onsdag 29. februar 2012

Jakten på borgerrettighetene

Endret 24.04.15 for klarhetens skyld.
Anonymisert for lenge siden fordi 
det å nevne navn kan tolkes som personkritikk.
Jeg har ikke fått svar.
 Kommunelege Primærlege



Seksjonsoverlege DPS




Hittil har jeg vært nøye med å anonymisere dere, for jeg har ment at det var viktigere å se på strukturene i helsevesenets psykiske helsevern enn å henge ut enkeltpersoner.


Og uthenging er fremdeles ikke hensikten. Det kan jo heller ikke være snakk om uthengning, forresten – fylkeslegen har slått fast at dere vernet min psykiske helse i henhold til Legeloven, Lov om psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen.


Dere har altså ikke gjort noe galt. Det godtar jeg. Jeg godtar at behandlingen jeg fikk var lovlig. Jeg mener samtidig at den var svært skadelig, og jeg jobber nå med å belyse skadelige aspekter ved lovlig psykisk helsevern. 


Et slikt skadelig aspekt er mangelen på elementære borgerrettigheter. 

Nå leter jeg etter borgerrettighetene mine, og dere kan hjelpe meg ved å svare på de nummererte spørsmålene.



Det ble 22 spørsmål. Ikke urimelig mange, syns jeg – ikke engang ett for hvert år det har tatt å frigjøre meg fra skadene etter at dere (lovlig) slo fast at jeg avviste ”realitetene”.


Og jeg fritar dere fullstendig fra taushetsplikt. Dere kan umulig åpent påstå noe verre om meg nå enn det dere (lovlig) påsto bak min rygg mellom 1987 og 1992.



HAR JEG TROSFRIHET I HELSEVESENET?

I storsamfunnet har jeg rett til å være ateist. Jeg har ikke funnet rett til å være afreudist i helsevesenet.


Jeg tar bare med ett av mange eksempler: I 1987 sto jeg fram som incestutsatt. Da sa dr Overlege DPS til dr Primærlege at jeg var "et tungt tilfelle", og primærlegen fortalte meg at han ikke torde ha meg som pasient hvis jeg ikke snakket med en spesialist. Det gikk jeg med på, for jeg trodde den gangen at freudbasert psykoterapi var valgfritt.  


Spesialisten var Overlege DPS. I vårt første møte insisterte han på at jeg måtte gå i langvarig terapi hos ham for å lære å innse at jeg i virkeligheten hadde ”hatt et seksuelt forhold til en prest i oppveksten”.


Dette er helt i tråd med Freuds benektelse av reelle overgrep mot barn, og jeg godtar det som en freudsk tolkning av virkeligheten.


Samtidig er jeg ikke enig, så jeg foreslo at vi skulle enes om å være uenige.


Og jeg valgte i stedet å behandle de psykiske problemene mine som senvirkninger etter barndommens overgrep og la tiden vise hvordan det gikk.


Fire år senere skrev fylkeslegen at jeg hadde klar valgfrihet, hadde avbrutt ”terapi”, og at uenighet kunne være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner.


Fra min synsvinkel er det som om man meldte seg inn i et kirkesamfunn ved å vise seg i kirken. Som om Den norske kirke hadde rett til å stemple ateisme som en avvisning av ”realitetene” og hadde enerett til å vurdere hvorvidt denne avvisningen skyldtes ulike syn eller synd.


1) Hvordan vet dere at jeg fritt har valgt å gå i terapi hos Overlege DPS?
Slik jeg husker det, avviste jeg overlegens terapitilbud i den tredje prøvetimen. Og jeg avtalte to møter til med overlegen for å sette grenser for de kravene om enighet som han stilte indirekte via primærlegen. ("Hørte ikke nei" er ikke det samme som "ja")


2) Hva gjorde dere for å sjekke om jeg hadde et syn på psykisk helsevern som var ulikt overlegens før dere fant ut at jeg avviste ”hjelp til å se om det er samsvar mellom hennes følelser, fantasier og realitetene”?


3) Hvordan skiller dere mellom forhold og overgrep?

Jeg fikk sterke posttraumatiske stressreaksjoner da dere overprøvde min grensesetting overfor overlegen. 


Hva er forskjellen mellom en prest som overprøvde grensesetting fordi han visste at vi hadde et kjærlighetsforhold og en psykiater og primærlege som overprøvde grensesetting fordi de visste at psykiateren og jeg hadde et terapiforhold?



HAR JEG TANKEFRIHET I HELSEVESENET?



Tankefrihet forutsetter at man har rett til å tenke. Rett til å tenke forutsetter at man har rett til tanker. Har jeg det i helsevesenet?


4) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om jeg hadde tanker, før han konstaterte at ”Hun er opptatt av sin egen følelse av å bli avvist på en del følelser da hun gikk her i terapi tidligere”?

Slik jeg husker det, var denne ”følelsen” blant mye annet min uenighet i at jeg hadde hatt et seksuelt forhold i oppveksten, og uenighet i at jeg hadde gått i terapi hos Overlege DPS.


5) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om han krenket grensene mine, før han slo fast at ”Pga at hun har opplevd det hun har opplevd er det å forvente at hun vil sitte med mange vanskelige ubehagelige følelser i forhold til terapeuten. Det er nettopp dette man utnytter i psykoterapi.”


6) Tilbake til dette med klar valgfrihet: Hvordan vet dere at jeg valgte å la Overlege DPS "utnytte" mine ”følelser” i ”psykoterapi”?

Overlege DPS syntes ikke å ha hørt meg si i det  tredje møtet at jeg ikke ville gå i terapi hos ham, men  "Hørte ikke nei" betyr ikke "Hun sa ja". 


Mer om mine såkalte følelser i "Helsevesenet som dysfunksjonell familie"

HAR JEG YTRINGSFRIHET I HELSEVESENET?


 Ytringsfrihet forutsetter rett til å mene. Til å ha synspunkter.


7) Hvordan visste Overlege DPS i vårt første møte at "Hennes verbalitet hadde ofte som funksjon å tåkelegge problemer og jeg fikk til fulle demonstrert omnipotent kontroll, der hun prøver å kontrollere terapeuten og bruke dette som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer"?


8) Hvilke problemer ville jeg ikke se nærmere på?


9) Hvordan demonstrerte jeg omnipotent kontroll og tåkeleggende verbalitet?


10) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om jeg viste grensesetting og et syn på psykoterapi som var ulikt hans, før han fortalte primærlegen om min tåkeleggende verbalitet og omnipotente kontroll?


11) Hvordan visste dere at svært mye av mitt problem var min tendens til projeksjon?


12) Hva gjorde primærlegen for å realitetsteste påstandene til overlegen, før han brukte dem som utgangspunkt for måten han behandlet meg på? 


HAR JEG RETT TIL Å VITE HVA JEG ER ANKLAGET FOR I HELSEVESENET?
RETT TIL Å TA ANSVAR FOR DET JEG HAR GJORT?




Når jeg ikke aner hva andre mener å vite om meg, kommer jeg i en alltidfeilsituasjon: 



Et kommunikasjonsdilemma der andre vet at vi alltid reagerer feil,

 og det er umulig å drøfte konflikten eller løse den.

 Under slike omstendigheter er forvirring en naturlig respons, og

 vi kan bare bli kvitt forvirringen ved å fjerne oss helt fra situasjonen.


Og da er det umulig å ta ansvar. 


Alle jeg var i kontakt med i helsevesenet og hjelpeapparatet kjente til innholdet i dette brevet, som jeg kaller "realitetene"


Jeg var ikke informert om det som sto der. Derfor avviste jeg ”De tror at jeg er gal” som en paranoid tanke … ble stadig mer forvirret … og bekreftet med det at jeg var "grensepsykotiker".


13) Hva gjorde primærlegen for å realitetsteste det han skrev i ”realitetene” før han sendte det videre?


14) Hvorfor ble jeg ikke informert om innholdet i ”realitetene” før det ble sendt videre?


15) Hvordan vet dere at jeg satte likhetstegn mellom mine fantasier og virkeligheten?


16) Hvorfor ble jeg ikke spurt om jeg kunne bevise det jeg sa, før det ble behandlet som fantasier?


17) Hvorfor ble jeg ikke informert om at jeg ble ”grensepsykotiker” i helsevesenet i 1989, den dagen Overlege DPS omsider oppfattet at jeg nektet å gå i terapi hos ham?




HAR JEG RETT TIL ANKLAGER SOM ER SÅ PRESISE AT DE KAN BEVISES/MOTBEVISES I HELSEVESENET?

HAR JEG RETT TIL EGET FORSVAR?

HAR JEG RETT TIL Å BESKYTTE INTEGRITETEN MIN OG GRENSENE MINE?





En påstand om at uenighet er overføringsreaksjoner lar seg ikke motbevise.

Og i 1989 ble diagnosen ”grensepsykose” stilt uten at jeg ble informert om det.


En psykiater som jeg ikke husker navnet på skrev en gang at diagnosen betyr ”Brysom kvinne som ikke vil innse at jeg har rett”, og da jeg sjekket, var symptomene svært like symptomer på krenkede grenser og manglende anledning til å ta ansvar. Og et av symptomene var ”stort sett normal atferd”.


Sånt lar seg heller ikke motbevise.


18) hva gjorde dere for å realitetsteste påstanden om at jeg var grensepsykotisk før diagnosen ble stilt?

Da mannen min fikk vite om diagnosen, spurte han hvorfor ikke han ble kontaktet før den ble stilt. Svaret var at han kunne vært revet med i fantasiene mine.


Fra min synsvinkel er det uprofesjonelt å bekrefte antakelser ved å unnlate å sjekke dem, men jeg er jo bare oversetter og ikke lege eller spesialist på psykisk helsevern.


19) Hvilke reelle alternativer hadde jeg, etter at jeg avviste overlegens "psykoterapi"? 

Jeg fant bare to alternativer: Jeg kunne innse at Overlege DPS hadde rett, eller bekrefte at han hadde rett.


Hadde jeg anledning til fritt å gå mine egne psykoterapeutiske veier og la tid og faktasjekking vise hvordan det gikk?


20) Hvilke alternativer hadde jeg etter at fylkeslegen slo fast at ”Det ville bli meningsløst hvis fylkeslegen skulle bli brakt inn som ’oppmann’ i slike sammenhenger”?

Jeg spurte en advokat om dette, og han sa at den eneste utveien var å lete etter en psykiater med større anseelse som var villig til å motsi Overlege DPS i retten.


I fire år hadde jeg nektet å gå inn i diskusjoner om hvem som hadde rett. Og det gjorde jeg nå også. Jeg valgte i stedet å trekke meg helt bort fra helsevesenet.


21) Hvor ble det av grensepsykosen min? Dette har jeg allerede spurt primærlegen om:


I fjor fikk jeg en saksrapport fra NAV. Sykmeldingsperioden i 1990/91 er med, men ikke grensepsykosen som var din diagnose den gangen. Både NAV og fastlegen har søkt etter diagnosen, men ikke funnet den.     Jeg våget meg tilbake til helsevesenet for noen år siden i en klam sky av angst for igjen å bli behandlet som grensepsykotisk uten å vite det, så det var nesten et antiklimaks at diagnosen hadde fordampet.


Dr Overlege DPS er fremdeles psykiatrisk veileder for legene i kommunen, så jeg vil avslutte med noen spørsmål som jeg stilte i et ønske om mekling som Konfliktrådet avviste:


22) Jeg innser at det er lovlig psykisk helsevern å ikke gjøre det, men er Overlege DPS i framtiden villig til å …


… skille klart mellom bevisbare fakta og subjektive synspunkter før han uttaler seg om min psykiske helse?


… faktasjekke om jeg har behov for å sette grenser – ved å se etter konkrete herskeknikker – før han behandler min grensesetting som psykiatriske symptomer?


… lete objektivt etter synspunkter før han behandler min uenighet som overføringsreaksjoner?


…spørre om jeg kan bevise det jeg sier om funksjonsevnen min, før han behandler det jeg sier som fantasier?


Da ville det bli mye enklere å ha tillit til helsevesenet i kommunen.  



En slags fortsettelse her:




8 kommentarer:

  1. Ingrid, jeg har lest, og kan ikke si annet, jeg unner deg oppreising i forhold til den medfarten du har fått av psykisk helsevern. Klem fra Bibbi.

    SvarSlett
  2. Takk for din "lest" og din unning, Bibbi. Jeg setter stor pris på begge deler. Og jeg tror at den eneste oppreisning jeg kan få, er den jeg gir meg selv - og får av deg og andre som forstår hva dette dreier seg om.

    Det er som det med likeverd og verdighet som vi har drøftet i en annen sammenheng: Hvis vi må slåss for det, har vi det ikke. Så det mest selvrespektfulle vi kan gjøre, er å konstatere at situasjonen ikke har rom for likeverdet og verdigheten vår.

    Samtidig blir jeg mer og mer opptatt av å jobbe for å belyse problemene, i håp om at andre skal slippe å komme i en tilsvarende situasjon - eller kanskje gjennomskue den før jeg gjorde.

    Og det hadde vært fint om det jeg skriver kan få noen fagfolk til å tenke seg litt om ... og tenke at "det hadde vært mange færre drap i verden om vi var villige til å innse hvor lett det er å drepe".

    SvarSlett
  3. Ingrid, jeg både leser og lærer av deg. Jeg har tenkt på det noen dager, og kjenner at, å få kommentarer fra deg, og flere til, som kjenner seg igjen i det jeg har skrevet, det ligger det heling i.

    Vi er flere som vet, at psykisk helsevern ikke alltid kan beskrives, som nettopp det.

    Gjennom det du skriver, så finner jeg også endel av de ordene jeg har manglet. Så takk for at du deler Ingrid, og kanskje kan det få noen fagfolk til å vurdere egen praksis.

    SvarSlett
  4. Dette er sterk lesning, og jeg har ikke annet ord for det enn systemvold. For det verste er at dette klarer ikke systemene eller menneskene å ta innover seg.
    Jeg gjenkjenner denne forferdelige avmakten, en visshet om at uansett hva jeg sier eller gjør, så blir det meg som sitter med svarteper.

    Det er veldig bra at du gjør dette. At du makter og tør. Jeg selv vurderte å gå til pasientombudet, men jeg var såpass i krise da, at jeg rett og slett ikke klarte det. Og jeg visste også, at det ville blitt behandlerens ord mot mitt. Og som deg, mye av det var systemlegaliserte krenkelser, resten var ren og skjær inkompetanse hos hjeperen.

    Jeg har smakt litt på ordene VERDIG KRENKET i de siste dagene. Kaster dem inn her. Jeg planlegger selv å ta kontakt med hjelperen som retraumatiserte meg, for min egen del, for min verdighets skyld og min vei videre, for meg selv. Ikke for å få noen innrømmelser eller unnskyldning, det har jeg ingen tro på.

    Så takk for at du har skrevet dette innlegget. Jeg har stor respekt for deg og din integritet.

    SvarSlett
  5. Bibbi og gamle ugle - mange takk for respons. det er lest og forstått og gjenkjent. Jeg mistet plutselig alle utlinjer nå, dere hører fra meg senere.

    Må tenke litt på "verdig krenket" ... jeg, som automatisk ser etter motsatte, begynte straks å lure: hva er "uverdig krenket"?

    Og ser for meg enkelte tiggere og kasteløse i India under flomkatastrofer og hungersnød.

    SvarSlett
  6. Glemte å kommentere hvor saklig og to the point jeg synes du skriver i dette innlegget, igjen. Du går rett på essensen her, og rammer hardt, som jeg ser det.

    Verdig krenket ja, her tenker jeg vel mer på min opplevelse av å være krenket, noe som er skambelagt, noe man helst ikke skal være. Det er liksom noe feil med deg hvis du blir krenket, hørte faktisk en diskusjon om det på radio her forleden.
    Jeg har en annen holdning til dette nå, og mener jeg kan være krenket, og samtidig ha min verdighet. Jeg er ikke verdig fordi jeg er krenket nei, det er ikke sånn jeg tenker. Det er mer at jeg ikke finner meg i at min status som krenket skal tillegges meg som en lyte og gjøre meg uverdig. Det blir vel litt som offerstatusen, tenker jeg. Men det er mulig det ikke er et godt uttrykk, jeg jobber med saken. Hører gjerne dine tanker om dette....

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fine ord. Jeg har litt problemer med å ta dem til meg akkurat nå, men jeg jobber med saken.

      Krenket og skam, ja. Jeg ser det slik: krenkelsen er ren, den. Og det er ingen uverdighet i selve krenkelsen ... Når den blir sett.

      Skammens gørr klistrer samfunnet på krenkelser når det ikke ser krenkelsene. Tar jeg for hardt i når jeg sier at vi står vi overfor dette valget hver eneste dag? Skal vi se krenkelsen eller kaste skam på den? problemet er bare at dette valget er like usynliggjort som selve skammen.

      Jeg jobber med å spyle bort skam hver dag. Sier til meg selv at den ikke er min. Skam henger som små lortedråper i lufta og kleber seg til krenkelsene, og jeg har dessverre ikke funnet noe teflonbelegg jeg kan sprøyte på krenkelsene for å få skammen til å skli av. Men for hver gang jeg spyler den vekk, blir det litt lettere å merke den når den kleber seg på igjen. Fordi jeg forsterker hos meg selv vissheten om at det ikke hører til der.

      Slett
  7. Jeg stikker innom for å skrive at jeg er så glad for respons! Jeg har vært ute det meste av dagen, og nå er jeg sliten og tar meg ordfri i dag. Jeg håper å kunne svare i morgen.

    SvarSlett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.