er det visse reelle behov jeg har.
Også når klippekanten ikke er av jord og stein.
Jeg trenger øyne som ser avgrunnen.
Øyne som ser meg, der jeg henger.
Jeg trenger sterke armer som holder et tau.
Også når armene ikke er av kjøtt og bein.
Jeg trenger et vennlig nærvær mens dødsangsten kramper seg ut.
Jeg trenger trygg taushet når jeg ikke har ord.
Når ordene er der, trenger jeg en som spør:
"Hva var det som skjedde?"
Jeg trenger en klar hjerne
som leter etter bakkekontakt sammen med meg.
Snublet jeg?
Ble jeg dyttet utfor?
Hva eier andre?
Hva eier jeg?
Jeg trenger en som gir meg tid og rom
til å finne ut hva jeg kan lære av min fortid.
Når tiden er inne.
En som vet at det er min avgrunn og mine fingre.
Og min fortid.
En som går ved min side og ikke viser sin vei.
Kan du gi meg det jeg trenger når jeg henger over en avgrunn?
Hvis ikke, trenger jeg, mer enn noe annet, "jeg":
Jeg trenger en som gir meg tid og rom
til å finne ut hva jeg kan lære av min fortid.
Når tiden er inne.
En som vet at det er min avgrunn og mine fingre.
Og min fortid.
En som går ved min side og ikke viser sin vei.
Kan du gi meg det jeg trenger når jeg henger over en avgrunn?
Hvis ikke, trenger jeg, mer enn noe annet, "jeg":
Jeg vil ikke.
Jeg er redd.
Jeg ser deg ikke.
Jeg kan ikke hjelpe deg.
Jeg aner ikke hva som foregår.
Jeg forstår ikke hva du snakker om.
Jeg er redd for å gjøre noe galt.
Jeg er lei av å snakke om dette.
Jeg orker ikke gå dit du er.
Jeg er redd.
Jeg ser deg ikke.
Jeg kan ikke hjelpe deg.
Jeg aner ikke hva som foregår.
Jeg forstår ikke hva du snakker om.
Jeg er redd for å gjøre noe galt.
Jeg er lei av å snakke om dette.
Jeg orker ikke gå dit du er.
Jeg vil ikke vite det.
Jeg kan ikke ...
Jeg vil ikke ...
Jeg ...
Jeg ...
Jeg ...
Det er helt greit om du ikke kan, ikke vil, når du sier det slik.
Da eier du dine reaksjoner.
Du gir dem ikke til meg.
Uhøflig, sier du?
Subjektivt?
Se litt på dette:
Du gir dem ikke til meg.
Uhøflig, sier du?
Subjektivt?
Se litt på dette:
Det du egentlig trenger, er ...
Det er bare noe du innbiller deg.
Det er farlig å drive med egenterapi.
Det er ikke noe du kan gjøre med det.
Det er ikke noe å bry seg om.
Ditt problem er at du ...
Du må innse at du er syk.
Du kan bli alt du vil.
Du overreagerer.
Du ...
Det er bare noe du innbiller deg.
Det er farlig å drive med egenterapi.
Det er ikke noe du kan gjøre med det.
Det er ikke noe å bry seg om.
Ditt problem er at du ...
Du må innse at du er syk.
Du kan bli alt du vil.
Du overreagerer.
Du ...
Du ...
Ikke innbill deg at du er en Jeanne D'Arc-type som skal redde verden.
Du var så aggressiv og ubehagelig.
Du har snakket så mye om dette.
Du har snakket så mye om dette.
Hvorfor gjorde de det?
Hvorfor gjorde du det?
I virkeligheten er det slik at ...
Ikke bry deg om det.
Ikke ha skyldfølelse.
Ikke la problemene stoppe deg.
Ikke vær så negativ.
Ingen begrensninger!
Innse dine begrensninger.
Lær å leve med problemene dine.
Må du rippe opp i dette?
Når skal du bli ferdig med det?
Se til å bli ferdig med det!
Er det høflig?
Objektivt?
Tilføyelse 27.02: Jeg har redigert litt i dag, og legger inn en lenke til diktuglas blogg: Følelser i stillhet
Objektivt?
Det er lenge siden jeg har hengt slik, og da jeg gjorde det, hadde jeg ikke ord.
Nå har jeg fast grunn under føttene, avgrunner er blitt erfaringer
og jeg gir ordene videre til de som trenger dem.
Tilføyelse 27.02: Jeg har redigert litt i dag, og legger inn en lenke til diktuglas blogg: Følelser i stillhet
At kende en følelse er IKKE det samme - som at VÆRE (i) den. :)
SvarSlettM
M, jeg finner ingen sammenheng mellom det jeg skrev og din kommentar. Hvordan har du tenkt?
SlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SlettSlettet og omskrevet litt:
SlettJeg tilføyer: Når det gjelder akutthjelp over avgrunner har primærbehovet mitt vært BAKKEKONTAKT i form av faktasjekking og en skeptisk kartlegging av omgivelsene.
Med rom for å ta imot følelser når det behovet melder seg, og med tillit til at jeg selv vet hvor jeg trenger å være i pizzaprosessen:
http://ingridvaa.blogspot.com/2012/01/pizzaprosessen-beta-1.html
Til Anonym, som skrev: "At kende en følelse er IKKE det samme - som at VÆRE (i) den. :)" ....
SlettFor å sjekke at jeg ikke var urettferdig måtte jeg la dette ligge litt før jeg skrev:
Ser du hvordan du her har gitt meg nettopp det jeg ikke trenger når jeg henger over en avgrunn? Din tolkning av virkeligheten?
Ser du at en smiley :) ikke forandrer på det?
Jeg skjønner alt du har skrevet her Ingrid. Du treffer spikeren på hodet, som vanlig. Essensen blir for meg å la folk få ha sin egen opplevelse, men bistå dem med det de selv gir uttrykk for. Ikke noe annet. Ikke drive med noe utenfrapåført fortolkning, omtalt som objektivitet.
SvarSlettHjelperen kan spørre, det gjorde min hjelper: Hva trenger du nå? Et enkelt spørsmål som kan være utgangspunkt for å nøste i det som kanskje er uklart. Min hjelper sa også, noen ganger: Nå er jeg rådløs. Og det var faktisk helt ok, for det var ekte og formidlet respekt for min opplevelse.
Å stå ved avgrunnen på denne måten, å skulle fire seg ned, det er ingen spøk. Dette er av de ting jeg tror man må ha opplevd for å kunne fatte. Jeg gikk igjennom noen gamle dikt i dag, fra min hotteste nedfiringsperiode, og sant og si ble jeg nesten litt vettskremt over det mørket og den redselen som jeg beskriver som min opplevelse da.
Å kjenne en følelse eller å være (i) den? Tja, hvilken psykologisk teori støtter man seg til i dette utsagnet?
Jeg tilhører dem som mener at følelser må føles, og det oppleves nettopp som å være i dem. Når man har vært i følelsene vil de bli mer kjent for en, og kanskje takles på en annen måte, fordi de gjenkjennes, og redselen slipper taket. Men det kan ikke skje før følelsen er følt tilstrekkelig.
Og dealer vi med gamle barnefølelser, da er det råsterke saker, for det var det, for barnet, den gangen. Men det er mulig å utsette seg for dette, og helt nødvendig for noen av oss, og da trengs de rette hjelpere, for den enkelte.
Ingen såkalt objektivitet, her henviser jeg til innlegget ditt, er aktuell da. Tvert imot er den bare et hinder, og kan være direkte skadelig. Følelsene skal føles, tenker jeg.
Et lite innspill fra meg var dette.
Lest, med stor takk for vettug respons. Jeg skriver mer i morgen; nå er hodet mitt et helt annet sted.
SlettHodet mitt fant dette:
Sletthttp://ingridvaa.blogspot.com/2012/02/offerets-ensomhet.html
Skikkelig svar kommer.
gamle ugle, du skriver så mye viktig her at jeg tar med meg svaret ditt inn i Word for å kunne dele det opp. Og det du har skrevet står nå med store bokstaver.
SlettESSENSEN BLIR FOR MEG Å LA FOLK FÅ HA SIN EGEN OPPLEVELSE, MEN BISTÅ DEM MED DET DE SELV GIR UTTRYKK FOR. IKKE NOE ANNET. IKKE DRIVE MED NOE UTENFRAPÅFØRT FORTOLKNING, OMTALT SOM OBJEKTIVITET.
Dette er forskjellen mellom "belærende/tærende" og "støttende/nærende" hjelp. Det synes å være en allmenn oppfatning blant hjelpere at mennesker i nød må LÆRE noe av dem. Det er selvsagt sunt for de fleste av oss å møte nye tanker som åpner for nye muligheter. Men alt til sin tid.
Og vi hvordan kan mennesker med lukket sinn møte oss med åpnende tanker? Da dr Alltidrett slo meg i hodet med sine kunnskaper og sin "kliniske erfaring", sa jeg at en som ikke stadig lærte noe nytt av kundene sine ikke hadde erfaring – han hadde bare den pakken med kunnskaper som hans lærere hadde gitt til ham. Hmmm … det var kanskje ikke særlig diplomatisk, når jeg tenker meg om, men hva er verdien av en psykoterapeut som må rævslikkes?
Ett stort problem oppi dette er når Hjelpere tror at de er Normen, og at mennesker i nød trenger å lære å bli normale – være som dem. Eller har "lidelser" – dvs aldri kan bli "normale".
Et annet problem er at mennesker som spiller en rolle automatisk blir dummere enn vanlig: De tar bare til seg informasjon som passer til den rollen de spiller, og alt annet … som nød og fortvilelse … blir filtrert bort.
HJELPEREN KAN SPØRRE, DET GJORDE MIN HJELPER: HVA TRENGER DU NÅ? ET ENKELT SPØRSMÅL SOM KAN VÆRE UTGANGSPUNKT FOR Å NØSTE I DET SOM KANSKJE ER UKLART. MIN HJELPER SA OGSÅ, NOEN GANGER: NÅ ER JEG RÅDLØS. OG DET VAR FAKTISK HELT OK, FOR DET VAR EKTE OG FORMIDLET RESPEKT FOR MIN OPPLEVELSE.
Nettopp! Svært viktig. Denne hjelperen møtte deg som medmenneske. En Hjelper som er i en Hjelperrolle har ikke kontakt med sin egen rådløshet - og er ikke i stand til å si noe sånt.
Å STÅ VED AVGRUNNEN PÅ DENNE MÅTEN, Å SKULLE FIRE SEG NED, DET ER INGEN SPØK. DETTE ER AV DE TING JEG TROR MAN MÅ HA OPPLEVD FOR Å KUNNE FATTE. JEG GIKK IGJENNOM NOEN GAMLE DIKT I DAG, FRA MIN HOTTESTE NEDFIRINGSPERIODE, OG SANT OG SI BLE JEG NESTEN LITT VETTSKREMT OVER DET MØRKET OG DEN REDSELEN SOM JEG BESKRIVER SOM MIN OPPLEVELSE DA.
Her har vi forskjellige metaforer. Min avgrunn er selvmordets og galskapens: Om jeg faller, mister jeg enten livet eller bakkekontakten. Jeg lever, og jeg har aldri blitt psykotisk, men det har vært nære på noen ganger. Og det avgjørende har vært en klar og veldig vond tanke: "Her er jeg alene. Hvis jeg ikke kommer ut på egen hånd, kommer jeg ikke ut." Det hadde nesten magisk effekt på både livsviljen og bakkekontakten. Og jeg var ikke alene, ikke egentlig, for jeg hadde barndommens "noen" som hadde sett meg. Som du skrev i "Behov": "Må bli sett for å se seg selv."
Min metafor for din nedfiring er smelting og synking/drukning. Slik jeg har sunket ned i "offerets ensomhet" i dag.
Å KJENNE EN FØLELSE ELLER Å VÆRE (I) DEN? TJA, HVILKEN PSYKOLOGISK TEORI STØTTER MAN SEG TIL I DETTE UTSAGNET?
Jeg gjetter: Eckhart Tolle?
Jeg legger inn dette i dag og gir respons på resten senere. Det er noen tanker om følelser som ikke helt har funnet ordene sine ennå.
Jeg ser at det er en del bastante uttalelser her som jeg kanskje burde avrunde litt. Lar dem stå nå, så kan jeg heller mildne dem om det trengs.
Ingrid - jeg kunne svart mye på dette, men kommer, som deg, heller tilbake med mer senere. Vil bare si at jeg plutselig forsto mer av min opplevde fallereaksjon, som for meg er kroppslig.
SlettJeg opplever deg ikke som bastant. Jeg har andre ord for det du skriver, men jeg henger med.
OK, da møtes vi senere. God tur videre!
SlettJeg tenker litt høyt om denne avgrunnen, som jeg tror kan være forskjellig "ting" for hver enkelt. Det tror jeg avhenger av traumenes egenart, så og si.
SlettJeg beskrev den for meg som å fire meg ned, men egentlig er det mer som å falle, litt og litt, uendelig sakte. Min avgrunn er ikke det samme som din, og jeg begynner nå å skjønne hvorfor jeg opplever den som fall i kroppen.
Jeg har et dikt jeg har skrevet om dette, jeg kikket på det i går, det heter: Under underlaget. Ditt innlegg her fikk meg til å forstå dette på en dypere måte, det er jeg veldig glad for.
Når det gjelder hvilken psykologisk retning anonym skriver ut fra, så kan det være Tolle som du nevner, men også mer generell kognitiv tilnærming til følelser. Jeg har lest en del om dette, og det slår meg hvor opptatt de er av at man ikke skal oppslukes av følelsen, men sørge for å ha den under tankekontroll, en viss avstand på en måte.
Det kan sikkert gi gjenklang hos noen dette, men hva med oss som ikke har fått være tilstrekkelig i følelsene våre, da vi var små barn? For vitterlig er da små barn i følelsene med hele seg, med kroppen først og fremst? De står ikke utenfor og bare kjenner på følelsen?
Vet ikke om dette ble begripelig, men jeg ble litt opptatt av ulike traumer og ulike metaforer koblet til dem. Jeg har konkrete geografiske steder også jeg, som jeg bruker som metaforer.