Avfloking IV

redigert 04.09 

For noen uker siden fikk jeg de to siste dokumentene jeg trengte for å fortelle hva som skjedde i hjelpevesenet etter at jeg kom ut av incestskapet og ble et fantaserende tungt tilfelle som demonstrerte omnipotent kontroll.

Og nå kan  jeg konstatere en gledelig utvikling: Etter mange måneder med opplevelsesfase og scanne og spy, ble spyrefleksen overhodet ikke aktivert da jeg sammenliknet det jeg skrev i disse to brevene med helseveseners tolkninger. Det synes å tyde på at flokene virkelig har begynt å  løsne.

Tolkningen av det første brevet er gjengitt i "Borderlining" (Hun hadde på forhånd skrevet brev ...) Dette brevet var håndskrevet, så jeg har aldri hatt kopi, og min kopi av den klagen som fylkeslegen avviste forsvant i en datakræsj for lenge siden. Det har ligget en klam tåke av skyld og skam over disse to brevene ... både min indre kritiker og jeg var overbevist om at det må ha vært noe i det jeg skrev som fortjente responsen brevene fikk i helsevesenet. 

Jeg har vært forståelsesfull overfor meg selv: Jeg var i dyp krise da jeg skrev til overlegen, og da jeg skrev klagen til fylkeslegen, var jeg suicidal og forvirret. Og nå er jeg lettet, for selv ikke min indre kritiker finner noe som fortjener den responsen jeg fikk.

Brevet til Overlegen er svært kontekstavhengig, så jeg vil vente med å gjengi innholdet til jeg skal formidle helsekundehistorien min til Erfaringskompetanse.no. Jeg vet ikke når den historien blir fortalt - jeg trenger ikke å gjøre det for min egen del, og nå vil jeg prioritere det som er viktig for meg ... og det aller viktigste er å nyte livet og betale tilbake alle skjeene som jeg har lånt av framtiden.

(Senere: brevet til Overlegen er nå gjengitt her:
 "http://ingridvaa.blogspot.com/2012/03/da-jeg-hang-over-en-avgrunn.html)

Jeg klaget til Fylkeslegen fordi det var blitt umulig å ta ansvar for mitt eget liv i kontakt med helsevesenet. Hovedpoenget mitt var, og jeg siterer: "Dr [Overlegen] har ofte sagt at han er ekspert på psykoterapi. Jeg er ikke enig. Han er ekspert på psykiatri, men har ikke forutsetninger for å komme med ekspertuttalelser om min terapi. Den bygger på helt andre premisser og stiller helt andre krav til terapeuten. (Vedlegg) Jeg har foreslått for Dr [Overlegen] at vi skal enes om å være uenige siden 1988. Og Dr [Overlegen] har påvirket primærlegen min i årevis med sine subjektive uttalelser om hvorfor jeg avviste ham og psykiatrien."

    Fylkeslegen avviste klagen min fordi jeg hadde valgfrihet og fordi uenighet kunne være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner. 

    I likhet med Overlegens tolkning av brevet mitt, ser jeg Fylkeslegens tolkning av klagen som et godt eksempel på hvordan kvasiobjektivitet skaper grobunn for systemvold. Men det er en annen historie.
    I ettertid  er jeg stolt av det jeg skrev i klagen til fylkeslegen. Det var viktig for meg å unngå diskusjoner om hvem som hadde rett, så i stedet for å fremme anklager om diskriminering og  bruk av hersketeknikker, la jeg fram mitt syn og stilte spørsmål.

Jeg skrev:

”Jeg ble aggressiv, forvirret, fortvilet og til slutt suicidal av å bli behandlet som ”grensepsykotiker” uten å bli informert om at jeg var det.

    Jeg vet at jeg har vist mange av symptomene på ”grensepsykose”, men jeg ser dem som symptomer på at jeg har forsøkt å drøfte misforståelser, sette grenser, ta ansvar og hevde uenighet i kontakt med mennesker som ser reaksjonene, meningene, beslutningene og erfaringene mine som følelser og fantasier.

    Jeg krever ikke at dr [Overlegen] skal være enig med meg, men jeg vil gjerne få svar på følgende spørsmål:”

(Det var 25 spørsmål i alt, her er et utvalg:)

- Hva er ”realitetene”?

- Hva fantaserer jeg om?

- Hva projiserer jeg på dr [Overlegen]?

- Hvordan har jeg ”… til fulle demonstrert omnipotent kontroll der hun forsøker å kontrollere terapeuten og bruke dette som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer”?

- Hvor mange terapitimer mener dr [Overlegen] at jeg hadde med ham? ”Hun er opptatt av  sin egen følelse av å bli avvist på en del følelser da hun gikk her i terapi tidligere.”

- Vet dr [Overlegen] at han i virkeligheten ikke har avvist noen av følelsene, erfaringene, meningene og avvisningene mine?

- Hvordan vet dr [Overlegen] at han ikke krenket de grensene jeg satte for ham?

- Er seksuelle overgrep i oppveksten ”i virkeligheten” et forhold?

- Vet dr [Overlegen] at det er likhetstegn mellom det jeg har sagt og det han har sitert og gjenfortalt i epikrisen?

- Vet dr [Primærlegen] at det er likhetstegn mellom det jeg har sagt og det han har sitert og gjenfortalt i journalen og brevet til psykologen?

- Hva gjorde dr [Overlegen] for å undersøke om vi misforsto hverandre, før han fortalte dr [Primærlegen] at jeg var grensepsykotisk?

- Hvorfor hadde jeg ”i virkeligheten” fritt valg av terapimetode/terapeut? Dr [Primærlegen] formidlet dr [Overlegens] forklaring, men jeg skjønte den ikke.

- Vil dr [Overlegen] og dr [Primærlegen] høre hva jeg i ettertid ser at jeg har gjort feil i kontakt med dem?

- Mener dr [Overlegen] og dr [Primærlegen] at de har gjort feil i kontakt med meg?

- Ville det vært nødvendig å sende denne klagen hvis dr [Overlegen] bare hadde hjulpet meg ”dersom hun ønsker det”?

*** 

Som jeg skrev i HVA VIL JEG MED DENNE BLOGGEN? , er jeg ikke det minste interessert i noen som helst form for hevn eller represalier overfor enkeltpersoner i helsevesenet. ”Det jeg vil, er å bidra til å løfte lovlig og akseptert psykoterapeutisk systemvold ut i det offentlige rom, og det har jeg tenkt å gjøre ved å stille spørsmål om vurderinger som ble gjort ... og ved å formidle det jeg opplevde fra min synsvinkel, i håp om at det kan være nyttig for andre i liknende situasjoner.”

Jeg stilte også spørsmål i ønsket om mekling som konfliktrådet avslo. Når jeg får noen skjeer til overs, skal jeg undersøke om pasientombudet kan ta initiativ til et meklingsmøte ... eller stille spørsmål for meg hvis mekling fremdeles ikke er relevant. Og i en annen sammenheng vil jeg gruble litt mer over hvorfor ikke mekling er relevant i forbindelse med psykisk helsevern. Og stille noen flere spørsmål, som … 

    - Er det fremdeles slik at det eneste alternativet til å godta en psykiatrisk diagnose er å klage?

    - Eksisterer ikke ”hjelp til å opprette dialog” som et ikke-konfronterende alternativ når det gjelder psykisk helsevern?