Jeg vil ikke slåss

Det opprinnelige innlegget fra 16. desember 2012 er her: 

http://ingridvaa.blogspot.no/2012/12/jeg-vil-ikke-slass.html

Dette er litt omskrevet, sist 30.04.17

JEG VIL IKKE SLÅSS

Jeg må skrive dette før jeg kommer videre.

Og det er skummelt å skrive om det.

Fordi ...? Årsaken er ikke viktig.

Jeg har ikke lyst. Det er viktig.

Jeg gjør det allikevel. Det er viktig.

Jeg vil ikke slåss. Det er viktig.

Vil ikke slåss i Hjelpevesenet,

vil ikke slåss i resten av livet mitt.

Det er veldig viktig.

Jeg vil ikke slåss.

Jeg vil ikke snakke om hvem som har rett.

Det er ikke viktig å snakke om det.

Jeg vil ikke være i en vinn/tap-situasjon.

Slike situasjoner er svært lite viktige

for en som ikke vil vinne, og det vil ikke jeg.

Jeg vil ikke snakke om definisjonsrett.

Det er ikke viktig.

Det dekker ikke noe behov hos meg.

Hva er viktig?

Behov er viktige.

Og jeg har behov.

Jeg har ...

Behov for å fri meg fra definisjonsrett.

Behov for å være et annet sted.

Et sted der alle har rett til å fortelle sin historie

og ingen har rett til å invadere andres historier.

Behov for å merke når andre invaderer min historie.

Behov for fast grunn under føttene. Et ståsted.

«Gi meg et fast punkt, og jeg skal flytte Jorden»?

Nei.

Jeg vil ikke flytte jorden. Det er ikke viktig.

Hva er viktig? Å flytte meg selv.

Flytte inn i skyggesiden, inn i de hvite flekkene på kartet.

Behov for å merke når jeg ikke har fast grunn under føttene.

Behov for å rette ryggen og løfte hodet

og ta min del av plassen i verden.

Ikke mer plass enn andre, ikke mindre plass enn andre.

Like mye plass som andre har rett til.

Jeg har behov for å merke når andre tar plassen min

og hindrer meg i å rette ryggen og løfte hodet.

Jeg har behov for å eie.

Eie det jeg tenker, det jeg mener, det jeg vet og kan,

det jeg sanser og føler, det jeg gjør.

Jeg har behov for å merke.

Merke det, når jeg ikke kan eie

det jeg tenker, det jeg mener, det jeg vet og kan,

det jeg sanser og føler, det jeg gjør.

Noen ganger, aldeles ikke alltid, har jeg behov for å si:

- det er ikke plass til hele meg i denne situasjonen.

- her blir min historie invadert.

Ofte er det nok at jeg merker at det er slik,

tegner det inn på livskartet mitt,

slik at kartet stemmer med terrenget.

Og kanskje, aller mest, har jeg behov for å merke

når andre gjør det til et problem

at jeg tar min del av plassen, retter ryggen, løfter hodet,

og hevder min tolkning av virkeligheten. Fordi ...

Jeg har behov for å eie mitt eget liv.

Uten det kan jeg ikke leve.

Jeg har behov for å leve.

Behov for å vite at vi alle vil leve.