og offentlig som overhodet mulig. Psykiatriens forankring i klinikken i kombinasjon med rettsvesenet, er selve paradeeksemplet på sammenhengen mellom makt og viten. Rettssaken er blitt et sannhetens laboratorium for flere enn psykiaterne

For i saken mot ABB avdekkes en annen sammenheng: Strafferettslig tilregnelighet forutsetter en allmenn og uspesifisert tilregnelighet, den form for tilregnelighet som gjør det mulig å fungere moralsk og ansvarlig i samfunnet og som vi alle som samfunnsmedlemmer har en viss andel i. Den strafferettslige tilregnelighet må være i slekt med denne felles, vide tilregnelighet. ”Folk flest” er, til en viss grad, selv sakkyndige i spørsmålet om ABBs tilregnelighet. Det forhold at det er retten, som også består av lekfolk, som til slutt feller den endelige ”dom” om dette, er derfor helt ”logisk”. Spørsmålet er for viktig til at det kan overlates til psykiaterne alene.

Men uansett hvilken konklusjon Oslo Tingrett til slutt trekker, er rettspsykiatrien gjennomskuet. Den blir aldri som før her til lands. Foucault kan smile i himmelen (hvis den fins).

Hans.Ebbing@bkkfiber.no