Jeg fikk fotostatkopi av mappa fra psykiatrisk poliklinikk i dag, og er på gråten over usynliggjøringen og sykgjøringen den inneholder.
Innholdet bekrefter at det rette svaret på "Må du virkelig gjøre dette?" og "Kan du ikke bare legge det bak deg?" er "ja" og "nei". Det skal jeg skrive mer om senere.
I neste uke skal jeg reise bort alene i noen dager og gå grundig gjennom denne mappa. Men først blir det en ny runde med "scanne og spy". Da jeg gjennomgikk en slik prosess i uke 8, var ryggen merkbart mindre stiv etterpå, og jeg er spent på om dette også hjelper på ryggen.
Jeg tenker mye på et dikt av Stein Mehren nå for tiden, fra "Det opprinnelige landskap ", Aschehoug 1976:
Jeg spør ikke lenger så ofte
hvem jeg er
Jeg viser det
så andre kan vise meg
hva jeg betyr for dem
-Jeg blir eldre, kanskje
tyngre
og kanskje mer fri alder
Det letter
å løsne litt på sin ungdom
Fortid og fremtid
synes å nærme seg meg, men
tydes og leves bare i
nuet
søker ikke svar
men dypner i det som er
å være
spørsmålet etter en annen
gjennomstrømmer det som var
kommer og blir
og finner meg litt lettet
av å bli litt tyngre
mens jeg forsøker å finne de andre
og kanskje lever litt av meg selv ......
Diktet er mitt mest presise svar på: "Må du virkelig gjøre dette?"
Jeg tenkte også mye på dette diktet i 1987 -88 og utover, og i mappa fra Psykiatrisk poliklinikk ser jeg nå hvor tydelig jeg viste hvem jeg var. Den gangen viste Helsevesenet svært tydelig at jeg betydde "Et tungt tilfelle".
Hva kommer Helsevesenet til å vise meg nå?
Kjære deg Ingrid!
SvarSlettHar lest og lest. Om igjen, flere ganger. Det finnes ikke ord for hvor mye jeg føler med deg. Det er så mye smerte her at det nesten blir for mye å bære for meg. Men jeg tenker: Hvilken smerte er det da for deg?
Det er klart du må gjøre dette for å komme videre. Du kan ikke legge dette bak deg og late som om det ikke har skjedd. Første skritt for å kunne gjøre noe er å erkjenne at dette har skjedd med deg. Håper du finner svar i mappa di og kan komme videre på den lange veien mot sjelefred. Jeg er sikker på at når du får sjelefred, kan du gå videre med rak rygg og bære dine erfaringer med stolthet. Da kan du begynne å snakke om å legge ting bak deg i den forstand at fortiden ikke er altoppslukende og energitappende slik det ser ut for meg at det må være nå.
Håper du kommer et stykke på vei, nå som du har fått mappa di. Jeg skal tenke på deg, Ingrid, og tenne et lys for deg her. Må neste uke gi deg styrke til å gå gjennom hele mappa.
Følger deg på din vei videre. Du er ikke alene på denne veien!
Klem <3
Tanker og lys tas imot med stor takk, Helena. Har ikke flere ord akkurat nå ... men du skal få skikkelig respons senere.
SvarSlettFøler med deg. Man må sannelig være frisk for å være syk i Norge. Hele tiden måtte kjempe i mot det tungrudde helsevesenet. Stå på, ikke gi deg.
SvarSlettTakk til deg, Hei. <3
SvarSlettOg her er skikkelig respons til deg, Helena: Jeg forstår godt at det kan være vondt å lese dette, men for meg er det det nedoverbakke resten av veien nå - det er bare spørsmål om å rette ryggen, vise hvem jeg er og se hva som skjer.
Og det aller beste er at utfallet ikke er viktig for meg, der jeg står nå. Det viktigste er å rette ryggen og holde balansen.
Riktignok forventer jeg at det blir en del hulk og spy i den nærmeste framtid mens jeg jobber meg gjennom opplevelsesfasen og gammel gørr løsner, men jeg vet av erfaring at det blir så mye bedre etterpå.
Gørra sitter i kroppen og danner stress og muskelknuter, og nå har jeg en sjanse til å bli kvitt den for godt.
For 20+ år siden var jeg gjennom denne fasen i forhold til barndommens overgrep, og dette er peanuts i forhold - nå er det for eksempel ikke snakk om dødsangst når jeg lar reaksjoner slippe til.
Det skremmer meg at ingen av "fagfolkene" som uttalte seg om meg den gangen var i stand til å gjenkjenne opplevelsesfasen min. Freud kaster lange skygger. Det skal jeg skrive mer om.
Den vondeste tiden i forhold til helsevesenet, var årene da jeg avviste "de tror at jeg er gal" som en paranoid tanke, samtidig som alt jeg sa ble tolket som følelser, fantasier og paranoia - uten at jeg ble informert om det.
Og jeg er spent på hva helsevesenet kommer til å vise når det gjelder denslags psykisk helsevern, ikke minst hvilke rutiner det har for å identifisere og hindre systemvold og sykgjøring.
I mitt tilfelle har man hittil bekreftet at "alt er bra, det er bare pasienten som er gal" ved sammenlikne mine symptomer med freudske teorier og begreper.
Det skal jeg også skrive mer om - fra min synsvinkel er 'grensepsykose' et symptom på at integritetsskader filtreres gjennom øglehjerner.
Hvorfor ikke bruke objektive kriterier når man skal vurdere psykisk helsevern? Se etter manipulering og hersketeknikker, sjekke om det er rom for ansvar og menneskerettigheter i situasjonen?
Enda et fenomen som skremmer meg, er når psykiskhelsevernere tror at de er objektive når de forholder seg til subjektive synspunkter: Fylkeslegens polarisering av ulike syn er et godt eksempel.
Uffda, dette ble langt - og det er mye å skrive mer om her.
Rettelse:
SvarSlettFylkeslegens polarisering av ulike syn og overføringsreaksjoner er et godt eksempel.
Kjære deg Ingrid,
SvarSlettsamme følelse satt jeg igjen med, etter å ha lest min egen journal.
Den behandlingen vi, som tidligere krenkede barn trenger, den tror jeg ikke finnes i vårt helsevesen per i dag, men jeg lever i håpet på, at endringer skjer.
Ha en fortsatt fin kveld.
Vennlig hilsen Bibbi.
Kjære Bibbi, det er en styrke å høre at andre har opplevd noe liknende ... vi har ikke noe norsk ord som helt dekker "empowering" - "bekreftende", kanskje?
SvarSlettJeg tror at storsamfunnets "Alt er bra, det er bare du som reagerer feil" får mindre makt hver gang en av oss viser hva som skjer.
Jeg har vært så heldig at jeg fikk hjelp som hjalp ... utenom det vanlige psykiske helsevernet, riktignok.
Og jeg håper virkelig at det fins fagfolk som virkelig hjelper.
Det som har hjulpet meg mest, er et verktøy som jeg har brukt i nesten 25 år ... jeg har skrevet om det her:
http://ingridvaa.blogspot.com/2011/06/voice-dialogue-blogger.html
og skal skrive mer senere. I motsetning til posivitetspushing, er det her, for eksempel, snakk om å slippe til både "positive" og "negative" tanker, og ende opp med "realistisk".