tirsdag 22. mai 2012

Respons til DeViktiDa


Jeg går ut av kommentarfeltet til http://ingridvaa.blogspot.com/2012/05/blir-vi-sunne-og-hele-av-arbeide-med.html og skriver en respons til en av kommentarene her, for den ble så lang 

DeViktigDa er en hjemmeside som beskriver seg selv slik:
DeViktiDa ønsker å forebygge, opplyse og informere om incest og seksuelle overgrep. Gjennom litteratur, teater og kunst vil vi synliggjøre og bryte tausheten rundt dette store tabubelagte samfunnsproblemet. Det handler om å tenke nytt.
Vi arbeider også med kurs og foredrag. Ny hjemmeside kommer her: http://www.neoinnsikt.net/leve/
Og her er kommentarene derfra, uthevet:
Vel. Skadet barn kan hjelpe andre helt klart.

Det er jeg fullstendig med på. Jeg opplevde et par svært fruktbare år på Støttesenter mot incest i Oslo på 80-tallet, da parolen var: ”Ta imot med den ene hånden, endre ditt livsmanus, gi med den andre hånden”. Før det begynte å fungere som et vanlig sosialkontor.

Her skriver du ”KAN hjelpe andre”. Og det blir noe annet enn å satse på å bli sunn og hel ved BARE å hjelpe andre, slik Bitten synes å påstå.

De kan også med hell få det bedre med seg selv, ved å være til stede for og hjelpe andre som trenger det. Er vel ikke verre enn det.

Jeg er tilhenger av både/og. Jeg påstår ikke at vi ikke skal hjelpe andre, jeg påstår at å satse ensidig på å hjelpe andre kan skape større problemer enn man søker å løse.
    Jeg gjorde det selv, før jeg fikk gjort noe med de reelle problemene mine – og var ofte forvirret fordi de jeg hjalp ble sure på meg og jeg ble aggressiv mot dem.
    Jeg kjenner en sosialarbeider som jobber med mennesker med narkotikaproblemer. Hun sukker oppgitt over frivillige som er helt ute av stand til å sette seg inn i situasjonen til menneskene de vil ”hjelpe”.
   Og jeg begynte mitt liv som misjonærbarn og så hvor mye vondt velmenende mennesker med hjelpebehov uten selvinnsikt kunne gjøre mot andre … uten å ane det.
    Fra min synsvinkel er slike former for liksomhjelp virkelig ”verre enn det”.

Jeg har ikke noe til overs for ett-stegs-løsninger, uansett  hva løsningen går ut på:
-         bare tenke på deg selv (”The Secret”)
-         ikke tenke på deg selv
-         tilgi
-         konfrontere
-         mestre
-         trene
-         betale en masse penger for et kurs for å lære en Løsning

Økonomisk støtte, som det Bitten Schei synes å ivre for, blir noe annet.

At mennesker med problemer støtter hverandre gjensidig, i vennskap, via bloggdialog og på Twitter; det har jeg stor sans for – og jeg har stor nytte av det selv også.

Men å hjelpe andre i den hensikt å ”bli sunn og hel” – det får varselklokker til å ringe hos meg.  Høyt og grelt.

Fokus på bare ens egen sorg/traume osv, over lang tid kan skape større sår.

Er det du som har skrevet ”Åpne øynene”?  Det beskriver et problem som ikke kan løses bare ved å hjelpe andre. Mener jeg. Og det beskriver hvordan samfunnets redsel for skader og sorg skaper problemet.

Ja, det finnes mennesker som blir sittende fast i sine egne problemer. Og jeg mener at det er en bivirkning av urgamle tabuer mot å se hvordan voksne skader barn.

Alle vi som har fått sår i barndommen har vokst opp i usynlige krigssoner, og ofte vært helt alene der.

Vi har behov for å fortelle vår egen historie til en som er i stand til å ta imot den.

Og vi har behov for å reorientere oss i verden.

Vi har behov for å kunne si: ”Jeg var et offer, og jeg er stolt”.  

Disse behovene kan ikke dekkes av at vi ensidig går inn for å hjelpe andre.  

Så er det heller ingen tvil om at det finnes mange med en vanskelig bakgrunn og livssituasjon og det skal i høyeste grad tas på alvor.

Det er jeg helt enig med deg i. Og vi er enige om behovet for å bryte tabuene omkring skader som voksne påfører barn.


Men Bitten er helt klart inne på noe vesentlig i forhold til det å hjelpe seg selv og andre.

Hvis Bitten virkelig mener at den eneste måten å hjelpe seg selv på, er å hjelpe andre, kan jeg ikke være med på det.

Og det er noe svært viktig som Bitten har utelatt i sin oppfordring:
Alle er forskjellige.
Vi har forskjellige skader, vi har forskjellige personligheter.
Min vei til helbredelse har gått via selvinnsikt; Bittens synes å ha gått via handling.
Hurra for Bitten, hurra for meg – hurra for alle andre som finner en vei som passer for dem.

Og et like høyt hurra for de som erkjenner at de har nådd en grense: ”Nå må jeg tenke på meg selv en stund”.

Det fins ingen lettvintløsninger.
Det fins ingen løsning som passer alle.

Men løsninger fins.


Ha en nydelig dag der ute. Ta vare på livet og vær til for hverandre. Det beriker alle :)

Nesten helt enig. Min versjon er ”Ta vare på livet og vær til for dere selv og hverandre.”

Jesus sa: ”Elsk din neste som deg selv”. Han var også tilhenger av både/og. 

11 kommentarer:

  1. Hei igjen :) Tror ikke vi er så veldig uenig og tenker at vi kan vinkle ting i ulike retninger. Både og er en fin ting. Alle mennesker har behov for å komme "hjem". Viktig å fokusere på seg og sitt på veien. Så også å bearbeide og sette grenser. Ser likevel et veldig pluss i det å være til for hverandre også. Det beriker manges liv uten at det er noe skadelig med det. Alle har sin vei å gå. De fleste har gått igjennom flere faser og handler utifra dette. For hvems ansvar er det å si at det eller det er riktig. Jeg har brukt mye tid på å gjøre noe for andre og føler ro ved det. Tenker at Bitten har gått sin vei og andre i den retning som de har. Kunne utdypet dette mer men er på tur ut dør her så ha det riktig fint så lenge.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg ber om unnskyldning for at jeg ikke har svart deg før, devikti - jeg har knapt vært i nærheten av et tastatur i de siste to dagene.

      Dessverre kan jeg ikke gi deg skikkelig respons nå heller.

      Emnet jeg tok opp er vel egentlig det jeg kaller egoløsninger ("det passer for MEG/OSS, så det passer for ALLE"). Dette er komplisert, og jeg innser at jeg må gå en del omveier for å utforske det.

      De neste dagene blir svært sosiale, men så skal jeg reise bort på en ukes skriveferie, og jeg håper at jeg har tankene klare til da og kan skrive noe vettugt.

      Jeg fikk respons fra Bitten Schei, forresten, men ikke svar på spørsmålet mitt. Så jeg har skrevet igjen og bedt om svar.

      Jeg ønsker deg alt godt, og takker igjen for at du har ansporet meg til å tenke gjennom hva jeg mener. Det setter jeg stor pris på!

      Slett
  2. Takk for at du skriver så grundig om dette. Det er en del nyanser her som jeg mener trengs tydeliggjøres, og det opplever jeg at du gjør.

    At vi er forskjellige og trenger ulike måter å hele oss selv på, det er jeg ikke i tvil om. Jeg har selv tenkt mye på dette med å bli i smerten, både fordi jeg selv har en gammel velkjent indre stemme som vil at jeg skal ta meg sammen og rette blikket utover, og fordi andre mennesker har sagt det til meg.
    Men, jeg har hver gang kommet til den konklusjon, og svaret mitt har vært: Jeg må være her i smerten så lenge som det trengs. Og det har vist seg å være rett, for meg, med min historie som handler om mest mulig avstand til egen smerte. En avstand som jeg bl.a. har opprettholdt ved å være en hjelper, som jeg er utdannet til, mao rette blikket utover, mot andre.

    Dette er meg, og vi er forskjellig, og tar ulike valg. Derfor er det viktig å ikke bli for generaliserende, det er fort gjort, merker jeg selv. Egentlig må vel alle finne sin vei?

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for påminnelsen om å ikke være for generaliserende. Igjen. Jeg liker de stadige påminnelsene dine om at vi er forskjellige, gamle ugle. <3

      Det kan være et islett av projeksjon i min reaksjon på egoløsninger, når jeg tenker meg om, for jeg har en sterk dragning mot "Halleluja, min vei er frelsens vei" ... og må stadig tøyle meg.

      Slett
    2. Kort respons: Jeg for min del har en fundamentalist i meg som jeg forsøker å være årvåken ift., ikke så lett alltid når automatgiret setter inn. Og jeg tenker at det er mulig å være fundamentalistisk på mange vis, ut fra egen historie osv.

      På et vis er jeg kanskje fundamentalistisk ikkefundamentalist, hvis det gir noe mening for andre.....

      Men jeg liker så godt at du skriver om disse tingene, jeg trenger tenke gjennom dette her og lufte med andre.
      Så takk for det.

      Slett
    3. Kan det være en slags fundamentalisme å ville komme til bunns i ting? Bunndamentalisme?

      Jeg har to bilder i hodet nå: Samfunnets komfortsone, som er lys og varm og "positiv" - og mørket utenfor komfortsonen, den usynlige krigssonen der overgrep skjer.

      Jeg er så heldig å ha venner som finner seg til rette i begge sonene; som har begge sonene med seg - og det er alltid så fint å være sammen, for sammen kan vi være hele mennesker. Vi kan snakke om jævlige ting, om sår og smerte og overgrep, og vi kan glede oss over god mat og god vin og godt samvær og duggdråper på gresstrå ... det er ofte en beksvart humor i samværet, og så mye kjærlighet og varme at jeg får tårer i øynene av når jeg tenker på det.

      Og jeg tenker at det kanskje ville bli sånn om vi møttes ... vi kunne lufte tanker uten redsel for krigssonen, trygge i hver vår egenart, og med den tryggheten som jeg deler med noen få venner: vi vet at krigssonen ikke er et svart hull som kommer til å sluke oss om vi kommer for nær.

      Slett
    4. Bildene dine setter i gang noe i meg, som jeg må tenke videre på. Noe med ekthet, og et spekter av følelser, ikke påtatt lykke eller noe.

      Jo, jeg tror jeg er en slags bunndamentalist. Og jeg tenker, det tror jeg at jeg vil være, for det kjennes som meg det. Men jeg vil anstrenge meg for å la andre ha sine egne omdreiningspunkt, sine versjoner på vegne av seg selv. Men jeg vil ikke selv tvinges ut av min egen grundighet. Jeg vil være grundig på egne vegne.

      Det går mer og mer opp for meg at det er dette det handler om for meg - å merke seg selv. Det har jeg vært frarøvet, på en del måter, av kulturen, oppdragelsen, alt det der...

      Slett
    5. Dette må bli kort, det kommer barnebarn om noen få timer: "merke seg selv" ... der satte du meg på noe. Alice Millers "Du skal ikke merke" ble en ... boksåpner? for meg på 80-tallet.

      Da trodde jeg og andre på støttesenteret at om bare vi fortalte vår historie, ville andre begynne å merke hva som skjer i de usynlige krigssonene.

      Fikk vi etterhvert et tilbakeslag til en avskyrefleks som kanskje er ny? ???Positivprippenhet i stedet for dydighetsprippenhet?

      Nå bare spør jeg ...

      Slett
    6. Og jeg klarer nok ikke å svare. Jeg har Alice Miller "Du skal ikke merke" stående i hylla ja.
      Tror refleksen å ikke ville vite, ikke merke, eller skyve vekk, er gammel. Men at den kanskje kommer i litt forskjellig forkledninger? Hver tid sine tabuer, sin skam, sine måter....

      Slett
    7. Takk for innspill - her er det mye å tenke på.

      Alice Miller er et kapittel for seg: Jeg husker bøkene hennes som en sammenhengende AHA-opplevelse, og når jeg ser på dem nå, er det ... flokete? mellom de enorme gullkornene?

      Vi skrives -- nå er jeg knapt på nett før søndag kveld.

      Slett
  3. Takk for respons, devikti og gamle ugle. Jeg har hatt databaks i kveld, og nå må jeg legge meg, og jeg blir borte en god stund i morgen ... skal tenke gjennom innspillene deres mens jeg kjører, og svare når jeg kommer hjem.

    SvarSlett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.