torsdag 2. februar 2012

Å stole på oss selv,
også når vi gjør feil,
er grunnlaget for følelsesmessig trygghet

I dag  stifter jeg sjekklisten min opp på den virtuelle veggen. 


Jeg skrev dette - også overskriften - på en papplate som jeg hadde foran meg da jeg jobbet som telefonvakt på Støttesenter mot incest for over 20 år siden, og jeg brukte listen hver gang jeg trengte å finne tilbake til meg selv etter skadelige sammenstøt med Hjelpevesenet. Og bruker den fremdeles. 



Alt vi gjør består av tre elementer: hensikt, handling, resultat.
I vårt samfunn synes det å være normalt å legge størst vekt på hensikter.
Hva skjer når vi antar at alle har gode hensikter
og i stedet ser på de reelle handlingene?


Hersketeknikker
Usynliggjøring
Latterliggjøring
Tilbakeholdelse av informasjon
Påføring av skyld og skam
Alltidfeilkommunikasjon



ALLTIDFEIL-SITUASJON:
Et kommunikasjonsdilemma der andre vet at vi alltid reagerer feil,
og det er umulig å drøfte konflikten eller løse den.
Under slike omstendigheter er forvirring en naturlig respons,
og vi kan bare bli kvitt forvirringen ved å fjerne oss helt fra situasjonen



Giftige strategier
Benektelse
Projeksjon
Trekanting
Sabotasje
Hemmelighold


Kriterier for kritisk tenkning
Motbevisbarhet
Logikk
Ærlighet
Fullstendight
Gjentagbarhet
Tilstrekkelighet




6 kommentarer:

  1. Det var analytisk av deg å sette det opp på den måten!

    Jeg syntes det var artig at omtrent alle ordene under 'giftige strategier' kan brukes i krigssammenhenger. Spioner vil benekte. Makt projiseres. Jernbanelinjer saboteres. Nye våpen hemmeligholdes. Trekanting, hva kan det være? Jeg tenkte på spanske riddere jeg nå, i denne mililtærtankegangen min, sånne stålnagler som stikker opp av jorden og hviler på tre føtter. Hva det betyr kommunikasjonsmessig eller menneskelig, vet jeg ikke.

    For kritisk tenkning, så synes jeg det er veldig mye bra som kan hentes rett fra matematikkens verden. Bare at på skolen så lærte vi aldri at vi kan bruke reglene og prinsippene fra matematikken i tankeprosessen vår. Vi lærte bare det mekaniske, synes jeg.

    SvarSlett
  2. Takk for respons, Gambetti! Bare noen få ord fra meg før jeg må gå og legge meg: I denne konteksten er det snakk om "dramatrekanten"

    http://www.therapyideas.net/triangles.htm


    Vekslingen mellom hjelper- offer- og forfølgerroller

    Passer det inn i krigsanalogien din?

    Lærte vi egentlig å TENKE på skolen ...? Tar den tanken med meg inn i søvnen.

    SvarSlett
  3. Jeg hang meg opp i overskriften din og tenker: Grunnlaget for følelsesmessig trygghet legges i den tidligste barndom og starter i kroppen og dens opplevelse av å bli holdt og møtt i sine uttrykk og behov. Holder denne "bunnen", er det større sjanse for å stole på seg selv som voksen, også om man gjør feil. Hvis ikke, da koster det litt å bygge opp denne tryggheten i kroppen.

    SvarSlett
    Svar
    1. gamle ugle, det du skriver er jeg helt med på.

      Jeg mener også at vårt voksenforhold til å gjøre feil henger sammen med hvordan vi ble rettet på som barn. Jeg opplevde to metoder: Den giftige pedagogikkens "Du ER dum/håpløs/osv" og en mye mer konstruktiv "Kanskje du kan gjøre sånn i stedet?" (bl.a. fra soldatene jeg har nevnt i en annen kontekst)

      I ettertid ser jeg at denne overskriften var en ubevisst reaksjon på positivtenkning på støttesenteret. Det var mye snakk om å skille mellom "jeg er" og "jeg gjør", og samtidig var SMIs terapeutiske veiledere jævla opptatt av det positive allerede den gangen.

      Det skulle være "roserunder" på personalmøter, og jeg ble møtt med taus forferdelse da jeg foreslo i et slikt møte at vi også kunne ta en runde på hva hadde gått galt i en bestemt situasjon, slik at vi kunne lære av det.

      Slett
  4. Min erfaring er at jeg først må orke min egen uttrygghet, som sitter dypt dypt i kroppen, før jeg kan begynne prosessen med å gjøre meg selv tryggere, i hele meg.

    Jeg tror dette kan være ulikt for den enkelte. Men noen av oss har ikke bare blitt korrigert til å tenke positivt. Noen av oss mangler tilstrekkelig nonverbale erfaring, dvs.tryggheten i å bli holdt, hengnet om, trøstet i armene på noen, da det var livsnødvendig. Det er dette jeg snakker om, på vegne av dem som er forlatte veldig små barn. Og jeg tror det finnes den del av oss. Og kanskje er det en del av forklaringen på at positivitetstenkningen ikke virker. For det sitter jo i kroppen, før tanken, før språket, og det er det grunnleggende mønstret...

    SvarSlett
    Svar
    1. Her er jeg helt med deg hele veien. Fint at du utdypet, takk skal du ha.

      Slett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.