Redigert 9.01.16
Ordet mikrovold er hentet fra det engelske ”microaggression”, og det er en wikiartikkel om det her:
Jeg har skrevet om definisjonen litt: "Bevisste eller ubevisste nedverdigelser i omgivelsene, små og vanlige, som blir formidlet med ord eller handling og som viser fiendtlig, nedsettende eller nedlatende ringeakt for medmennesker man oppfatter som annerledes.
Dette er en liten historie som begynte i 1986, da jeg ville gi meg den jeg er ...
Ta utgangspunkt i egen bakkekontakt ...
Og tegne et kart som passet til mine omgivelser
i stedet for å kutte biter av meg selv
for å passe inn i kart som jeg fikk utlevert.
”jeg” var et vanskelig ord som det ikke var plass til i kartet
I kartet så det slik ut:
Fysioterapeuten visste at jeg var ”grensepsykotiker”.
Jeg viste det til henne og snakket om mine mål:
Det nådde ikke fram.
I det tredje og siste møtet med henne gjentok jeg at jeg ville gi meg den jeg er.
”jeg” var et vanskelig ord som det ikke var plass til i kartet
I kartet så det slik ut:
ANDRE
meg
Jeg begynte å jobbe aktivt for å forholde meg til meg selv først,
og så til andre, og jeg ser i helsevesenets notater at dette ikke
er forstått.
Det nest siste notatet fra legejournalen var en uttalelse fra en psykomotorisk fysioterapeut.
Fysioterapeuten visste at jeg var ”grensepsykotiker”.
Det visste ikke jeg at jeg var.
Ingen hadde sagt at jeg ble det i 1989.
Jeg merket bare at det ikke nyttet å føre en dialog med den psykomotoriske fysioterapeuten. Før det første møtet med henne skrev jeg dette og tok det med meg:
Gi meg den jeg er.
Få plass til meg selv i mitt eget liv.
Få bakkekontakt.
Det nådde ikke fram.
I det tredje og siste møtet med henne gjentok jeg at jeg ville gi meg den jeg er.
Jeg sa at for å oppnå det måtte jeg slutte med å forholde
meg til andre
og begynne å forholde meg til meg i stedet.
Jeg sa at jeg ikke greide det i kontakt med henne, og da kunne ikke hun hjelpe meg.
Her er ”realitetene” om det jeg sa – d.v.s helsevesenets
versjon:
23.09.91 ANAMNESE: [PSYKOMOTORISK FYSIOTERAPEUT]: Etter 3 ganger følte Ingrid at hun heller vil klare seg selv, og synes det går bedre enn å få så mange inntrykk (eller noe sånt) fra andre. Vel, det var det.
Overreagerer jeg når jeg leser mikrovold i det som står
skrevet her?
Jeg skulle gjerne spurt legen hva han mente med ”Vel, det
var det”, men han nektet å snakke med meg om det han hadde skrevet i journalen. I stedet ga han meg valget mellom å stole på ham eller finne en annen lege, samtidig som han forsikret at overlegen på DPS, som hadde lært ham å behandle meg som "grensepsykotiker", veiledet alle legene i kommunen.
Jeg var så heldig at jeg kunne velge å unngå helsevesenet.
Jeg var så heldig at jeg kunne velge å unngå helsevesenet.
Og jeg lar Leonard Cohen si det jeg ikke helt tør si selv: "Følg meg, sa vismannen, men han gikk bak meg."
..."eller noe sånt" og "vel, det var det".
SvarSlettJeg har ikke nesten ikke ord Ingrid. Det er respektløst,så utrolig respektløst, og hvem er det som skal være til for hvem her?
Respektløst, ja. Og i henhold til Legeloven, Lov om psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen, ifølge Fylkeslegen. Og jeg hadde muligheter til å trekke meg unna. Hva med alle som ikke har det?
SvarSlettPå denne tiden var jeg suicidal. Hva er sannsynligheten for at selvmord hadde bekreftet Hjelpevesenets syn på meg? Hvem hadde vært i stand til å se sammenhengen mellom selvmord og systemisk ringeakt over flere år?
Jeg har enda et forskningsforslag: Jeg frigir alt som er skrevet om meg i helsevesenet mellom 1986 og 1992 til den/de som er villige til å lete aktivt etter (velment og lovlig, må vite) diskriminering, systemvold, og mikrovold.
Det Leonard Cohen-sitatet tar det jo helt på kornet, det er den 'vise' som går bak. Bare at du leverer noe skriftlig er jo en vimpel i været for hjelperne på at du er opptatt av å medvirke til behandlingen og få den på riktig kurs. Du gir det likevel flere sjanser, så avslutter du når du ser det ikke nytter på rasjonelt vis.
SvarSlettDet som skrives av helsepersonell her, får det jo nesten til å se ut som at du var et slags barn som har gått bort fra lekeplassen fordi du ikke fikk det som du ville. Som Bibbi sier, utrolig respektløst! Ikke mulig å forsvare!
Tenk på at dette er våre skattepenger som sløses bort her. På et helt udugelig hjelpeapparat, i veldig mange tilfeller.
Du setter søkelyset på trollet, Gambetti (er navnet fra mafia-familien?)
SlettJeg gjorde nøyaktig det samme i møte med dr Alltidrett som visste at jeg demonstrerte omnipotent kontroll, fantaserte, projiserte og var grensepsykotisk: Hadde med "Barnet som ikke vil dø" for å vise at jeg ville gå videre i den retningen. Forsøkte 3 ganger å oppnå dialog - det 3. forsøket er dokumetert i "Til en behandler".
Ventet i OVER TRE ÅR med å klage, for jeg tenkte at førsteinntrykket ville bli justert hvis jeg tok tiden til hjelp.
Og fylkeslegen avviste klagen fordi jeg hadde gått i terapi hos Alltidrett og brutt kontakten på grunn av overføring.
(gidder ikke legge inn klikkbare lenker - det er et søkefelt i bloggen)
PS: Ikke bare udugelig, også skadelig.
SlettJeg var på vei ut av problemene min da dette begynte og var suicidal etter 4 år med hjelp til å innse at jeg kunne komme til kort.
Jeg har lest veldig mye av bloggen din, og der du direkte viser kopier av dokumenter. Det er en veldig sterke historie du forteller, og den behandlingen du har fått av det offentlige er det jo bare å lese rett ut av dokumentene slik som det står. Jeg tenkte på å legge igjen kommentar noen steder, men det virket litt uærbødig. Du har gått gjennom så mye.
SlettGambetti er ikke fra mafiafamilien, det har jeg ikke tenkt på før. Kanskje det gir meg en liten ekstra "edge"? I så fall, takk for at du gjorde meg oppmerksom på det :-)
Nei, navnet er fra en av mine absolutte favorittbøker, nemlig Utslettelse av Thomas Bernard. I boken så arbeider hovedpersonen en tid i Italia og gir privattimer i tysk med en student som heter Gambetti. De har mange samtaler om livet sammen, så Gambetti for meg betyr bare en samtalepartner. Så jeg syntes det passet som nick på internett.
Sterk dokumentasjon på regimer som var aksepterte på 80 og 90-tallet. På den tiden var nok brukermedvirkning ikke engang et honnørord, på papiret, mener jeg å huske.
SvarSlettVeldig interessant at du trekker frem akkurat psykomotorisk fysioterapi. Jeg har ikke selv vært i den typen behandling, men jeg kjenner godt til det, gjennom enkeltpersoner og også via en masteroppgave og en doktoravhandling om tema. Disse oppgavene er interessante fordi det der beskrives konkrete cases. Hun som har skrevet dem er kritisk til sitt eget fag og det som tas for gitt ideologisk. Allikevel etterlyser jeg ut fra mitt perspektiv stadig mer fokus på relasjonen og anerkjennelse av hjelpsøkerens autonomi, også i terapirommet. Det virker som de har lært i utdanningen å tro at pasienten ikke vet sitt eget beste.
Jeg regner med du er klar over denne metodens ideologi. Det er litt underlig, for det du uttrykker i det du skriver og sier til behandleren, det kunne etter min mening vært et utmerket utgangspunkt for behandling og samarbeid.
gamle ugle, her kommer en svært sen respons: Jeg hadde glemt at den var en fysioterapeut som anbefalte denne psykomotoriske terapeuten, og selvsamme fysioterapeut sa at hun hadde fortalt PT om meg og sagt at hun kunne glede seg til en interessant og klok pasient.
SlettI ettertid lurer jeg på om PT var blitt vettskremt av diagnosen og av dette brevet:
http://ingridvaa.blogspot.no/2012/10/borderlining.html
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Slett