Hvor ble det av radikalpsykiatrien?

Dette er vedlegget til en ubesvart epost til Støttesenter mot incest i Oslo.

Det var skrevet for et år siden, og jeg har gjort noen endringer 

for klarhetens skyld.

Den siste setningen er: 
"Og jeg håper at jeg kan innlede med
at det har vært en god dialog mellom meg og SMI Oslo."
Det kan jeg dessverre ikke. 

 Hvor ble det av:  

”Hvis jeg merker at noe er galt,
er det alltid en grunn til det, det er ikke jeg som er gal”?

Den aller første gangen jeg kom til Støttesenter mot incest i Oslo, i 1987, var personalet i sjokk. De hadde nettopp vært i et møte med redaksjonen i ”Kvinnejournalen” (nå ”Fett”) for å gjøre oppmerksom på hvorfor en av artiklene der var uheldig med tanke på unge incestutsatte jenter som rømte til storbyen: ”De hørte ikke det vi sa i det hele tatt!” ”De ville ikke høre!”

            På SMI møtte jeg mange nye tanker som virket som døråpnere for meg, som den i ingressen … og ikke minst: ”Ta imot med den ene hånden, endre ditt livsmanus, gi med den andre”. Jeg fikk så mye hjelp at jeg etter hvert ble i stand til å gi også, og begynte å vikariere der når det var bruk for meg. Min hyllest og takk til SMI og til Marianne Lind står i ”Straffen for å tie er livslang” og i ”Til en behandler”.

            To år senere forlot jeg et møte med hele personalet på SMI i sjokk, med den samme vantro reaksjonen som personalet hadde hatt den første gangen jeg traff dem: ”De hørte ikke det jeg sa! De ville ikke høre!”

Da hadde jeg varslet om usynliggjøring av en incestutsatt gutt og hans mor som var i dyp krise, og personalet nektet å ta en åpen diskusjon om hvordan det kunne skje – og om hva man kunne gjøre for å unngå slike situasjoner i framtiden. Og jeg ble usynlig.

            Men SMI hadde gitt meg så stor selvtillit at jeg ikke ga meg, og jeg ble til slutt bedt om å sende inn en skriftlig framstilling av det jeg ønsket å formidle, og så komme til et møte med hele personalet der vi kunne diskutere problemet.

            Jeg la mye arbeid i framstillingen; har dessverre ikke kopi av den, men SMI har kanskje arkivert den? Det ville være i begynnelsen av 1989, i så fall. Jeg syns å huske at jeg tok opp ting som personalets behov for et privat pauserom der man kunne komme bort fra brukerne litt i løpet av dagen, behovet for å bevare kontakten med sin egen sårbarhet – og faren ved å stadig måtte legge til side egne følelser og behov for å ta seg av andre.

            Møtet begynte lovende: Vi satt i ring, og det ble bestemt at vi skulle snakke i runder på radikalpsykiatrisk vis. For at det skulle være skikkelig radikalpsykiatrisk og rettferdig, delte man tiden som var til rådighet med antall tilstedeværende, og en av kvinnene satt med stoppeklokke for å passe på.

            Og den skriftlige framstillingen som jeg hadde lagt så mye arbeid i, ble ikke nevnt med et ord.

            I stedet la alle, en etter en, hånden på hjertet, og mens de så inderlig følsomme ut, sa de, med et utvalg av forskjellige ord: ”Alt er bra, det er bare du som er gal”.

            Alle unntatt Marianne. Hun snakket sist. Og det hun sa, var: ”Du har fritt valg. Du kan bruke de eksisterende tilbudene på støttesenteret eller la være”.

Jeg leser at en evalueringsrapport fra Nordlandsforskning viser at brukermedvirkningen ikke alltid er god nok ved incestsentrene. Jeg hadde tenkt å ”gi med den andre hånden” på SMI Oslo resten av livet, men SMI mistet min brukermedvirkning denne dagen.

Jeg har ikke tid nå, men jeg kommer etter hvert til å skrive ”Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjorde”, en oversikt over feil jeg gjorde i kontakt med SMI.

Der skal jeg også ta med mitt syn på de feilene personalet gjorde og de hersketeknikkene som jeg mener ble brukt.

”Voice dialogue”  (norsk side her) er et verktøy som har vært svært nyttig for meg, og det som skjedde kan forklares svært kort fra en VD-synsvinkel: Vi ble sittende fast i et rollespill mellom delpersonlighetene Øglehjernen og Gørrungen. Det skal jeg skrive mer om i bloggen min etter hvert. 

Det som skjedde kan også forstås som et utslag av Blindsonen: Usynliggjøringen av en gutt og en mor i dyp krise, og usynliggjøringen av meg da jeg varslet om dette problemet. Sårbarhet er tabu når vi ikke har kontakt med vår egen sårbarhet.  

Men det er forklaringer, og ikke unnskyldninger. Vi har ansvar for det vi gjorde, alle sammen. Både jeg og personalet på SMI.   

Og jeg ønsker et møte med SMI Oslo for å se på det som skjedde den gangen … både fra SMIs og min synsvinkel … og for å undersøke hvilke rutiner SMI nå har for å  forebygge usynliggjøring.

Dette innlegget kommer etter hvert med i bloggen min, uansett hva slags respons jeg får fra SMI. Og jeg håper at jeg kan innlede med at det har vært en god dialog mellom meg og SMI Oslo.