Dette stiftes også opp på den virtuelle veggen min:
En fortsettelse av
http://ingridvaa.blogspot.com/2012/01/kjerneverdiene-til-nasjonalt-senter-for.html
Jeg har lekt litt mer med søkefeltet på hjemmesiden til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse:
kritisk tenking: 3 treff
"kritisk tenking": 0 treff
subjektiv: 3
objektiv: 0
realitetstesting: 0
logikk: 5
logisk: 0
rasjonell: 0
objektiv: 0
faktasjekking: 0
faktasjekke: 0
undersøke: 7
Et av treffene på "undersøke" var et fint intervju med Mette Bjørnstad Sollid og Wickie Theres Gundersen:
- Behandlerne ”vet best”
Bli tatt på alvor - Over halvparten blant de profesjonelle mente kognitiv terapi var det viktigste virkemiddelet for å bli bedre, mens brukerne ikke nevnte noe om dette. Derimot mente alle at relasjon til andre var av stor betydning. Noen av helsearbeiderne la vekt på både relasjon og terapi, mens andre la hovedvekt på relasjon, men da spesielt i forhold til helsearbeidere. Brukerne derimot la større vekt på relasjon både til terapeuten og andre. Hvis ikke de gode relasjonene og respekten ligger der, blir heller ikke effekten av terapien særlig effektiv. Våre funn konkluderer med at terapi alene ikke er nok, hvis ikke bruker blir sett og tatt på alvor, sier Bjørnstad Sollid og Gundersen.
Klokketro - Hvordan tror dere resultatene i oppgaven blir mottatt?
- Vi tror terapeutene og helsearbeiderne vil reagere. Selv om noen i standen er åpne, oppfatter vi at flesteparten ”vet best” hva som er riktig for brukerne. Det bør være samsvar mellom forskning, bruker- og ekspertkunnskap, men vi tror at den fordelingen er skjev. Behandlerne har klokketro på egen kunnskap, mener Bjørnstad Solli.
- Hva skal til for å skape endring?
- Brukerne må bli hørt og tatt på alvor. Men vi er langt fra målet, sier hun.
Ta brukerne på alvor- Hvem skal ta initiativ til at et slikt mål blir nådd?
- Vi som helsearbeidere må ta tak i dette, samtidig som kunnskap må bli spredd blant annet via Erfaringskompetanse.no. Fagfolk og brukerorganisasjonene må også på banen. Det skal ikke være slik at brukerne må slåss for å være jevnbyrdige. Behandlerne har mye ansvar, og det er på tide å ta brukerne på alvor. Vår forskning konkluderer med at det er nødvendig med endring, sier Bjørnstad Solli og Gundersen.
Her er det et godt stykke igjen ja. Hva er det som skal til for at de som kjenner dette på kroppen blir sett, hørt, merket, og anerkjent?
SvarSlettParadigmeskifte? Jeg vet ikke. Jeg har slått meg til blods mot muren av "vetbest" så ofte, og det virker ikke.
SvarSlettJeg er blitt kvalt i en ullen dyne av velvillig usynliggjøringshjelp, og jeg har sett andre bli det samme.
Jeg kjenner eimen av denne klamme dyna av usynliggjøring hver gang jeg er innom Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, i dag er det "Hva kan hjelpe mot sårbar oppvekst?" "Hva skaper mestring og styrker selvfølelsen hos barn og unge?"
En kritisk gjennomgang av denne hjemmesiden står på programmet, men har ikke høyeste prioritet. For det har jeg!
Det vi kan gjøre, er å se, høre, merke og anerkjenne hverandre. I første omgang.
Ja, det kan vi. Egentlig er dette en større sak, mye større, for det handler om de verdiene vi praktiserer i samfunnet vårt. Paradigmeskifte for hva som ligger til grunn for måten vi organiserer oss sammen på, tenker jeg. Det er noe helt forkjært i menneskesynet vårt. Sårbart oppvekst ja, kanskje begynne å tenke på hvordan vi omgås barn da kanskje?
SvarSlettJeg leser og leker litt med tankene, kan det være slik:
SvarSlettKognitiv terapi er som en hellig ku , melkeku. Den skal ikke under noen omstendigheter røres.
Her snakker vi, penger, politikk og prestisje. Her skal ingen hoder rulle, med mindre de tilhører en eller annen forvillet klient, Det kan vi leve med, og i mellomtiden ruller den kognitive terapien og denns tilhengere videre, motstemmer dysses ned, eller sykeliggjøres, eller settes på uføretrygd. Ikke mer vi kan gjøre for deg desverre!!
Som det står i bloggen, så mener halvparten av fagfolk at deres verktøy (kognitiv terapi) var viktigste virkemiddel. Og når de vektla relasjon, så var det relasjon til dem selv de tenkte på.
SvarSlettOK, så spinner jeg litt videre på det. Vi vet også at behandlere mener at deres diagnosesystemer er objektive, fordi de er utarbeidet av dem selv etter vitenskapelig system. På tross av at de ikke er basert på førstehåndsinformasjon fra pasient (biologisk test, samtykke fra pasient om at spørsmål på svar tilsvarer diagnose).
Behandlere tror at de ikke blir påvirket av hva andre fagfolk tidligere har sagt om en pasient (Det antyder ny doktorgradsavhandling at de blir). De tror at de ikke blir påvirket av hva teorien sier om pasienten, etter at diagnosen er satt.
Er det flere slike eksempler? Uansett er det vel slik da at helsevesenet er behandlersentriske.
Pasientene, på sin side, de er vel pasientsentriske. Pasienten er nærmest problemet, den som kan best beskrive det, som vet hvor skoen trykker.
Er det ikke bare helt utrolig at helsevesenet ikke har forstått at de er behandlersentriske? Og så ikke tar det opp til behandling ved hver eneste anledning for å selvkorrigere, slik at de ikke kommer ut av kurs?
Hvem skal fortelle dem disse tingene? Er det sånn at pasientene ikke kan fortelle dem, fordi vi ikke er eksperter og det vil såre deres faglige stolthet om de hører det fra oss? Må vi sende dem myke signaler for å hjelpe dem til å forstå det selv? Få dem til å tro at selvkorrigering av det behandlersentriske var deres egen ide i utgangspunktet?
Jeg tenker at behandlerne er instruert av samfunnet, gjennom sin utdanning og de rammer som til en hver tid settes. Og akkurat nå for tiden mistenker jeg at samfunnets krav om raske resultater (tilsynelatende, dvs. på kort sikt "symptomdemping") er det som gjelder.
SvarSlettJeg er så kjettersk at jeg undrer meg litt over begrepet jevnbyrdighet her. Jevne i hva? Er det noe man trenger når man er i krise eller av andre grunner søker hjelp, ja så er det å kunne styre ting selv. Det er ingenting annet som hjelper de hjelpsøkende enn det de selv melder at hjelper, er mitt standpunkt i de aller aller fleste tilfellene.
Det er behandlerne som skal tilpasse seg de som søker hjelp, ikke omvendt. Og vitenskapelighet bunner også i verdivalg.
Jo, men slipper vi dem ikke egentlig litt lett av kroken nå? Du sier at behandlerne er instruert av samfunnet, og de rammer som til en hver tid settes.
SvarSlettMen er de nå det? Hvis vi tar leger som utgangspunkt, da ser vi jo at leger i praksis styrer hele skuten selv. De er herre over egen utdanning, de er sjefer på de fleste sykehusavdelinger, det er leger som er rådgivere i helsedepartementene og alle de ulike helseorganene. Det er leger som bestemmer prioriteringene lokalt, eller gir konkrete råd og premissene for hvilke prioriteringer politikere skal ta. Det er legers forskningsinteresser som avgjør retningen av helsevesenet fordi ingen andre har 'kompetansen' til å vurdere hva som er nødvendig. Ikke engang diskusjoner i Stortingets spørresal pleier å være fundert på annet enn hva teknokratene har skrevet i offentlige papirer fra før av. Og så har vi jo Legeforeningen, som har fingrene sine i bortimot alt som finnes av kontroll på hva leger driver med. Og hvor mange helseministre har ikke vært leger?
Så kan man spørre: er det behandlerne som er instruert av samfunnet, eller er det samfunnet som er instruert av behandlerne? Hvem er tjener og hvem er oppdragsgiver? (Vi vet at leger i hvert fall har høyere lønn enn stortingspolitikere, med lavere gjennomsnittlig arbeidstid...)
Kanskje de andre behandleryrkene ikke er fullt så innflytelsesrike som akkurat legene.
Takk for interessante og vettuge kommentarer. Jeg klør i fingrene etter å kaste meg ut i dette, og har for mange MÅ i dagen til at jeg kan. I stedet legger jeg inn lenken til en artikkel om "godhetens ydmyking":
SvarSletthttp://ingridvaa.blogspot.com/2011/12/rolf-rnning-godhetens-ydmyking.html