Avfloking V: MY WAY

29.06.13:
Jeg har lagt til noen etterpåkommentarer  i blått. 
29.10.13:
Og redigert litt.
08-01-14:
Og litt til

se også:
http://ingridvaa.blogspot.no/2012/03/oppdatering-290312-jeg-gir-beng.html

Skrevet i desember 2011: 

Jeg har en plan: Å jobbe videre med avfloking, og ved hjelp av det være fullt yrkesaktiv igjen om et år. Foreløpig ser det realistisk ut. Jeg er 62 år gammel og håper å fortsette med oversetting og skriving til jeg er godt over over 70.

(Og nå er jeg 64, og jeg jobber etter seks måneders ferie uten AAP.  Det hadde vært tellbart og fint om jeg kunne vise til at inntekten min ble den samme som før jeg ble sykmeldt, siden frilansere ikke kan måle arbeidstimer. Og jeg ser det ikke som noen karaktersvakhet å justere målene underveis, så mitt nye mål er å være aktiv med både teksting og blogging. Skrevne ord kan jo også telles, akkurat som inntekt.)

Jeg har oppnådd mye i løpet av dette året, og det har selvsagt en god effekt på både spiseproblemer og symptomer på fibromyalgi. Det går framover.

Den samme framgangsmåten som jeg bruker nå, førte til at jeg ble kvitt angst og kraftige depresjoner på 80-tallet. Og på grunn av det som skjedde den gangen, får jeg posttraumatiske stressreaksjoner – igjen – når jeg igjen skal fortelle fastlegen om mitt behov for å fortsette med å gå mine egne veier.

Han vil heller snakke om blodtrykk og kolesterol enn om "sånne psykiske greier".

Og kommunens veileder når det gjelder sånne psykiske greier er den samme psykiateren som for 22 år siden begynte å veilede en annen lege i å borderline meg. Og denne andre legen er  kommunelege. Og jeg har ikke hørt at de har forandret mening.

Jeg vet hvor viktig det er for meg å gå mine egne veier nå ... og fortsette med å prioritere de psykiske greiene. Problemet er at jeg har behov for å gjøre det med utgangspunkt i mine reelle problemer og mine kunnskaper og erfaringer – som overhodet ikke er i samsvar med psykiatriske "realiteter".

I forbindelse med det vil jeg se nærmere på ordet grandios: “Grandiosity (…) refers to an unrealistic sense of superiority, a sustained view of oneself as better than others that causes the narcissist to view others with disdain or as inferior. It also refers to a sense of uniqueness, the belief that few others have anything in common with oneself and that one can only be understood by a few or very special people.”

Ja, jeg mente at jeg var unik den gangen, i likhet med alle andre mennesker i verden, og det mener jeg fremdeles. Er ikke alle det?

Jeg mente at jeg ikke hadde så mye til felles med det Ibsen kaller “den kompakte majoritet”. Og det mener jeg fremdeles. Og det er naturlig for en som stadig befinner seg på vrangen av “normal”, både på grunn av legning og oppvekstvilkår. 

Jeg har heldigvis alltid kjent mennesker som forstår det jeg sier og mener. Og derfor merket jeg når synspunktene mine ikke ble forstått i helsevesenet. Og jeg merker når de fremdeles ikke blir det.

Fra 1987, da jeg sto fram som incestutsatt og ble et "tungt tilfelle" i helsevesenet, til slutten av 1992, da fylkeslegen slo fast at jeg ikke hadde synspunkter, forsøkte jeg å formidle mitt syn og mine erfaringer ... og forklare bakgrunnen for de valgene jeg tok ... til fagfolk som hørte med det døve øret.

Helsevesener smilte og nikket og smilte og nikket, og de sa ikke at det eneste de hørte, var følelser, fantasier og symptomer. 

Jeg har behov for å se mye mer på ... og snakke høyt om ... hvordan lovlig psykisk helsevern langsomt og nesten umerkelig etset vekk min visshet om at jeg var et autonomt, tenkende vesen.

Jeg kan bare komme ut av offerrollen når jeg ser hva jeg var offer for.

Jeg har behov for å kunne stole på helsevesenet. Jeg har behov for å vite at jeg har rett til å tenke, mene noe, ha synspunkter i kontakt med helsevesenet. Jeg kan bare være trygg på at jeg har den retten når det er en selvfølge at jeg har synspunkter til det motsatte er bevist.

Og om jeg ikke har disse rettighetene i helsevesenet, har jeg behov for å vite det.  

Og der er jeg nå. 

Foreløpig er det slik at jeg har psykiatriske symptomer til det motsatte er bevist.

Og symptomene er så upresise at de ikke lar seg motbevise.

I 2011 skrev jeg, i "Avfloking 1"

I årene da jeg stadig frontkolliderte med usynlige ”realiteter” i helsevesenet, trodde jeg at jeg hadde de samme rettighetene der som en lovbryter har i rettsvesenet:

Rett til å vite hva jeg er mistenkt for.  

Rett til anklager som er så presise at de kan bevises/motbevises. 

Rett til eget forsvar.  

Rett til å ta ansvar for egne handlinger

Men disse rettighetene synes ikke å være i samsvar med lovlig psykisk helsevern.

Jeg kan ikke forandre andre. Den erkjennelsen kom jeg til for mange år siden. Jeg kan ikke forandre andre, men jeg kan merke og vurdere det de gjør. Og det gjelder også i helsevesenet. 

Det tok nesten 20 år før jeg fikk det helsevesenet gjorde såpass på avstand at jeg kunne se nærmere på skadene mine. Og nå trenger jeg tid til å jobbe videre med å reparere dem. Jeg trenger den tiden det tar, uansett hvor lang tid det tar.

Og jeg har behov for å kunne snakke med fastlegen om det jeg må gjøre for å reparere min identitet og min integritet.

Når jeg gjør det, setter jeg ham i klemme. Så jeg har behov for en situasjon der fastlegen ikke trenger å velge om han skal tro på meg eller på den psykiatriske veilederen og kommunelegen.

Tidligere i år fant jeg ut hvordan jeg kunne få dekket dette behovet. Jeg ville si i vitners nærvær noe jeg ofte hadde sagt til disse to legene: "Jeg godtar deres påstander som deres synspunkter, deres tolkninger av virkeligheten. Jeg kan ikke være enig i at disse påstandene er 'realitetene' om meg, mitt liv og mine problemer. Derfor foreslår jeg at vi enes om å være uenige."

Så jeg ba konfliktrådet om et meklingsmøte.

Konfliktrådet avviste ønsket mitt og henviste til pasientombudet.

Og jeg har sperre mot å ta kontakt med pasientombudet. Fordi … 

Fordi jeg ikke ser dette som et pasientproblem, men som et tanke- og ytringsfrihetsproblem.

Som et ydmykingsproblem. Jeg tok opp dette med ydmyking allerede i 1988 ... og det var med på å bekrefte jeg at jeg var paranoid.

Her passer det å avslutte med en lenke til forrige innlegg:

A L Kirkengen: Om å bli truffet


29.06.13:

En oppdatering:
http://ingridvaa.blogspot.no/2013/06/oppdatering-28613-litt-om-na-og-veien.html

* 23.07.13: 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare situasjonen slik at den blir forståelig for mennesker som ikke har vært objekter i psykiskhelsesystemet. Kortkortversjonen er at jeg trodde jeg hadde satt grenser mot å bli hjulpet av Overlege DPS i 1988 fordi vi hadde ulike syn på psykoterapi og mine problemer. 

Etter det maste primærlegen stadig om at jeg måtte gå i terapi hos Overlege DPS, uten å fortelle meg at de hadde borderlinet meg. Og noen ganger stilte han det som krav. Hver gang det skjedde, trodde jeg at det skyldtes kommunikasjonsproblemer, at jeg ikke hadde greid å gjøre meg forstått. Da tok jeg gang kontakt med Overlege DPS for å gjenta min uenighet og legge fram mine grunner til å mene at jeg greide meg helt utmerket uten overlegens "hjelp til å lære å leve med problemene".  

Både primærlegen og overlegen brukte "nikke-smile-metoden"** som var psykoterapeutisk korrekt den gangen, og er det nå for alt jeg vet. Og hver gang trodde jeg at vi var enige om å enes om å være uenige, og jeg trodde at de hadde oppfattet mitt behov for å gå mine egne veier og la tiden vise hva som skjedde. 

Men tiden kan ikke vise noe som helst når det også er psykoterapeutisk korrekt å vite sannheten om en pasient uten å faktasjekke. 

** Einar Kringlen: 

" ... personer med vrangforestillinger vil bli sinte dersom man konfronterer dem med vrangforestillingene. Vedkommende vil være vanskelig å rikke på og bli sint dersom man forsøker å diskutere vrangforestillingene. Derfor sa man gjerne tidligere: Ikke diskuter med en paranoid, da blir han bare rarere."

Takk til gamle ugle for "kompakt majoritet".