Jeg har en historie i livet mitt.

Helt  bokstavelig.

En historie.

I mitt liv.

Det er ikke en kamp, det er en oppdagelsesreise som begynte med ingenting.

Tre lag med Ingenting.

Og nå har jeg fått kontakt med Ting, som jeg snurpet sammen munnen på for lenge siden. Ting, som er ikke. Som er til. Som er til å brukes.

Likevel handler ikke historien min om overgrep, det handler om en langsom vandring, millimeter for millimeter, tilbake inn i kroppen min og livet mitt og selvet. Inn til den jeg er.

Det er en historie om gode hjelpere som forlengst er døde i virkelighetens verden, mennesker som ble veivisere, fyrtårn, kompass og bullshitvarslere – og som er det fremdeles.

Det handler om hva og hvem jeg møter på reisen, en straffende Gud, et barn som ikke vil dø, Attila som er en amasone ("Og du trodde at det bare var et mannsnavn!"), en hertuginne som skremte barn kan gjemme seg under skjørtene til, et Sannhetsministerium, en Kritiker som mente at jeg burde dø, snikskyttere, en vulkan av aggresjon som vil drepe meg fordi jeg hindrer ham i å "gjøre sint", en restaurant med småfolk i bur som blir torturert av eksperter på ikkevold – og en måne som ser alt, forstår alt og dømmer ingen, Og mange, mange andre.

Alle som dukker opp i historien min har sin egen historie – noen, som Kritiker, kan fortelle hva de gjorde for å hjelpe meg med å overleve barndommen, og andre, som Ting og aggresjonsvulkanen, får omsider slippe til og fortelle hva jeg gjorde for å holde dem nede … og hva de gjorde når kontrollen min glapp og de tok styringen.

Min historie handler om å møte dem alle med respekt og anerkjennelse etter hvert som de viser seg, ta imot det de har å si, takke de som hjalp meg og eie min benektelse av de som ikke fikk slippe til. Fortelle dem, hver og en, så ofte som må til, at vi nå er i en ny situasjon, jeg har andre behov, gamle farer truer ikke lenger, gamle forsvar skader mer enn de hjelper.

Min historie handler om å spørre, med ekte respekt og aksept, hva de kan hjelpe meg med framover, drøfte med dem hvordan vi kan samarbeide om å dekke behovene jeg har nå.

Historien handler om å la hver og en slippe til og bidra med det de gjør best: varsle, reagere, beskytte, tenke, føle, slåss ... og la hver og en finne sin plass i den helheten som er meg.

I snart 30 år, med en pause på noen år da jeg var robot, har jeg levd med denne historien, fortalt den til meg selv, i tanke og skrift. Og jeg kommer fortsatt til å fortelle den så lenge jeg er i stand til det, for meg er denne fortløpende historien en del av det å være menneske. Et helt menneske.

Vi lever i et samfunn som tilbyr vingestekkede mennesker onesizeproteser med viljestrikkmotor, og jeg legger ut litt av min historie nå i håp om at den kan bety noe for personer som en slik tilnærming ikke passer for.

Jeg skriver dette for dere som har behov for alternativer til Freud og Beck, som har behov for å få bekreftet at det har sin egen verdi å gå sin egen langsomme vei og fortelle sin egen historie på sin egen måte med egne ord.

Og hører gjerne fra dere, om hva dere gjør og hvordan.