Redigert 10.04 for å sette inn
ordene "psykoterapeutisk korrekt og lovlig"
der de hører hjemme.
Maria Gjerpe @MariasMetode tvitret dette i dag:
Å tie er det samme som å la andre påføre deg skam og derfor en måte å ta makten over deg på. Vis deg fram, vis mot. Snakk. Vær uredd.Og jeg ble inspirert til å finne fram noe som har vært innhyllet i skyld og skam.
Dette dokumentet var skrevet til mitt 5. møte med Overlege DPS, mitt 3. forsøk på å sette grenser for hans indirekte "lov til å innse at hun kan komme til kort" via primærlegen.
For et år siden spydde jeg ut innvollene mine (det føltes i hvert fall sånn) da jeg scannet det inn. Misforholdet mellom det jeg hadde skrevet og helsevesenets tolkninger var så stor at kroppen reagerte med krampeoppkast.
Den gangen la jeg ut dette dokumentet i en sky av egneord. Det innlegget har jeg nå fjernet, og jeg legger ut disse sidene nøyaktig som jeg skrev dem i 1990, uten å pakke dem inn.
Og vet du hva, kjære leser? Nå greier jeg endelig å være stolt når jeg leser dette. Over at jeg kunne være så (ikke "såpass") klar i min respons til helsevesenets tåkeskyer av manipulering og alltidfeil.
Da jeg skrev dette hadde jeg vært borderlinet i et år uten å vite det. Jeg fikk først greie på diagnosen et par år senere.
Og i helsevesenet hadde det i et år allerede vært en realitet at jeg satte likhetstegn mellom mine fantasier og virkeligheten... uten at jeg visste det.
Ingen spurte om jeg kunne bevise eller bekrefte det jeg skrev på side 4 om de tre store "ildprøvene". Jeg ble heller ikke informert om at det ikke ble trodd.
Og jeg ble ikke informert om at jeg ikke ville få det jeg ba om i dette møtet, det jeg også hadde bedt om i det 3. og 4. møtet og ikke fikk da heller: Fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier og la tiden vise hvordan det gikk.
Jeg begynner å bli sint igjen ... langsomt, med redsel, men sint.
Jeg legger først inn overlegens versjon
av det jeg tok opp i "Mistillitserklæring":
Det ble blogg og ikke bok.
Og det overlegen skrev om "journalnotater" fortjener en kommentar:
Jeg hadde IKKE bedt om et møte for å lese journalnotater, jeg ba om et møte for å be om fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier ... for tredje gang siden 1988.
Da jeg kom, rakte overlegen meg en uryddig bunke med små, uleselige papirbiter uten et ord. Jeg bladde gjennom dem og rakte dem tilbake til overlegen uten et ord - jeg var ivrig etter å komme i gang med grensesettingen og få oppklart misforståelser.
Jeg krever ikke enighet i dette, men det er min tolkning av virkeligheten.
Og jeg blir sjalu hver gang jeg hører om terapeuter som sitter sammen med kundene sine og vurderer hva den rette diagnosen er.
(klikk to ganger på bildene før å forstørre dem)
