OVERGRIPERE HAR IKKE GRØNN NESE

Redigert versjon av en appell jeg holdt under Løvetannmarsjen i Oslo i juni 2017,

som erfaringskonsulent i Landsforeningen mot seksuelle overgrep

Det krever en landsby å oppdra et barn, sies det, og jeg tenker: Det krever også en landsby å krenke, isolere og fremmedgjøre et barn. Og når de som bor der ikke forstår at oppførselen til et barn kan fortelle om krenkelser, da er det lett å tro at det er noe galt med barnet – uten å sjekke om andre GJØR noe galt MOT barnet.

Jeg drømmer om landsbyer der barn vet at de kan løpe ut og rope: "Jeg har det vondt! Jeg trenger hjelp til å få slutt på det!"

Jeg drømmer om landsbyer der barn vet at de blir møtt med varme, respekt og handlekraft hvis de trenger hjelp.

Slike landsbyer får vi bare når et flertall av innbyggerne vet at barn kan ha det vondt på utallige måter som det er horribelt å ta innover seg.

Slike landsbyer får vi bare når innbyggerne vet at den hyggelige naboen eller tanta eller treneren kan ha forgrepet seg på et barn. Vet du det?

Det er naturlig å bli opprørt når du får vite om overgrep mot barn, og da er det viktig å føle først og tenke og handle etterpå. Og nå skal dere få en tanke av meg: "Overgripere har ikke grønn nese".

Når mennesker tror at overgripere er annerledes, at de skiller seg ut, at de er monstre, da kan de svikte ofrene – fordi de kan bli mest opptatt av å beskytte mennesker som de vet ikke er monstre.

Det er naturlig å tenke "Det kan ikke være sant, det barnet sier, for HAN er ikke noe monster, HUN er ikke noe monster."

Men de som forgriper seg kan være helt vanlige mennesker - som kanskje selv har vokst opp med grensekrenkelser.

Det er også viktig å huske at mange som har vært utsatt for overgrep ikke kunne tenke seg å påføre andre den smerten de selv ble påført som barn. 

Det er viktig å vite at mennesker kan ha gjort det de anklages for. I så fall eier de det de har gjort – og hvis du kjenner en av dem som en hyggelig person, da er også ditt inntrykk en del av den personen.

Jeg kjenner mange som ble utstøtt av familien fordi familien valgte å tro at en som ble anklaget for overgrep er uskyldig. Jeg kjenner mennesker som velger å ha kontakt med familien, selv om de da må møte en som har krenket dem.

Det er trist når en som sier "dette har skjedd meg", straks blir mistrodd og utstøtt. Og det er dessverre vanlig – fordi familier, nabolag og storsamfunnet har sine kollektive historier om at "sånt skjer ikke".

I landsbyene jeg drømmer om, er det plass til individers historier.

I landsbyene jeg drømmer om, vet familier at om noen sier "bestemor har gjort dette", kan det stemme – selv om bestemor ikke har grønn nese. Selv om de bare har gode minner om bestemor.

Å ha plass til disse tankene samtidig er noe av det viktigste du kan gjøre for mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Og det er like viktig å vite at det er JEG og DU og DERE som skaper landsbyene barna vokser opp i.

Hva vil du gjøre for å hjelpe barn med å få slutt på det?