HVA VIL JEG MED DENNE BLOGGEN?

redigert  08.12.11

Rull forbi de tre stjernene hvis du vil lese det opprinnelige svaret mitt, skrevet da jeg la ut helsevesenpapirer som jeg hadde scannet. 

Nå er denne bloggen blitt svært lik den engelskspråklige bloggen, og jeg limer inn det som står under "lenke til den norske bloggen min":

Begge bloggene er tilegnet to små helter. Og alle små jente- og guttehelter som bærer på sår verden ikke vil se, og alle voksne med slike små helter som en del av seg.


De to guttene sa : "Vi må fortelle folk at slike ting er sant!" Og dette er min måte å gjøre det på, samtidig som jeg vil dele det jeg ser fra min synsvinkel ... og vise noen av mekanismene i samfunnet som hindrer oss i å se "at slike ting er sant".


Jeg har et inderlig ønske om en framtid der overgrep kan bli sett og stoppet, og der vi som har vært utsatt for overgrep kan være "hele elefanten" i kontakt med samfunnet, helsevesenet og hjelpeapparatet, og erfare ...


- at vi har rett til å vise både resurser og svakheter, problemer og lyspunkter
 - at "realistisk" er det nye "positiv".

***

HVA VIL DU MED DENNE BLOGGEN?

Takk til Helena som stilte dette spørsmålet – det tok tid før de rette ordene kom fram til overflaten, men her er svaret:

 Det personlige er politisk

Jeg opprettet bloggen da jeg besluttet å be konfliktrådet om et meklingsmøte med visse personer i helsevesenet.

    Konfliktrådet avviste mitt ønske og nektet å forklare hvorfor, og jeg ble henvist til pasientombudet, som jeg skal ha et møte med utpå høsten en gang. (26.10.12: Jeg har fremdeles ikke hatt dette møtet, jeg er i en prosess, og pasientombudet er ennå ikke et ledd i prosessen)

    Og jeg ønsker meg fremdeles mekling. Jeg har tenkt å spørre pasientombudet om det er mulig, for mekling synes å være det enkleste, minst konfronterende virkemiddelet når jeg vil sjekke om jeg har rett til å få dekket visse grunnleggende behov i kontakt med helsevesenet.

La meg først understreke hva jeg ikke vil:
   Jeg nekter å diskutere hvem som har rett når det gjelder subjektive påstander som ikke kan avgjøres med bevis, så jeg vil ikke diskutere hvorvidt freudske påstander om meg er "realitetene". 

    Derfor vil jeg ikke klage på psykisk helsevern som skjedde for lenge siden, selv om jeg mener at det skadet integriteten min.  
    Samtidig har jeg behov for å merke når integriteten blir skadet, og jeg har behov for å sette grenser for å beskytte integriteten. 
    Og jeg vil undersøke om jeg har rett til å sette grenser i kontakt med helsevesenet ... uten at grensesettingen min blir behandlet som freudske symptomer.  

Jeg er ikke det minste interessert i noen som helst form for hevn eller represalier overfor enkeltpersoner i helsevesenet.
    Fra min synsvinkel er "skurken" freudske teorier som legitimerer og bortforklarer overgrep.  
     Det jeg vil, er å bidra til å løfte lovlig og akseptert terapeutisk systemvold ut i det offentlige rom, og det har jeg tenkt å gjøre ved å stille spørsmål om vurderinger som ble gjort ... og ved å formidle det jeg opplevde fra min synsvinkel, i håp om at det kan være nyttig for andre i liknende situasjoner.
    Alt som blir lagt ut på denne bloggen skal etterhvert overlates til kompetansesenterets søkbare database.   
   

Mitt overordnede behov er ansvar

I meklingsforespørselen la jeg fram hva jeg ville med et eventuelt meklingsmøte. En del av punktene har med ansvar å gjøre.
    Å snakke om ansvar har ofte ført til store kommunikasjonsproblemer i helsevesenet, så jeg vil skrive litt mer om disse punktene:

Ønske om å ta ansvar for feil jeg har gjort: I stedet for ansvar for egne feil, fikk jeg psykoterapeutiske tolkninger. Og de krevde underkastelse, ikke ansvar. Det skal jeg skrive mer om senere.

Etterlysning av valgfrihet: Vi har bare reell valgfrihet når vi kan ta ansvar selv om de som har makt i situasjonen ikke forstår eller liker det vi velger. Men ifølge fylkeslegen har jeg valgfrihet selv om Lov om psykisk helsevern tillater at avvisning av Freuds teorier blir behandlet som et freudsk symptom.

Spørsmål om hvordan man kom fram til "realitetene" om meg: Det er umulig å ta ansvar i en situasjon der de som har makt forholder seg til fordommer og ikke til fakta. 

    Nå vil jeg sjekke om det stemmer at jeg har vært utsatt for incestofferdiskriminering - ved å gi spesialistene på psykisk helsevern noe de ikke ga meg: Spørsmål som åpner for at de kan ta ansvar for påstandene sine og vise at disse påstandene er faktabaserte og rasjonelle.   

Spørsmål om hvorfor jeg ikke ble informert om at jeg var grensepsykotisk da diagnosen ble stilt: 
    De nesten fire årene jeg ble behandlet som "grensepsykotiker" uten å vite det, var noen av de tyngste og mest forvirrende jeg har opplevd, og på slutten av denne tiden var jeg suicidal. Og det er en skremmende tanke at selvmord hadde bekreftet diagnosen. 
    Det var umulig å ta ansvar for noe som helst i kontakt med helsevesenet i denne tiden, for jeg ante ikke hva man mente å vite om meg. 
    Og det jeg erfarte i disse årene (som jeg skal skrive mer om senere) har fått meg til å lure på om en viktig årsak til psykiske problemer er skjult sabotasje av vårt behov for å ta ansvar.

Spørsmål om hvor det ble av diagnosen: 
    Jeg har ansvar for å sjekke om jeg kan føle meg trygg i helsevesenet. Og når en såpass alvorlig diagnose som "grensepsykose" (nå visstnok "schizotyp personlighetsforstyrrelse") kan stilles uten at jeg blir informert om det - og bare forsvinne når den viser seg å være feil, har jeg ingen grunn til å føle meg trygg. 

Men jeg har andre behov som ligger under ansvarsparaplyen, ikke minst …

Behov for tankefrihet og ytringsfrihet 

Jeg mener at alle har rett til å hevde sine egne synspunkter, sine egne tolkninger av virkeligheten, men ingen har rett til å  tolke virkeligheten for andre ... ikke engang psykoterapeuter.  

    Jeg mener også at det er like mange tolkninger av virkeligheten som det er individer i en situasjon, og vi kan  bare finne sannheten når vi gir rom for alle tolkningene. 

I meklingsforespørselen skriver jeg at jeg godtar alt fagfolkene har skrevet om meg som deres synspunkter, men jeg hevder at jeg ikke kan være enig med dem. 
   Jeg viser til  bloggene mine og hevder at det jeg har skrevet der er synspunkter som er ulike deres, og jeg foreslår at vi skal enes om å være uenige - og jeg spør hva fagfolkene mener om det.

*** 

Tillegg 19.5.11:  
Fra min synsvinkel var avvisningen av meklingsforespørselen et indirekte svar på et spørsmål jeg ikke stilte:
    Hvordan kan det være plass til tankefrihet og ytringsfrihet i en kontekst der de som har makt ikke skiller mellom fakta og synspunkter?
    Dette skal jeg skrive mer om senere - og om hvordan subjektive sannheter kan legitimere systemvold.

***

Jeg har et annet, svært viktig behov som jeg tok opp i meklingsforespørselen:

Behov for å skille mellom fakta og synspunkter.

   

Denne gangen siterer jeg direkte: 

Til slutt vil jeg spørre overlegen om han i framtiden er villig til å …

> skille klart mellom bevisbare fakta og subjektive synspunkter før han uttaler seg om min psykiske helse

> faktasjekke om jeg har behov for å sette grenser – ved å se etter konkrete hersketeknikker – før han behandler min grensesetting som psykiatriske symptomer

> lete objektivt etter synspunkter før han behandler min uenighet som overføringsreaksjoner

> spørre om jeg kan bevise det jeg sier om funksjonsevnen min, før han behandler det jeg sier som fantasier

***

Siden en av ”realitetene” til helsevesenet var at jeg demonstrerte omnipotent kontroll, vil jeg understreke at jeg ikke forlanger å få dekket disse behovene i kontakt med helsevesenet. Jeg vil bare undersøke om det er mulig å få dekket dem.