Redigert flere ganger allerede.
Jeg tenker mye på Jante nå for tiden, og i dag fant jeg dette gamle arket.
Klikk to ganger på bildet for å få en forstørret versjon.
Her er en litt omskrevet versjon av tillatelsene.
Da jeg skrev dette, visste en psykiater at jeg trengte hans hjelp til å innse "realitetene". Slik ser hans "realiteter" ut:
"Den viktigste kilden til livsutfoldelse er å ha en basisforutsetning: uansett hva som skjer er jeg ivaretatt av Gud og mennesker. En slik basis gir styrke til å møte det som måtte komme. Min nåde er deg nok står det i Bibelen. Det er alt du trenger. Det betyr jo at du er elsket slik du er! Nåde: det som forsoner. Gjennom nåden blir du forsont med deg selv, med andre mennesker og med Gud."
Var min ateisme en avvisning av "realitetene"?
Avviste jeg "realitetene" da jeg avviste psykiaterens begreper om nåde; hans versjon av Jante, der vi er ivaretatt av Gud og mennesker?
Avviste jeg "realitetene" da jeg i stedet valgte en virkelighetsoppfatning der barn blir torturert uten at noen ser det?
Avviste jeg "realitetene" da jeg avviste psykiaterens begreper om nåde; hans versjon av Jante, der vi er ivaretatt av Gud og mennesker?
Avviste jeg "realitetene" da jeg i stedet valgte en virkelighetsoppfatning der barn blir torturert uten at noen ser det?
Det bringer meg tilbake til jakten på borgerrettighetene:
Hvordan står det til med min valgfrihet innen helsevesenet?
Har jeg rett til å velge meg bort fra psykisk jantevern og gå i retning av "de ti tillatelsene" i stedet?
I 1988 trodde jeg det, men tiden skulle vise at jeg tok helt feil.
Å lese psykiaterens forståelse av realitetene får meg til å tenke: Er det mulig å hevde dette, selv tilbake i "opplyste" 1988? Det virker helt hinsides på meg. Har han ikke psykologisk innsikt, tenker jeg sant og si.
SvarSlettValgfriheten er en illusjon eller en greie på papiret, tenker jeg. Det gjelder ikke bare i psykisk helsevern, det griper om seg. Kun den som har penger kan komme velge selv, til en viss grad.
Realitetene beskrives bare i litt andre ord nå for tida.
Han insisterte også på at jeg hadde hatt "et seksuelt forhold til en prest i oppveksten" i 1988 - noe jeg fremdeles har vondt for å fatte.
SlettOg han er ikke den eneste terapeuten som har en rørende tiltro til "det normales" helbredende kraft. Jeg tror det var Einar Kringlen som sa på Dagsrevyen på den tiden at bosniske krigsflyktninger burde være sammen med 'vanlige mennesker' og lære av dem at verden i virkeligheten ikke var slik de hadde erfart. Og det er vel noe sånt jeg prøver å finne ord for til kommentarfeltet i forrige innslag.
Og nåtidens realiteter synes å være enda mer fremmedgjørende enn dette.
Kringlen ja, tror jeg en gang i på 70-80-tallet hadde en lærebok som han hadde skrevet. Jeg kan huske at både jeg selv og medstudenter reagerte på en del holdninger i den boka. På den tiden var det vanlig å være kritisk.
SlettDessverre virker det som det er legitimt å tråkke på folk på denne måten, både i fortida og nå. Og å omskrive realitetene etter eget eller maktas forgodtbefinnende. Samt ignorere folks opplevelser, og fraskrive deres subjektivitet sin gyldighet.
Nei, det kan ikke bli noe annet enn samfunnskritikk ut av dette, for meg. Men det er ganske slitsomt, i lengden, det må jeg si. Sukk.
Einar Kringlen om personlighetsforstyrrelser:
Slett"Tidligere kalte man dem gjerne karakternevrotikere og psykopater. I dag brukes diagnosen personlighetsforstyrrelser om begge disse gruppene. Fellesnevneren for dem er at det handler om mennesker som har store problemer med å forholde seg til andre. Utfordringen for de som lever sammen med dem, er å lære å forstå deres handikapp, oppmuntre den første gruppen og sette grenser for den andre. For de som er rammet, blir en av oppgavene å lære seg å sette ord på egne ”leveregler” for å kunne endre dem."
"de" er helsevesenets niggere, tenker jeg, og jeg tenker på borgerrettighetsbevegelsen i USA, og på Stokley Carmichael som sa:
"Dr. King's assumption is that your opponents will be moved by your suffering. For that to happen, your opponent must have a conscience. The United States has none."
Jeg skiller ut en av setningene til Kringlen:
Slett"Fellesnevneren for dem er at det handler om mennesker som har store problemer med å forholde seg til andre."
Er det projeksjon vi ser her? Yrkeshjelpere som ikke er i stand til å forholde seg til mennesker med samfunnsskader som gir problemet videre?
Jeg tenker at det finnes mange ord for dette, projeksjon kan være et av dem. Kanskje samfunnsprojeksjon?
SlettPersonlighetsforstyrrelser - noe feil, genetisk? Noe som enten kan repareres eller må læres å leve med? Kunne sikkert fortsatt i ulik terminologi....
Alt dette unntatt å stille det gode og viktige spørsmålet du har skrevet om før: Hva har skjedd deg? (I stedet for hva er veien med, feil med, deg?)
Heltprivatisert psykisk helse (hele livet), feilvare, noe galt i personen....
Aldri maktmisbruk, overgrep, krenkelser, mangel på omsorg som abrn osv osv. Eller ev. ja til noe av dette, men: nå må du kommer deg videre da. Og det litt faderlig fort.
Uff, alt dette opprører meg, og det er ikke nytt nei.
"Samfunnsprojeksjon" likte jeg. Kollektiv projeksjon.
SlettDet jeg finner perverst ved betegnelsen "personlighetsforstyrrelser" koplet til "mennesker som har store problemer med å forholde seg til andre", er at betegnelsen er skapt av mennesker som overhodet ikke forholder seg til menneskene de stempler.
Som du sier: "Hva er feil meg deg?" i stedet for "hva har skjedd deg?" Og det er noe psykiskhelsevern har plukket opp fra storsamfunnet og satt i system.
Uff, nå vil jeg lese litt i en kokebok før jeg legger meg. Takk for praten.
-Annabella-
SvarSlettJeg henger meg på dere.
Bare det å innbille seg at "fellesnevneren er å ha store problemer med å forholde seg til andre" sier jo det meste.
Det å si noe slikt, og samtidig ikke ha noen som helst interesse for _hvorfor_ forteller meg kun at det _som vanlig_ er den såkalte hjelperen sitt behov det handler om.
Med tanke på vårt samfunns fokus på avvik, bør vel snart forskere studere disse såkalte hjelperene?
Alle bør gå gjennom en IQ-test før de søker seg inn på "hjelper"skoler f.eks.
For ikke å snakke om alle personlighetsforstyrrelse-testene de bør ta.
Jeg sitter nemlig igjen med hjelpere (som ikke har blitt testet og funnet feilaktige)sin tilkortkommenhet og avvik på mine skuldre.
Det er ingen lett bør å bære, og ingen av hjelperene er interessert i å bære noe av det heller. (Selvsagt, de er tross alt ikke testet som feilvare)
Har jeg blitt syk får jeg visst værsågod ta konsekvensen!Da skal man tåle det meste av språkbruk, synsing, overgrep, medisiner og andre mennesker uansett hvem de er og hva de gjør.
Om jeg ikke liker noen skal jeg visst vært mest mulig sammen med dem. Det er bra for meg har jeg hørt.
Jeg er en person som er glad i mitt eget selskap. Og det til tross for at jeg har mange venner som kontakter meg "hele tiden".
Jeg er så sliten!
Oppskriften på "det gode liv" er visst å være sosial hele tiden.
Er man som meg, som er utslitt og trenger tid til å tenke, er man feil.
Bryr meg ikke så mye at "de" mener det. Problemet er jo at de ikke lar meg være i fred og være "feil".
"De" tror at siden de f.eks. liker sport, så er det det rette for alle andre, og da skal man presses til man sier at man liker det samme som "dem".
Da er det muligens et håp om at "de" vil se på en som "opprettet"?
Er jo ikke så nøye at man gjør det som føles rett for en selv, man vet tross alt ikke sitt eget beste i følge "dem".
Personlig er jeg alltid frisk (90% iallefall:)) når jeg har lite kontakt med "dem".
Tro meg, målet er ingen kontakt.
Da vil de nok se på meg som et mislykket tilfelle. Greit det og. Jeg vil da ha håp om å få det godt. På mine premisser.
Så får de leve sine "selverklærte selvbevisste liv med sport opp til ørene":)
Er det rart man blir forvirret og tidvis syk?
Ønsker meg en øde øy.
-Annabella-
SvarSlettMine venner er sikkert også "feil".
De ser nemlig ikke på meg som syk:)
Slikt er verdt å reflekteere over. Syns jeg.
Svært viktig, Annabella! Takk for respons - jeg kommer tilbake med grundig tilbakemelding så fort jeg kan.
SlettAnnabella - jeg følger deg i det du skriver. Jeg har mine egne referanser til mye av dette.
SvarSlettOg jeg tenker at det handler om å la folk få merke seg selv, og selv få finne ut hva de trenger. Å tåle at det ikke alltid er det samme som majoriteten.
Å gi tillit, skulle være hjelperes første "bud". Tror det i seg selv kunne gjort "mirakler".
Ingrid - vil bare si hvor flott jeg synes de "ti tillatelser" er. Takk for dem, skal bære dem med meg videre....
SvarSlettOg takk til deg. Nå la jeg dem ut separat i et eget innlegg. Kanskje de egner seg til å redigere, slette og legge til så det blir en skreddersydd versjon til den enkeltes egenart?
Slett