mandag 21. mai 2018

OM Å VÆRE INGENTING

Om å være ingenting



REDIGERT 21.05.2018




BARN SOM ER UTSATT FOR SEKSUELLE OVERGREP
BLIR FORRÅDT TO GANGER: FØRST AV OVERGRIPEREN,
DERETTER AV VANLIGE, SKIKKELIGE MENNESKER 
SOM DEG,
SOM IKKE VIL SE DET FØRSTE FORRÆDERIET.



Dette var skrevet for 30 år siden. 
Jeg var gjennom det da jeg skrev om det, 
og nå er det lagret som "livserfaring".
En erfaring jeg legger ut i dag fordi 
det offentlige rom inneholder lite informasjon 
om ikke-penetrerende seksuelle overgrep 
fra omsorgspersoner. 


Skrevet 22.12.88

Som barn visste jeg at jeg var syndig, ond, råtten. Jeg gjemte på denne hemmeligheten i nesten tjue år av mitt voksne liv, til og med for meg selv, og depresjonene som var en følge av dette, understreket bare hvor mislykket jeg var. Jeg brøt aldri sammen, men jeg levde i stadig frykt for å miste kontrollen. Bli gal.

Jeg giftet meg for 17 år siden og fikk snart en sønn og en datter. Jeg følte at jeg burde være lykkelig og tilfreds, men greide det ikke. Dette styrket følelsen av verdiløshet. Jeg ville være en god mor, gi barna kjærlighet og trygghet. I stedet var jeg skuespiller, regissør og aggressiv kritiker i et drama der jeg alltid måtte være fullkommen og alltid var dømt til å mislykkes.

Jeg var, bokstavelig talt, ”ute av meg”.

I en terapitime i syttiårene en gang, begynte jeg plutselig å gråte fordi jeg aldri greide å få overdelene og buksene til ungens pysjer rene samtidig, så de kunne ha på seg et helt sett. For meg var dette bare ett av mange bevis på hvor mislykket jeg var. Terapeuten lo, i stedet for å gi meg plass til å se på misforholdet mellom reaksjonen min og det som utløste den.

Senere sa han: ”Kvinnesakskvinnene har hjernevasket deg til å tro at det ikke er fint nok å være husmor.” Da sluttet jeg hos ham og fikk meg jobb.

Når jeg ser tilbake, skjønner jeg at PROBLEMET var i prioriteringene mine. Alt var viktig, unntatt meg. Jeg ble utslitt av å spille en rolle, prøve å gjøre de riktige tingene i stedet for å leve et liv, og jeg slepte meg gjennom dagene, helt til mannen min kom hjem så jeg slapp å forholde meg til ungene en stund. Trass i depresjoner og søvnløshet, var jeg flink til å ta meg sammen. Altfor flink. Så flink at neste gang jeg ba om hjelp, fikk jeg vite at jeg umulig kunne ha så store problemer som jeg sa, ”for du greier deg så godt og barna dine er så tillitsfulle og harmoniske”.

Det understreket bare noe det plagede barnet i meg visste: Jeg fortjente ikke hjelp. Det er vondt å være ingenting, men jeg kunne ikke forestille meg noe annet. Jeg var frosset fast i dette mønsteret, torturert av en uholdbar hemmelighet, uten at jeg kunne kjenne etter hvor vondt det var. 

"Jo sterkere lys, desto mørkere skygge." 
Torturisten min var prest og lærer, og han ble omtalt som en levende helgen. Jeg ble kjent med ham da jeg var sju, hadde flyttet for ofte og var sjalu på den søte lillesøsteren min.  Onkel Prest besøkte oss ofte, fortalte eventyr, var glad i oss. Og han var mest glad i meg. Jeg solte meg i oppmerksomheten hans og var intenst glad i ”yndlingsonkelen” min.

Foreldrene mine var også glad i ham, og de hadde så stor respekt for ham at de gikk over til hans tro. Hvilken er likegyldig. Overgripere finnes overalt, og de fleste er usynlige.

Da vi flyttet igjen, sendte Onkel Prest små gaver til oss, og han skrev at han elsket meg og savnet meg. Så, en gang han var på besøk, våknet jeg av at han lå i sengen min.

Hvorfor skrek jeg ikke? Søsteren min var på samme rom, foreldrene mine lå like i nærheten. Jeg var svært religiøs på den tiden, og en prest, MIN prest, som jeg elsket mer enn jeg elsket min far, lå oppå meg i sengen min.

Jeg sparket ham ut uten å si noe. Det falt meg ikke inn å si dette til noen. Allerede da var det blitt til MIN hemmelighet.

Jeg mistet meg selv den dagen. Jeg kan ikke beskrive hva jeg følte, hvordan jeg reagerte, for jeg reagerte ikke i det hele tatt. Følelsene ble lammet.

Det fortsatte slik i mange år. Jeg lærte å lyve, gjemte smertene langt inni meg, spilte rollen som ”normal” så andre ikke skulle se hvor ekkel jeg var.

Jeg prøvde å unngå å være alene med Onkel Prest når han var på besøk, men det var ikke lås på soveromsdøren min. Brevene hans forfulgte meg. Hvorfor hadde jeg forandret meg? Gud hadde gitt oss en evig kjærlighet var så sterk og ren av alt vi gjorde sammen var riktig. Hvorfor elsket jeg ham ikke lenger? Hvorfor nektet jeg å fullbyrde den kjærligheten som Gud hadde gitt oss? 

Jeg har skammet meg veldig over at jeg tok imot brevene og gavene hans, over at jeg ikke avviste ham helt, over at jeg bare svarte "jeg er glad i deg, men ikke på den måten".  Bare nylig har jeg skjønt at barn er flinke til å overleve. Hvis de ikke får det de trenger, lærer de å trenge det de kan få. Og barn har lett for å tro at det er deres skyld hvis en de trenger og er glad i gjør dem noe vondt; de er eksperter i å beskytte voksne. ”For å greie å elske pappa, måtte jeg hate meg selv”, sa en incestutsatt kvinne. Det er valget vi står overfor som barn.

Hvor skulle jeg forresten finne ordene jeg kunne fortelle noen med? Ingen snakket om seksuelle overgrep fra tillitspersoner. Jeg hadde fått beskjed om å være forsiktig med fremmede, men ingen snakket om sex heller. Og dette var jo min elskede Onkel Prest, ikke en fremmed.

I 1982 sa søsteren min at Onkel Prest hadde krenket henne også. Da først ble jeg sint. I livsmanuset til Onkel Prest hadde jeg forført ham, og innerst inne trodde jeg på det. Men jeg visste at det hadde i hvert fall ikke søsteren min gjort!

Vi sa det til foreldrene våre, som trodde oss, og vi bestemte oss for at vi ikke skulle gjøre noe mer med det. Han var syk, stakkar, sa vi til hverandre. Vi hadde avvist ham det meste av tiden, sa vi. Vi var ferdige med det for lengst. Ingen vits i å rippe opp i det.

Jeg hadde begynt å jobbe, og den spede selvtilliten jeg fikk av det, gjorde meg bare enda mer deprimert. Det oppsto en dyp og skremmende kløft mellom barnet i meg, som var ingenting, og den voksne som begynte å lure på om hun kanskje kunne være noe.

Jeg prøvde å få terapi igjen. 

Av gammel vane tok jeg på meg skylden for at jeg ikke fikk den hjelpen jeg trengte. 

Jeg vet ikke hva jeg vil, tenkte jeg. 

Jeg er ikke flink nok til å forklare.

Og da jeg omsider ba om hjelp, gjenspeilet Helsevesenets atferdsmønster det jeg hadde vokst opp med. 



Lenke til det første innlegget: 
Jeg vet ikke hvorfor, men det kommer ikke opp i søk. 





lørdag 11. november 2017

"Hvordan snakke med barn om seksuelle overgrep"



Stine Kühle-Hansen i LMSO har vært med på å utvikle innholdet i annimasjonsfilmene i serien "Kroppen min eier jeg", som vises på NRK Super.  

Prosjektet er et samarbeid mellom NRK Super, Redd Barna, og Bivrost film.
En artikkel i VG:

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldre-og-barn/slik-skal-barn-laere-aa-sette-grenser-ved-seksuelle-overgrep/a/24179041/


Et innslag i "NRK Ekko": 

https://radio.nrk.no/serie/ekko/MDSP25022317/08-11-2017

mandag 23. oktober 2017

Finansdepartementet, eventyret og virkeligheten


Det er mange som har forsvart Siv Jensens valg av indianerkostyme.  

https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/W9awj/Politisk-utkledningskunst

Og vi som reagerer. er ofte beskrevet som "lettkrenkede". 

Ville det oppleves som krenkende om Finansdepartementet hadde "jøde og nazist" som tema for en kostymefest? "Indianer og hvit" er like mye en beretning om folkemord. Forskjellen er at "Ville vesten" også er en eventyrverden, på linje med Harry Potter og Star Wars.
Kostymet til Siv Jensen bygger på eventyr som jeg vokste opp med. Mor leste bøkene til Zane Grey høyt for oss. Annie Oakley, Lone Ranger og Tonto var mine helter.
Da jeg ble eldre, begynte jeg å lese om virkeligheten. Om hvorfor Buffalo Bill slaktet ned bison. Om “Kill the Indian in him, and save the man.”
Om at lyshudete barn kledde seg ut og lekte cowboy og indianer i en tid da ekte indianerbarn ble røvet fra familiene sine, fratatt sine navn og tvunget inn i vestlige klær i et forsøk på å utslette deres kultur og identitet:
“As white population grew in the United States and people settled further west towards the Mississippi in the late 1800s, there was increasing pressure on the recently removed groups to give up some of their new land,” according to the Minnesota Historical Society. Since there was no more Western territory to push them towards, the U.S. decided to remove Native Americans by assimilating them. In 1885, Commissioner of Indian Affairs Hiram Price explained the logic: “it is cheaper to give them education than to fight them.”
As part of this federal push for assimilation, boarding schools forbid Native American children from using their own languages and names, as well as from practicing their religion and culture. They were given new Anglo-American names, clothes, and haircuts, and told they must abandon their way of life because it was inferior to white people’s."
Jeg reagerer på Jensens drakt. Jeg reagerer ikke på Månestråle og Sølvpilen og Disney-versjonen av Pocahontas, men på en virkelighet der indianerkvinner tilbød sex til hvite i håp om at de da ikke ville forgripe seg på barna deres. Jeg reagerer på en virkelighet der Pocahontas ble kidnappet, voldtatt og drept. Fra det ståstedet er både indianerkjolen, flettene og gliset til Jensen svært malplassert.
The True Story of Pocahontas: Historical Myths Versus Sad Reality - Indian…
INDIANCOUNTRYMEDIANETWORK.COM

The true story of Pocahontas is not the story most people know. Here are the oral histories as told by the descendants of Pocahontas.
INDIANCOUNTRYMEDIANETWORK.COM

tirsdag 3. oktober 2017

Ranveig Aunan
om Solaseminaret 2017

Foto av et usignert bilde i Sola Strand hotel, Ranveig Aunan


Når begeret er fullt...

Et spørsmål har jobbet med meg i helgen etter 2 intense dager på Solaseminaret i PsykOpps regi.

Har jeg krav på å bli forstått bare jeg åpner munnen - direkte eller indirekte?

Hvis du ikke forstår - jeg ikke oppnår kontakt - hvordan er reaksjonsmønsteret ditt og mitt da?

Når andre ikke forstår meg, mister jeg da retten til å forstå meg selv?

Opplevde seminaret som en balansert blanding mellom: 
1. Mennesker som er overbevist om at de har både svarene og forklaringene på fenomener de selv beskriver. De som snakker TIL meg - lett ovenfra..
2. Mennesker som har en mer undrende tilnærming. De har registrert at mennesker sliter mer enn godt er og stiller opp med seg selv. De forteller og gir god plass ved siden av seg til nyanser. Hvem kan stå seg mot håpet om å bli inkludert?

Målfrid J. Frahm Jensen skapte friminutt for tanker og følelser med sine dikt

I dyreparken i Kristiansand finnes to verdener ved siden av hverandre. Den ene ledet av kaptein Sabeltann og den andre av politimester Bastian og tante Sofie.

I min barndom var det eventyrene som tok meg inn i en verden der nestekjærlighet utkonkurrerte penger og makt.

På seminaret opplevde jeg å møte et levende eventyr. To søstre, Ruth Marie Donovan og Alice Stensland. Deres foredrag "The power of love" fikk gledestårene til å trille på flere enn meg.

Og den nakne Jærnaturen gir rom for ethvert menneskeliv til å føle seg hjemme....

Å arrangere et seminar er et verdifullt bidrag for å skape felles referanser - en investering i håpet om å finne løsninger
på tunge utfordringer

To år til neste gang

Jeg ønsket meg informasjon om traumer og traumebehandling

"Mykkje lys og mykkje varme....
mange tåra, tunge stunde..."
vet vi alle at vi får
og gir



Her er en lenke til innlegget og kommentarene: 


torsdag 28. september 2017

FNs spesiallrapportør er uenig i biomedisinsk psykiatri.


Jeg skal skreve mer om dette senere, ville bare legge inn lenken nå.


https://criticalmhnursing.org/2017/09/27/the-united-nations-and-mental-health/





Key to understanding the report is that it makes three central claims:


The first claim is that, as above, the Special Rapporteur does not agree with the science of bio-medical psychiatry. Throughout the report, psychiatry is described as resting upon poorly evidenced frameworks and that the primary result (purpose?) of these are a ‘narrowing of diversity’. Diagnoses are specifically mentioned in this regard. The report references a number of texts that are worth following up, a few of which are UK-based, such as ones by Joanna Moncrieff and by Anne Cooke, both of whom have been mentioned on this website in the past. It describes the abuse of evidence and the influence of pharmaceutical industries.
The second claim is that the Special Rapporteur believes there is a grave contradiction between mental health laws which enable detention and forced treatment on the basis of illness and the human rights act/disability rights (this is not the first time the UN have indicated this). It is clear that the UK’s Mental Health Act (1983/2007) would come under this criticism. Not only does the report state that it is a contradiction, but that all such coercive practices should cease and the laws that support them be changed. Far from being a compromise that we must somehow live with, the report suggests that it is our professional imperative to prevent forced treatment and other coercive practices from occurring. The report specifically details ways in which the twin aspects of illness and dangerousness, necessary conditions for the use of the Mental Health Act, are both such thoroughly undermined concepts that in any case it should be impossible to apply the Act.
The third claim is that there is essentially no public health approach for mental health. Mental health services are aimed at those with symptoms of distress/illness and there is no societal-level attempt at mental health promotion, and the report suggests priorities in this regard.



The report is in plain English, but digesting its implications is probably more difficult. For mental health nurses who identify as being ‘critical’, most of the arguments have at least some familiarity, although it is astounding to see them so well-articulated from such an exulted position! Some readers may have pored over another UN report by a different Special Rapporteur – the one for Torture or Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment – in 2013, because it seemed to imply that all forced treatment should be banned. That report should certainly be widely read, there seem to be many unequivocal statements within it and it shows that this new report is part of an increasingly clear line of argument from the UN and not attributable to one ‘wildcat’ Rapporteur in 2017. There was much discussion about it on sites such as Mad in America. Careful reading arguably reveals there was a loophole, allowing the phrase ‘therapeutic purpose’ to slip in and so be used to ‘trump’ the more clear statements throughout the rest of the report (see page 4). There may be readers of this latest report who are hoping for a similarly reassuring concession; one suspects they will be disappointed.

The criticism that there is no public health approach to mental health is thought-provoking, and as we (a university-based Critical Mental Health Reading Group in the UK) discussed this we decided it would be like a smoking cessation programme that offered 1:1 advice, nicotine replacement therapy, cessation support groups, respiratory nurses and even hospital beds, but no advertising ban, no sport-sponsorship ban, no smoking in public places ban, no taxation, no legal battles with tobacco companies, no age-related sales restrictions, etc. However, in the report, the social factors that are listed as being determinants of poor mental health include such a diversity of highly prevalent adverse conditions that it is clear that a public health approach to mental health would be nothing short of a radical change in social and economic policy, with a far greater focus on the lives of women and children. It would encompass a new understanding of health for “families, schools, workplaces, communities and health and social services” (p16). Therefore a public health approach to mental health is a radically political agenda of social change – it simply could not be otherwise. De-stigmatisation campaigns and a ‘recovery model’ are definitely not a response that could be offered as an adequate response to this report. The report’s call for the overturning the MHA very carefully leaves no space for talk of ‘the least restrictive option’ or ‘best interests’ or ‘when there is no alternative’, either.

fredag 11. august 2017

OVERGRIPERE HAR IKKE GRØNN NESE

Redigert versjon av en appell jeg holdt under Løvetannmarsjen i Oslo i juni 2017,
som erfaringskonsulent i Landsforeningen mot seksuelle overgrep




Det krever en landsby å oppdra et barn, sies det, og jeg tenker: Det krever også en landsby å krenke, isolere og fremmedgjøre et barn. Og når de som bor der ikke forstår at oppførselen til et barn kan fortelle om krenkelser, da er det lett å tro at det er noe galt med barnet – uten å sjekke om andre GJØR noe galt MOT barnet.

Jeg drømmer om landsbyer der barn vet at de kan løpe ut og rope: "Jeg har det vondt! Jeg trenger hjelp til å få slutt på det!"

Jeg drømmer om landsbyer der barn vet at de blir møtt med varme, respekt og handlekraft hvis de trenger hjelp.

Slike landsbyer får vi bare når et flertall av innbyggerne vet at barn kan ha det vondt på utallige måter som det er horribelt å ta innover seg.

Slike landsbyer får vi bare når innbyggerne vet at den hyggelige naboen eller tanta eller treneren kan ha forgrepet seg på et barn. Vet du det?

Det er naturlig å bli opprørt når du får vite om overgrep mot barn, og da er det viktig å føle først og tenke og handle etterpå. Og nå skal dere få en tanke av meg: "Overgripere har ikke grønn nese".

Når mennesker tror at overgripere er annerledes, at de skiller seg ut, at de er monstre, da kan de svikte ofrene – fordi de kan bli mest opptatt av å beskytte mennesker som de vet ikke er monstre.

Det er naturlig å tenke "Det kan ikke være sant, det barnet sier, for HAN er ikke noe monster, HUN er ikke noe monster."

Men de som forgriper seg kan være helt vanlige mennesker - som kanskje selv har vokst opp med grensekrenkelser.

Det er også viktig å huske at mange som har vært utsatt for overgrep ikke kunne tenke seg å påføre andre den smerten de selv ble påført som barn. 

Det er viktig å vite at mennesker kan ha gjort det de anklages for. I så fall eier de det de har gjort – og hvis du kjenner en av dem som en hyggelig person, da er også ditt inntrykk en del av den personen.

Jeg kjenner mange som ble utstøtt av familien fordi familien valgte å tro at en som ble anklaget for overgrep er uskyldig. Jeg kjenner mennesker som velger å ha kontakt med familien, selv om de da må møte en som har krenket dem.

Det er trist når en som sier "dette har skjedd meg", straks blir mistrodd og utstøtt. Og det er dessverre vanlig – fordi familier, nabolag og storsamfunnet har sine kollektive historier om at "sånt skjer ikke".

I landsbyene jeg drømmer om, er det plass til individers historier.

I landsbyene jeg drømmer om, vet familier at om noen sier "bestemor har gjort dette", kan det stemme – selv om bestemor ikke har grønn nese. Selv om de bare har gode minner om bestemor.

Å ha plass til disse tankene samtidig er noe av det viktigste du kan gjøre for mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Og det er like viktig å vite at det er JEG og DU og DERE som skaper landsbyene barna vokser opp i.

Hva vil du gjøre for å hjelpe barn med å få slutt på det?