Hvordan hindre at psykiskhelsevernere misbruker offentlige midler?

Redigert 29.01.15

Takk til "Psykisk Daily" for denne artikkelen:

HVA ØNSKER BRUKERE AV PSYKISKE HELSETJENESTER?

Her skriver Odd Volden:

– Problemet på det norske psykiske helsefeltet er ikke at kundene er for kravstore. Problemet er at de offentlige tjenesteyterne fortsatt ikke skjønner at uten at de viser mer ydmykhet, vil politikerne bli nødt til å gjøre helsevesenet mer og mer kundeorientert.

Jeg er med Volden et godt stykke på veien, og jeg går et stykke lenger enn ham når det gjelder dette. Hvorfor skal "politikerne" vente og se om tjenesteytere viser mer ydmykhet før de gjør helsevesenet mer kundeorientert?

"Ydmykhet" er en personlig egenskap.

En viljestyrt egenskap.

Og jeg ser liten vilje til ydmyhet på psykiskhelsefeltet. 

Hva skal vi gjøre mens politikerne venter på ydmykhet fra offentlige tjenesteytere, vi som er frivillige eller ufrivillige kunder av psykiske helsetjenester? 

Kanskje det er på tide at politikerne forlanger ydmykhet? Alternativet er å fortsatt finne oss i fagmessig korrekt og lovlig tjenestearroganse - og skadene den påfører mennesker som har problemer nok fra før. 
  
Det er iverksatt utallige tiltak for å hindre at enkeltpersoner misbruker offentlige midler.

Jeg etterlyser klare, strenge tiltak for å hindre at tjenesteytere gjør det samme. 

Et utgangspunkt kan være forskning i "hjelp som skader".

Et annet kan være kunnskap om forskjellen mellom rask og langsom tenking, slik det fremstilles i denne boka: Thinking, fast and slow av Daniel Kahneman

Slik det er nå, går milliarder i offentlige midler - for ikke å snakke om enorme menneskelige resurser - rett i dass på grunn av offentlige psykiskhelsetjenesteyteres blindhet, døvhet og faglige arroganse. 

Se bare på begrepet "personlighetsforstyrrelser". Her uttaler Professor dr. med. Einar Kringlen seg skråsikkert om temaet:
http://www.sinnetshelse.no/artikler/personlighetsforstyrrelser.htm

Tidligere kalte man dem gjerne karakternevrotikere og psykopater. I dag brukes diagnosen personlighetsforstyrrelser om begge disse gruppene. Fellesnevneren for dem er at det handler om mennesker som har store problemer med å forholde seg til andre. 

Jeg etterlyser forskning i tjenesteyteres evne til å forholde seg til mennesker med psykiske problemer. Det står litt som slik forskning i den engelske bloggen min:

http://freudfri.blogspot.no/2014/02/definition-of-mentalization.html

Noe som ville være enkelt å gjennomføre og evidensbasert som bare faen, er å filme kommunikasjonen mellom tjenesteyter og kunde. 

Se nærmere på tjenesteyterens evne til å forholde seg til kunden - hjelperens evne til å se kunden og høre det kunden sier og føre en dialog. Se nærmere på journalføring: Jeg er nok ikke den eneste som har fortalt en tjenesteyter om mine problemer og behov, og som i ettertid ser en journal som handler om symptomer og forstyrrelser. A. B. Breivik er ikke den første som ikke har kjent seg igjen i fagfolks tolkninger.

Jeg har uten å lykkes prøvd å forklare for en psykiater hva en dialog er: Det er jo ikke så vanskelig, det går ut på at ...

- person 1 sier A
- person 2 sier B, som har noe med A å gjøre
- person 1 sier C, som har noe med A og B å gjøre. 
- Og både person 1 og 2 spør hvis de ikke forstår A, B eller C er.

Mer om dette i "Parallel Monologues"

Kommentarfeltet i den norske bloggen min har mange fine eksempler på dialog og samtale. Og dialog og samtale er bare mulig når begge parter har innlinjer. Det at hjelperen, personen som har makt i situasjonen, ikke har inn-linjer, kan skape "personlighetsforstyrrelser". 

Jeg kan tenke meg at mange mennesker som trenger hjelp gjerne blir med på forskning i hjelpe-kommunikasjon. Og jeg tviler på at tjenesteytere som skader innser nødvendigheten. 

I "Hjelper hjelpa du gir"   siterer Birgit Valla forskning som viser at 96 % av de undersøkte psykoterapeutene vurderer seg selv om OVER GJENNOMSNITTET dyktige. Ingen mener at de er under gjennomsnittet. Og hun skriver:   

Å innføre systematiske tilbakemeldinger fra klientene i psykisk helsevern kan være en tungrodd affære. Nylig fortalte en avdelingsleder at han ønsket å gjøre noe med dette, men at terapeutene ikke var interessert. De hadde ikke behov for slike tilbakemeldinger. Klientene var dessuten ikke til å stole på i slike spørsmål, mente de.

 Jeg lar Birgit Valla få det siste order her, fra et innlegg om "Superterapeuter":

-Når du spør en superterapeut om hvordan han arbeider med for eksempel angstlidelser, ser han spørrende på deg. Han vil så spørre om du har et spesielt eksempel i tankene, og ber deg komme med utfyllende informasjon om kontekst og omstendigheter. Superterapeuter er opptatte av det unike ved hver klient heller enn det generelle, skriver Valla.