Alle de usynlige krigssonene

Redigert senere på jakt etter klarhet.  

En familie jeg aldri har truffet mener at jeg "kurerte autismen" til en ung kvinne. Det gjorde jeg ikke. 
    Kvinnen jobbet som en superhelt i mange år med å orientere seg i verden slik den var, noe hun aldri hadde fått sjansen til.
     Jeg så det som hadde hindret henne i dette: De tre usynlige krigssonene hun hadde vokst opp i - hjemme, på skolen og i mange år med terapi hos en anerkjent barnepsykolog.

Var det psykologen som fortalte familien at hun var "autist"? Det vet jeg ikke. Men denne kvinnen lærte meg hvor store skader en skadelig psykoterapeut kan påføre et barn: Når omgivelsene vet at barnet får hjelp og barnet bare "blir dårligere" – da må det jo være barnet det er noe i veien med. Ikke sant?

Jeg fortalte om usynlige krigssoner - om de jeg hadde levd i, og om alle de usynlige krigssonene jeg fikk innblikk i på Støttesenter mot incest: virkeligheter der farer truet og angrep på alle kanter, der et fengsel var "hjemme", vold var nærhet, krenkelser var kontakt, trakassering var vennskap og overgrep var hjelp og kjærlighet, der det var få eller ingen fristeder, der man ble straffet for å forsvare og beskytte seg selv, der det aldri var trygghet og ro og hjelp til å observere, vurdere, finne løsninger.

Der det viktigste var å ta så liten plass som overhodet mulig og aldri ha behov, og der det beste vi kunne håpe på, var å bli ignorert.

Hun fortalte sin egen historie, og jeg var til stede i historien sammen med henne, i kontakt med min egen sårbarhet, min egen historie. Når hun påpekte at jeg "forsvant", noe jeg gjorde innimellom, tok jeg ansvar for det.

Vi snakket mye om ansvar. Hun lærte meg om snillhetslogikk, noe hun hadde vokst opp med og jeg ikke hadde tenkt på fra den synsvinkelen før:

Vi er de Snille.
Snille mennesker gjør ikke noe galt.
Derfor gjør ikke vi noe galt.
Om vi har gjort noe galt, er vi Slemme.
Det er utenkelig.
Så du er Slem som sier sånt. 

Den anerkjente barnepsykologen hadde forsøkt å lære henne om gode hensikter, visste ikke bedre, gjorde sitt beste og mente det ikke og annen svada som bunner i 'det er du som er feil'. Hun hadde nektet å lære dette, hadde et stort behov for ansvar: å gi det og ta det, og jeg viste henne en ramme som frigjør fra snillhetslogikk.

Den begynner med Alice Millers "Du skal ikke merke". Med gjentakelsestvang: Når vi benekter skader i vårt eget liv, gjentar vi dem ved fortsatt å bli skadd ... eller ved å skade andre for å distansere oss fra våre egne skader.

Det går an å si: Dette mønsteret stopper her, med meg. Det krever at vi ser våre egne skader. Gjør noe med dem. Og gir og tar ansvar.

Kan vi ta ansvar for skader vi påfører andre uten å gi ansvar til de som har skadet oss? Min tanke er nei, og det er derfor psykoterapien har vært gjennomsyret av ansvarsfraskrivelse siden dens spede begynnelse. 

    Og det er denne mangelen på ansvar som skaper alle de usynlige krigssonene bak fredelige lands snillhetsfasader.

Den tanken - at vi gjør det vi gjør på grunn av skader - er en forklaring og ikke en unnskyldning. Vi eier det vi gjør, uansett hvorfor. Alle eier vi det vi gjør.

Slik er det.

Og der begynner en vei ut av krigssonene.

Etterord: Psykologen arbeidet ikke i Norge. Jeg håper at vedkommendes verste overgrep hadde vært utenkelige her: Som å tvinge en mobbet tolvåring til å stå fram på skolen som lesbisk  på  grunnlag av sær psykologikk. Den voksne kvinnen måtte også finne tilbake til sin identitet som heteroseksuell.