Jeg har avtalt et møte med Pasientombudet i begynnelsen av juni. Det haster ikke, og såpass tid trenger jeg til å gå gjennom mapper, komme gjennom opplevelsesfasen og få klarhet i hva jeg vil.
Foreløpig vil jeg det jeg ba om i ønsket om et meklingsmøte som ble avvist av Konfliktrådet, eller få fastslått at mekling ikke er relevant i kontakt med helsevesenet.
I en kommentar til forrige oppdatering skrev jeg: "Og jeg er spent på hva helsevesenet kommer til å vise når det gjelder denslags psykisk helsevern, ikke minst hvilke rutiner det har for å identifisere og hindre systemvold og sykgjøring."
Det vil jeg ikke ta initiativ til å sjekke. Slik jeg ser det, er det de som har makt i en situasjon som har ansvar for å sjekke maktpersoners atferd overfor medmennesker med avmakt.
Avslutter med en strøtanke: På et vis er jeg i en juklerødsk situasjon: En psykiatrisk diagnose som var hogd i stein, synes å ha blitt irrelevant ... uten at de som stilte diagnosen og opprettholdt den har ansvar for vurderingene de gjorde den gangen, og uten at den er blitt gjenstand for en faglig revurdering.
Det er noe her jeg ikke fatter: I mitt yrke som oversetter, forventes det at vi tar ansvar for og lærer av feil vi har gjort. Men om jeg gjør feil, er det sjelden noen som skades. Når psykiskhelsevernere gjør feil, påføres mennesker som allerede har problemer nye skader ... hvem tar ansvar for og lærer av de feilene? Filtreres pasientenes reaksjoner på (ubevisst og velment) manipulering og maktmisbruk gjennom vissheten om at "alt er bra, det er bare pasienten som er gal"?
PS:
Der fant jeg noe jeg har lett etter: Innlegget om Havarivesenet i "Marias Metode"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.
Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?
Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.
Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.