Da jeg hang over en avgrunn etter fingrene

Redigert  20.10.12

Dette henger sammen med 

http://ingridvaa.blogspot.com/2012/02/nar-jeg-henger-over-en-avgrunn.html

 Redigert 1.3
Anonymisert  8.5

I et borderline-brev fra 1991 står dette:

 "Hun hadde på forhånd skrevet brev. Følte seg sviktet. Var rasende på meg fordi jeg hadde støttet dr Primærlege i å ikke gi henne Valium. Hun mente at dette var et overgrep, og at hun derfor ikke kunne bruke meg videre som terapeut."

Nå har jeg endelig fått kraft til å se nærmere på dette brevet jeg hadde skrevet på forhånd. (Uten å spy!! Jippi!!) Det er skrevet med blyant i en svært stresset situasjon, så det ville bli utydelig om jeg scannet det. Derfor skriver jeg det av. *

    Dette brevet hadde jeg ikke kopi av. Og brevet kom ikke sammen med resten av dokumentene fra DPS. Jeg måtte purre to ganger.

    Jeg overlater til deg, kjære leser, å vurdere om det jeg skrev er i samsvar med overlegens tolkning.
    Det som slår meg hardest nå i ettertid, er overlegens selvopptatte syn på det jeg skrev.  Behovene jeg gir uttrykk for er ikke nevnt i hans omtale; heller ikke beskrivelsen av min situasjon. Ordene "krise" og "sjokk" er usynlige. 
    Om en privatperson hadde tolket en annens krise slik, hadde jeg tenkt "narsissistisk". Men dette er jo en ekspert på psykisk helsevern, og hans atferd er bekreftet å være lovlig og korrekt. Så da så! 

Jeg minner om at jeg hadde avvist overlegens terapitilbud etter to prøvetimer året i forveien. ("Hørte ikke nei" er ikke det samme som "ja") 
    Så fra min synsvinkel hadde jeg aldri brukt ham som terapeut.

    Begrunnelsen min var at han ikke hadde noe å gi meg som jeg trengte. Og  jeg mener at hans reaksjon på dette brevet bekrefter det.

Øverst har jeg skrevet:

Usammenhengende –

men jeg henger nesten ikke

sammen – delvis takket være deg.

23.1.88

(det skulle vært 89, noe Overlege DPS påpekte da han omsider sendte brevet etter 2 purringer. Uten noen forklaring på hvorfor det ikke kom sammen med de andre dokumentene. Og uten forklaring på hvorfor jeg måtte purre)

dr Overlege DPS –

    Du brøt avtalen om at jeg bare skulle nyte godt av dine kunnskaper og erfaringer til avtalt tid og sted først – det er derfor du får dette brevet, og jeg håper du leser det og tenker over det jeg skriver.

    Jeg vil ikke betale 65,- for å høre deg forsvare dine beslutninger før du  har fått tid til å fordøye det som skjedde.

    Nå - 10 dager etter at jeg ba Primærlege om hjelp - er jeg sint. Jeg har mistet en arbeidsuke - ligget rett ut i sjokk i 3 dager – gjenopptatt gamle selvdestruktive mønstre – ikke på grunn av den opprinnelige krisen, men fordi jeg ble slått ned av to helsevesener – i beste mening, for all del – da jeg trengte hjelp og ba om det –

En liten repetisjon av det som skjedde:

Fredag: Jeg er i "oppgående sjokktilstand" – andre har overtatt ansvaret for å gjøre noe med den krisen som forårsaket dette, jeg kan bare vente og se. Logikken er koplet ut – jeg har bare følelser igjen.

Min definisjon:

I: Aktivt sjokk

1)  har kontakt med følelser

2)  er fremdeles "sentrert" (har integriteten i behold)

3)  instinkter fungerer, selv om fornuften, logikken, ikke er med.

Jeg vet hva jeg trenger, men ikke hvorfor, med andre ord.

Prognose:

A) Kan gå rett over til å bli aktivt overlevende hvis jeg

a: blir møtt med respekt. (Respekt: se "Brev til en behandler")

b: Får støtte til sånt som jeg ikke makter selv.

B) Veltes lett over i passivt sjokk hvis de jeg trenger hjelp fra ikke møter meg med respekt – og tvinger meg til å forholde meg til dem.

II: Passivt sjokk

1)  mister kontakt med følelsene (kopler ut)

2)  mister balansen og integriteten

3)  ingenting fungerer

4)  skaden er så stor at det tar lang tid å komme seg igjen.

Dette er MINE kunnskaper og erfaringer, utviklet på støttesenteret – og det funker!

Tilbake til fredag: Vet at det jeg nå trenger (etter 2 år i min mentale hengermyr) er å komme skikkelig i gang med jobb igjen. Kriser og konflikter jeg er midt oppi kan jeg ikke gjøre noe med (men de er positive – et resultat av at jeg har blitt sterkere, mer sentrert) – jeg må ta tiden til hjelp. Jeg har det jævli og føler at nå er Vival tingen. Ringer til H. og ber om det – på en klossete måte.

Han tar kontakt med deg fordi han kopler meg sammen med en mann som fikk Vival for to år siden og klappa sammen.

Du er enig med ham.

Jeg får ikke noe i det hele tatt – og sitter igjen med en ekkel følelse av at "jeg" er byttet ut med en mann som fikk vival for to år siden. Balansen vakler sterkt, jeg har ikke kraft til å gjøre noe. Overlever de neste 2 dagene med familiens hjelp (hele lørdags ettermiddagen satt jeg og skalv mellom mann og datter mens sønn var i Oslo for å gjøre noe jeg burde ha gjort der. Skjelver og spyr og fryser og er temmelig død innvendig til jeg ringer til deg på

TIRSDAG: du sier at

a)  du sa til H. at du var enig med ham

b)  at VÅR (din og min) avtale var at jeg skulle nyte godt av dine kunnskaper og erfaringer til fastsatt tid og sted, så pilleutskrivning var ikke ditt ansvar

c)  dette er ikke avtalt tid og sted, så …

(det enste positive ved samtalen var at du hørtes jækla usikker. Ellers vil jeg påstå at å si at det er Hs ansvar er i beste fall en forvirret reaksjon. 

ONSDAG: Jeg skjelver og fryser og er fraværende fremdeles. Har time hos H. Han sier at han støttet seg til din anbefaling, at mitt sjeleliv ikke var hans bord. At han holder fast  ved beslutningen (som ble hans da jeg fortalte hva du hadde sagt,) og at han ikke ville ta ansvaret på grunn av den mannen som fikk vival for to år siden.

    "Forholdene er kanskje annerledes," sa jeg.

    "Fordi han var mann?" sa han – i tillegg til en del andre mobbeutfall.

Jeg spurte om han kunne gi meg et alternativ, og jeg fikk noe antidepressivt faenskap med søvnighet som bivirkning. Tok en – da vil jeg heller bare ha det jævli.

    På pluss-siden er at jeg fikk Canesten – uten underlivsundersøkelse – han har fått det for seg at jdeg vegrer meg for det etter at han fikk vite at jeg var incestutsatt – har visst glemt at det ikke har vært noe problem tidligere.

    Problemet er at jeg v il ha litt respekt for mine kunnskaper og erfaringer – igjen – sopp har jeg hatt i 20 år, og jeg vet hvordan det kjennes.

    Jeg kom hjem uten å kollidere. Sluknet på sofaen, med bare en tanke i hodet – jeg bærer det ikke – jeg bærer det IKKE – å bli overkjørt når jeg trenger hjelp.

    Ringte til en venninne og fortalte om dette. Hun sa: "Vil de ikke ta ansvaret? Er det ikke ditt ansvar?"

    Ringte en venninne til. Hun sa: "Jeg sender to vival i posten."

    De viste at de SÅ meg.

    Gjorde ferdig en film som skulle sendes på TVNorge på mandag.

    Sa fra meg en lønnsom 5-dagers jobb.

    Lå og skalv. Spiste 400 g. sjokolade.

TORSDAG:

Spiste 400 g. sjokolade til.

Tenkte: EN vival – det var det jeg trengte. Hvorfor spurte de ikke i riktig retning i stedet for å utslette meg? **

Tok sløvepille – verre enn ingenting.

SØNDAG:

Begynte å bli sint på disse feigingene som ikke ville gi meg ansvaret – og også skjøv det over på hverandre.

    Søvnløs natt – til jeg plutselig begynte å tenke på hvor VONDT dette var – sånn i 6-tiden om morgenen. Drømte at jeg drepte en gummimann som nektet å dø.

MANDAG – begynte å jobbe – ble helt desperat – kvalm og skjelvende.

Ante ikke hva jeg skulle gjøre.

Ringte akuttmottaket på Aker. La på.

    "      kontoret for katastrofepsykiatri. La på.

    "      venninne som er lege. La på.

    "      H. Fikk time.

Snakket med ham. Fortalte om en vival – om ordløshet når alt jeg kan si er "jeg føler at …"

    Sa at spørsmål – både fra ham og deg – kunne hjulpet meg finne fram til det: EN vival.

    Fikk fire. Og et spørsmål som gjør at jeg kanskje tør stole på ham: "Bare så jeg vet det til en annen gang – hva kunne jeg ha spurt om?" ***

    Svar: f. eks "Hva får deg til å føle at du trenger vival nå?"

    (Han sa at han var vant til at jeg var intelligent og verbal – hadde ikke erfaring med med meg og ordløshet.)

Men du, min sønn Brutus – gi meg en god grunn (dine kunnskaper og erfaringer er ingen god grunn) til at jeg skal stole på deg videre?

I.V.

* Scannet kopi oversendes til de som har grunn til å be om det.

** En vival = en natts søvn + bli sett: "Hva var det som skjedde?" i stedet for "Mann som fikk vival for to år siden"

*** Tilliten viste seg å være feilplassert. Jeg skrev dette brevet 23.1. Den 31.1 stilte Primærlege diagnosen "Grensepsykose" etter overlegens anbefaling, uten at noen av dem informerte meg om det. Så sluttet han helt å høre det jeg sa ... for å beskytte seg mot mine medrivende fantasier og min omnipotente kontroll?