onsdag 16. mai 2012

Alle de usynlige krigssonene

Redigert senere på jakt etter klarhet.  



En familie jeg aldri har truffet mener at jeg "kurerte autismen" til en ung kvinne. Det gjorde jeg ikke. 
    Kvinnen jobbet som en superhelt i mange år med å orientere seg i verden slik den var, noe hun aldri hadde fått sjansen til.
     Jeg så det som hadde hindret henne i dette: De tre usynlige krigssonene hun hadde vokst opp i - hjemme, på skolen og i mange år med terapi hos en anerkjent barnepsykolog.

Var det psykologen som fortalte familien at hun var "autist"? Det vet jeg ikke. Men denne kvinnen lærte meg hvor store skader en skadelig psykoterapeut kan påføre et barn: Når omgivelsene vet at barnet får hjelp og barnet bare "blir dårligere" – da må det jo være barnet det er noe i veien med. Ikke sant?


Jeg fortalte om usynlige krigssoner - om de jeg hadde levd i, og om alle de usynlige krigssonene jeg fikk innblikk i på Støttesenter mot incest: virkeligheter der farer truet og angrep på alle kanter, der et fengsel var "hjemme", vold var nærhet, krenkelser var kontakt, trakassering var vennskap og overgrep var hjelp og kjærlighet, der det var få eller ingen fristeder, der man ble straffet for å forsvare og beskytte seg selv, der det aldri var trygghet og ro og hjelp til å observere, vurdere, finne løsninger.

Der det viktigste var å ta så liten plass som overhodet mulig og aldri ha behov, og der det beste vi kunne håpe på, var å bli ignorert.

Hun fortalte sin egen historie, og jeg var til stede i historien sammen med henne, i kontakt med min egen sårbarhet, min egen historie. Når hun påpekte at jeg "forsvant", noe jeg gjorde innimellom, tok jeg ansvar for det.



Vi snakket mye om ansvar. Hun lærte meg om snillhetslogikk, noe hun hadde vokst opp med og jeg ikke hadde tenkt på fra den synsvinkelen før:



Vi er de Snille.
Snille mennesker gjør ikke noe galt.
Derfor gjør ikke vi noe galt.
Om vi har gjort noe galt, er vi Slemme.
Det er utenkelig.
Så du er Slem som sier sånt. 

Den anerkjente barnepsykologen hadde forsøkt å lære henne om gode hensikter, visste ikke bedre, gjorde sitt beste og mente det ikke og annen svada som bunner i 'det er du som er feil'. Hun hadde nektet å lære dette, hadde et stort behov for ansvar: å gi det og ta det, og jeg viste henne en ramme som frigjør fra snillhetslogikk.

Den begynner med Alice Millers "Du skal ikke merke". Med gjentakelsestvang: Når vi benekter skader i vårt eget liv, gjentar vi dem ved fortsatt å bli skadd ... eller ved å skade andre for å distansere oss fra våre egne skader.

Det går an å si: Dette mønsteret stopper her, med meg. Det krever at vi ser våre egne skader. Gjør noe med dem. Og gir og tar ansvar.

Kan vi ta ansvar for skader vi påfører andre uten å gi ansvar til de som har skadet oss? Min tanke er nei, og det er derfor psykoterapien har vært gjennomsyret av ansvarsfraskrivelse siden dens spede begynnelse. 
    Og det er denne mangelen på ansvar som skaper alle de usynlige krigssonene bak fredelige lands snillhetsfasader.

Den tanken - at vi gjør det vi gjør på grunn av skader - er en forklaring og ikke en unnskyldning. Vi eier det vi gjør, uansett hvorfor. Alle eier vi det vi gjør.
Slik er det.

Og der begynner en vei ut av krigssonene.


Etterord: Psykologen arbeidet ikke i Norge. Jeg håper at vedkommendes verste overgrep hadde vært utenkelige her: Som å tvinge en mobbet tolvåring til å stå fram på skolen som lesbisk  på  grunnlag av sær psykologikk. Den voksne kvinnen måtte også finne tilbake til sin identitet som heteroseksuell. 


6 kommentarer:

  1. Jeg oppfatter at det handler om makt, det du skriver om her. Og om det jeg noen ganger kaller arvesynden.
    Og jeg er helt enig, det må brytes dette, ellers tar det aldri slutt. Finurlige gjentagende mønster på alle nivå, tenker jeg.

    Gjør meg trist å tenke på dette, sant og si.

    SvarSlett
  2. Takk for tilbakemelding, gamle ugle!

    Jeg er helt med deg på arvesynden.

    Makt? I den forstand at mennesker tar avstand fra barndommens av-makt ved hjelp av makt-over, tenker jeg da.

    For meg handler det om avmakt. Den avmakten vi har som barn, når vi er helt avhengige av andre ... og har behov for å orientere oss i verden ... og det er umulig å orientere seg fordi angrepene kommer så uventet og ofte.

    Trist å tenke på, ja. Nesten ikke til å holde ut. Langt utenfor komfortsonen, for å si det sånn.

    Et sted jeg har behov for å besøke nå for tiden.

    Og jeg er svært glad for at det bare gjelder besøk. Jeg verker for de som er der hele tiden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Makt avmakt ja. Jeg tenker at der det er avmakt er det noen som har makt også. Har man opplevd avmakt kan man lett sette andre i avmakt (og selv utøve makt) tenker jeg, fordi man ikke har plassert ansvar der det hører hjemme.

      Avmakt er en følelse jeg nesten aldri er fri for, jeg lever med den, alltid, mer eller mindre merkbar. Men alltid til stede. Skulle ønske...

      Slett
    2. Makt ... definisjonsmakt. Fellesskapets makt. Behov-for-tilhørighet-makt.

      Usynliggjøringens makt, ikke minst.

      Ikke-merkingens makt.

      Urettferdighetens makt: Samfunnet støtter Makten med full tyngde, og svikter Avmakt totalt. Fordi ... den som er på parti med Avmakt, som vil hjelpe og styrke Avmakt, forsvinner ut av Maktens synsfelt.

      Jeg lengter etter de rette ordene ...

      Slett
    3. Jeg har ikke de rette ordene jeg heller. Men det du skriver får meg til å assosiere med en dikt om kontroll som jeg skriver på. Om å ha kontroll ved å kontrollere andre, og om å få andre til å utøve egenkontroll, for å opprettholde kontrollen. Over hva, spør jeg meg.

      Slett
    4. Gleder meg til å lese det.

      Jeg jobber med noe med makt i samme gate: vinn-tap-makt og vinn-vinn-makt.

      Slett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.