Frigjøringspsykologi er psykologer som sier ”vi”.

Dette er en respons til en invitasjon fra psykologforeningen: 

Din ide kan bli psykologforeningens politikk!

Responsen er svært kompakt, og jeg kommer til å skrive mer utfyllende omkring temaet etterhvert. 

Lagt til 16.12.2014:
Hjemmesiden til "Liberation Psychology Network"

Lagt til 14.7: Lenke til "Psykologiens samfunnsansvar" av Lina Søreide:
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=163770&a=4

Lagt til 7.5: Litt om vinn/tap-makt og vinn/vinn-makt: 
Sigrun har skrevet et relevant innlegg i WSO-bloggen
http://wsoforening.blogspot.com/2012/03/ekspansiv-og-statisk-makt.html  
Der står det blant annet ...

Elisabeth Sortland Sande har skrevet masteroppgaven Bruker og hjelper – komplementære roller under gjensidig påvirkning. Hun intervjuer fagpersoner og undersøker hvilke følger brukermedvirkning får for rollen som fagperson, leser vi på psykiskhelsearbeid.no.

Artikkelen Brukermedvirkning – hva betyr det for fagrollen? bygger på masteroppgaven. Når brukerens medvirkning settes opp mot faglig forsvarlighet, utfordres rollene i forholdet mellom bruker og hjelper, skriver Sande i artikkelen. Fagrollen og brukerrollen er gjensidig definert og når den ene endres vil det få følger for den andre.

Makt kan forstås som et statisk begrep og som et ekspansivt begrep. Ved statisk makt får den ene part mindre når den andre får mer. Ekspansiv makt handler derimot om at koordinering og økt gjensidighet mellom aktører fører til at alle får mer makt, og at summen av makt kan vokse. Når makt forstås som et ekspansivt begrep, unngås maktkampen – en kamp som brukerne mest sannsynlig vil tape, mener Sande.

Her er en lenke om makt og rus, via @MariasMetode
http://www.bi.no/forskning/Nyheter/nyheter-2012/ruset-pa-makt/


Og en lenke til mitt blogginnlegg om "Help addiction":
http://freudfri.blogspot.no/2014/02/help-addiction.html

Sats på frigjøringspsykologi. [i]

Frigjøringspsykologi er psykologer som spør: 

Hva har skjedd? 
Hvem gjorde det?

Frigjøringspsykologi er psykologer som sier ”vi”.

Psykologer som sier:

Vi har alle fått tildelt misvisende kart 
og defekte kompass 
tidlig i livet.

Alle har rett  til å utforme sitt eget kart.

Alle har rett til å lære å stole på sitt innebygde kompass.

Ingen er "psykisk syke" eller "normale".

Alle har reagert med naturlige forsvar [ii]

mot skader fra et sykt samfunn.

Noen greier å skjule sine samfunnsskader.

Og mange samfunnsskader er såkalt normale

fordi det er så mange som har dem.

Vi har rett til å vokse ut av forsvarene,

bli oppmerksomme på det som skjer i oss og rundt oss,

beskrive det med våre egne ord,
vurdere og velge
og ta ansvar for kroppen og livet.

  

”Psykisk syke” er helsevesenets niggere. [iii]

Diskriminering er å omtale individer som en homogen klump og mene å vite noe om den klumpen.

Jeg har aldri hørt begrepet ”somatisk syke”, og det er beklemmende mye snakk om ”psykisk syke”.

Hjelp til mennesker som strever med ikke-fysiske problemer er rettet mot denne klumpen av ”psykisk syke”.

Og det er ikke særlig sunt å bli plassert i klumpen, så den bare vokser og vokser - og få ser ut til å komme ut av den.

***

I ”Thinking, Fast and Slow” har Daniel Kahneman beskrevet diskriminering med en setning: “What you see is all there is”. Han kaller det ”WYSIATI”.

På norsk kan det bli DVSEASE, ”Det vi ser er alt som er”. Et ord som likner veldig på ”disease”, ”sykdom”. 

Tenk på det neste gang dere snakker om ”psykisk syke” – eller hører noen snakke om ”psykisk syke”.

  

”Bedre verdener blir født, ikke skapt, 

og deres fødsel er individers fødsel.” 

– E.E. Cummings

I 1986 ble psykologer på et internasjonalt møte enige om at "Psykologers etiske prinsipper er fra nå av eksplisitt grunnet i menneskerettighetene". [iv]

En psykolog som deler menneskeheten inn i ”normale” og ”psykisk syke”, bryter menneskerettighetene.

Menneskerettighetene er utformet for å beskytte menneskers rett til å leve som individer. Psykologer kan bidra til dette – og arbeide bevisst med å bistå ved individers fødsel.

Bøygen, for å feilsitere Jung, er at vi bare kan hjelpe andre så langt som vi har hjulpet oss selv.

En psykolog som ikke selv er i en kontinuerlig frigjøringsprosess kan ikke hjelpe andre med å frigjøre seg.

Kan belære. Og hemme. Og skade. 

Undertrykkeren er Jante, 

og Jante er oss.

Både i makt- og  avmaktsituasjoner lar vi oss styre og hemme av Jantes innebygde signaler.

Jante har oppstått hos menneskehetens fjerneste forfedre, og Jante handler om et grunnleggende behov for tilhørighet.

Angsten for å bli støtt ut er sterk. Og det er skremmende lett å oppnå en illusjon av tilhørighet ved å støte ut andre.

Det er skremmende lett å innbille seg at utstøtelse er hjelp. 

Det er skadelig å bli støtt ut, også når utstøtelsen kalles psykisk helsevern.

Frigjøring er å merke det vi gjør mot andre og det andre gjør mot oss. 

Frigjøring trenger verktøy. 

De jeg har funnet fram til i årenes løp kaller jeg "Pizzaprosessen". Pizzabitene er redskaper som passer i forskjellige situasjoner. 

Når det gjelder biten "SETT SPØRSMÅLSTEGN VED SITUASJON OF FØLELSER" synes mange psykologer å være opphengt i "hvorfor?", uten å spørre "HVEM?", "HVA?" og "HVORDAN?"

To biter har jeg sett lite til i offentlig psykisk helsevern: 

LET ETTER KORN AV SANNHET 
FOR Å BEKREFTE INTUISJONEN.

SORTER ANSVAR: HVEM EIER HVA?  

Og det synes ofte å være slik at ... BESKRIV SITUASJON OG FØLELSER er tabu, eller plutselig blir tabu hvis det går lenger enn terapeuten har hjulpet seg selv.

Eller at en kunde som er i ...
OPPLEV SITUASJON OG FØLELSER

... blir dyttet over i ...
BESKRIV SITUASJON OG FØLELSER
 ... når terapeuten ikke fikser opplevde følelser. 

Når slikt skjer i en terapisituasjon og terapeuten ikke tar sin del av ansvaret for det, gir vedkommende en ny floke av skyld og skam til et medmenneske som har nok fra før. 

Psykologer med etiske prinsipper som er "eksplisitt grunnet i menneskerettighetene" gjør ikke sånt. 

Gjør du? 

---

[i] http://nfph.wordpress.com/2010/05/16/hva-er-frigjøringspsykologi/

[ii] Sagt av Åsa Britasdotter, medforfatter av ”Incest : dotterrätt mot patriarkatet”

[iii] http://freudfri.blogspot.com/2011/11/heroes-harold-maio.html

[iv] http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=72316&a=2 (via Sigrun)

Mistillitserklæring 1990

Redigert 10.04 for å sette inn 

ordene "psykoterapeutisk korrekt og lovlig" 

der de hører hjemme.

Maria Gjerpe ‏ @MariasMetode  tvitret dette i dag: 

Å tie er det samme som å la andre påføre deg skam og derfor en måte å ta makten over deg på. Vis deg fram, vis mot. Snakk. Vær uredd.

Og jeg ble inspirert til å finne fram noe som har vært innhyllet i skyld og skam.

Dette dokumentet var skrevet til mitt 5. møte med Overlege DPS, mitt 3. forsøk på å sette grenser for hans indirekte "lov til å innse at hun kan komme til kort" via primærlegen. 

For et år siden spydde jeg ut innvollene mine (det føltes i hvert fall sånn) da jeg scannet det inn. Misforholdet mellom det jeg hadde skrevet og helsevesenets tolkninger var så stor at kroppen reagerte med krampeoppkast.

Den gangen la jeg ut dette dokumentet i en sky av egneord. Det innlegget har jeg nå fjernet, og jeg legger ut disse sidene nøyaktig som jeg skrev dem i 1990, uten å pakke dem inn.

Og vet du hva, kjære leser? Nå greier jeg endelig å være stolt når jeg leser dette. Over at jeg kunne være så (ikke "såpass") klar i min respons til helsevesenets tåkeskyer av manipulering og alltidfeil. 

Da jeg skrev dette hadde jeg vært borderlinet i et år uten å vite det. Jeg fikk først greie på diagnosen et par år senere. 

Og i helsevesenet hadde det i et år allerede vært en realitet at jeg satte likhetstegn mellom mine fantasier og virkeligheten... uten at jeg visste det.

Ingen spurte om jeg kunne bevise eller bekrefte det jeg skrev på side 4 om de tre store "ildprøvene". Jeg ble heller ikke informert om at det ikke ble trodd.

Og jeg ble ikke informert om at jeg ikke ville få det jeg ba om i dette møtet, det jeg også hadde bedt om i det 3. og 4. møtet og ikke fikk da heller: Fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier og la tiden vise hvordan det gikk. 

Jeg begynner å bli sint igjen ... langsomt, med redsel, men sint. 

Jeg legger først inn overlegens versjon 

av det jeg tok opp i "Mistillitserklæring": 

Det ble blogg og ikke bok.

Og det overlegen skrev om "journalnotater" fortjener en kommentar: 

Jeg hadde IKKE bedt om et møte for å lese journalnotater, jeg ba om et møte for å be om fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier ... for tredje gang siden 1988.  

Da jeg kom, rakte overlegen meg en uryddig bunke med små, uleselige papirbiter uten et ord. Jeg bladde gjennom dem og rakte dem tilbake til overlegen uten et ord - jeg var ivrig etter å komme i gang med grensesettingen og få oppklart misforståelser. 

Jeg krever ikke enighet i dette, men det er min tolkning av virkeligheten. 

Og jeg blir sjalu hver gang jeg hører om terapeuter som sitter sammen med kundene sine og vurderer hva den rette diagnosen er. 

(klikk to ganger på bildene før å forstørre dem)

Anbefales: "The Black Power Mixtape"

På NRK 2:
11.4, kl 22.30
13.4, kl 19.10
15.4, kl 14.00

Her er NRKs omtale:

Dagens dokumentar: Black Power - ei svart-kvit historie
Svensk dokumentar. Kva veit ungdomen om Black Power Movement i USA? Med gamle intervju av folk som Stokely Carmichael, Eldridge Cleaver, Bobby Seale, og Angela Davis, sett saman med nylaga musikk, vil regissøren fortelje dei unge om denne avgjerande epoken i det svarte USA. (The Black Power Mixtape)

Jeg jobber med den siste korrekturlesingen av dette programmet nå, og tenker på hvor fellesmenneskelig behovet for borgerrettigheter er.

Mer informasjon her:

http://blackpowermixtape.com/

http://movies.nytimes.com/2011/09/09/movies/the-black-power-mixtape-1967-1975-review.html

Og et klipp:

Hvordan hindre at psykiskhelsevernere misbruker offentlige midler?

Redigert 29.01.15

Takk til "Psykisk Daily" for denne artikkelen:

HVA ØNSKER BRUKERE AV PSYKISKE HELSETJENESTER?

Her skriver Odd Volden:

– Problemet på det norske psykiske helsefeltet er ikke at kundene er for kravstore. Problemet er at de offentlige tjenesteyterne fortsatt ikke skjønner at uten at de viser mer ydmykhet, vil politikerne bli nødt til å gjøre helsevesenet mer og mer kundeorientert.

Jeg er med Volden et godt stykke på veien, og jeg går et stykke lenger enn ham når det gjelder dette. Hvorfor skal "politikerne" vente og se om tjenesteytere viser mer ydmykhet før de gjør helsevesenet mer kundeorientert?

"Ydmykhet" er en personlig egenskap.

En viljestyrt egenskap.

Og jeg ser liten vilje til ydmyhet på psykiskhelsefeltet. 

Hva skal vi gjøre mens politikerne venter på ydmykhet fra offentlige tjenesteytere, vi som er frivillige eller ufrivillige kunder av psykiske helsetjenester? 

Kanskje det er på tide at politikerne forlanger ydmykhet? Alternativet er å fortsatt finne oss i fagmessig korrekt og lovlig tjenestearroganse - og skadene den påfører mennesker som har problemer nok fra før. 
  
Det er iverksatt utallige tiltak for å hindre at enkeltpersoner misbruker offentlige midler.

Jeg etterlyser klare, strenge tiltak for å hindre at tjenesteytere gjør det samme. 

Et utgangspunkt kan være forskning i "hjelp som skader".

Et annet kan være kunnskap om forskjellen mellom rask og langsom tenking, slik det fremstilles i denne boka: Thinking, fast and slow av Daniel Kahneman

Slik det er nå, går milliarder i offentlige midler - for ikke å snakke om enorme menneskelige resurser - rett i dass på grunn av offentlige psykiskhelsetjenesteyteres blindhet, døvhet og faglige arroganse. 

Se bare på begrepet "personlighetsforstyrrelser". Her uttaler Professor dr. med. Einar Kringlen seg skråsikkert om temaet:
http://www.sinnetshelse.no/artikler/personlighetsforstyrrelser.htm

Tidligere kalte man dem gjerne karakternevrotikere og psykopater. I dag brukes diagnosen personlighetsforstyrrelser om begge disse gruppene. Fellesnevneren for dem er at det handler om mennesker som har store problemer med å forholde seg til andre. 

Jeg etterlyser forskning i tjenesteyteres evne til å forholde seg til mennesker med psykiske problemer. Det står litt som slik forskning i den engelske bloggen min:

http://freudfri.blogspot.no/2014/02/definition-of-mentalization.html

Noe som ville være enkelt å gjennomføre og evidensbasert som bare faen, er å filme kommunikasjonen mellom tjenesteyter og kunde. 

Se nærmere på tjenesteyterens evne til å forholde seg til kunden - hjelperens evne til å se kunden og høre det kunden sier og føre en dialog. Se nærmere på journalføring: Jeg er nok ikke den eneste som har fortalt en tjenesteyter om mine problemer og behov, og som i ettertid ser en journal som handler om symptomer og forstyrrelser. A. B. Breivik er ikke den første som ikke har kjent seg igjen i fagfolks tolkninger.

Jeg har uten å lykkes prøvd å forklare for en psykiater hva en dialog er: Det er jo ikke så vanskelig, det går ut på at ...

- person 1 sier A
- person 2 sier B, som har noe med A å gjøre
- person 1 sier C, som har noe med A og B å gjøre. 
- Og både person 1 og 2 spør hvis de ikke forstår A, B eller C er.

Mer om dette i "Parallel Monologues"

Kommentarfeltet i den norske bloggen min har mange fine eksempler på dialog og samtale. Og dialog og samtale er bare mulig når begge parter har innlinjer. Det at hjelperen, personen som har makt i situasjonen, ikke har inn-linjer, kan skape "personlighetsforstyrrelser". 

Jeg kan tenke meg at mange mennesker som trenger hjelp gjerne blir med på forskning i hjelpe-kommunikasjon. Og jeg tviler på at tjenesteytere som skader innser nødvendigheten. 

I "Hjelper hjelpa du gir"   siterer Birgit Valla forskning som viser at 96 % av de undersøkte psykoterapeutene vurderer seg selv om OVER GJENNOMSNITTET dyktige. Ingen mener at de er under gjennomsnittet. Og hun skriver:   

Å innføre systematiske tilbakemeldinger fra klientene i psykisk helsevern kan være en tungrodd affære. Nylig fortalte en avdelingsleder at han ønsket å gjøre noe med dette, men at terapeutene ikke var interessert. De hadde ikke behov for slike tilbakemeldinger. Klientene var dessuten ikke til å stole på i slike spørsmål, mente de.

 Jeg lar Birgit Valla få det siste order her, fra et innlegg om "Superterapeuter":

-Når du spør en superterapeut om hvordan han arbeider med for eksempel angstlidelser, ser han spørrende på deg. Han vil så spørre om du har et spesielt eksempel i tankene, og ber deg komme med utfyllende informasjon om kontekst og omstendigheter. Superterapeuter er opptatte av det unike ved hver klient heller enn det generelle, skriver Valla.

TANKER OM JANTE 1988

Redigert flere ganger allerede. 

Jeg tenker mye på Jante nå for tiden, og i dag fant jeg dette gamle arket.
Klikk to ganger på bildet for å få en forstørret versjon.





Her er en litt omskrevet versjon av tillatelsene. 


Da jeg skrev dette, visste en psykiater at jeg trengte hans hjelp til å innse "realitetene". Slik ser hans "realiteter" ut: 

"Den viktigste kilden til livsutfoldelse er å ha en basisforutsetning: uansett hva som skjer er jeg ivaretatt av Gud og mennesker. En slik basis gir styrke til å møte det som måtte komme. Min nåde er deg nok står det i Bibelen. Det er alt du trenger. Det betyr jo at du er elsket slik du er! Nåde: det som forsoner. Gjennom nåden blir du forsont med deg selv, med andre mennesker og med Gud."

Var min ateisme en avvisning av "realitetene"? 
    Avviste jeg "realitetene" da jeg avviste psykiaterens begreper om nåde; hans versjon av Jante, der vi er ivaretatt av Gud og mennesker?
    Avviste jeg "realitetene" da jeg i stedet valgte en virkelighetsoppfatning der barn blir torturert uten at noen ser det?

Det bringer meg tilbake til jakten på borgerrettighetene: 

    Hvordan står det til med min valgfrihet innen helsevesenet? 

    Har jeg rett til å velge meg bort fra psykisk jantevern og gå i retning av "de ti tillatelsene" i stedet?

    I 1988 trodde jeg det, men tiden skulle vise at jeg tok helt feil. 

Oppdatering: Om å bli sett gjennom psykfargede briller

All tekst forsvant herfra da jeg endret tittelen på Ipaden.
Nå har jeg lagt inn en gammel oppdatering:

Oppdatering 23.5.11:

Jeg brente alle versjonene av min klage til fylkeslegen da jeg ga opp å bli sett og hørt og valgte å trekke meg helt bort fra helsevesenet.

Nå har jeg fått en kopi av klagen jeg sendte, og det er en merkelig opplevelse å sammenlikne den med fylkeslegens svar. Klagen er på tre sider, og to av disse sidene består av spørsmål.

Og nå lurer jeg enda mer på hvordan fylkeslegen så gjennom sakspapirene.

Jeg venter med å legge ut en scannet kopi av klagen og tar bare med noen sitater, med her-og-nå merknader i parentes.

***

”Jeg sender klagen for å finne ut om jeg kan være uenig med [Overlegen] uten å bli behandlet som grensepsykotiker”.

(I sin avvisning av klagen påpekte  Fylkeslegen at uenighet kan være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner)

” [Overlegen] har ofte sagt at han er ekspert på psykoterapi. Jeg er ikke enig. Han er ekspert på psykiatri, men har ikke forutsetninger for å komme med ekspertuttalelser om min terapi. Den bytter på helt andre premisser, og stiller helt andre krav til terapeuten. (vedlegg)

    Jeg har foreslått for [Overlegen] at vi skal enes om å være uenige siden 1988, og [Overlegen] har påvirket primærlegen min i årevis med sine subjektive uttalelser om hvorfor jeg avviste ham og psykiatrien”.

”Jeg ble aggressiv, forvirret, fortvilet og til slutt suicidal av å bli behandlet som ’grensepsykotiker’ uten å bli informert om at jeg var det.

    Jeg vet at jeg har vist mange av symptomene på ’grensepsykose’, men jeg ser dem som symptomer på at jeg har forsøkt å drøfte misforståelser, sette grenser, ta ansvar og hevde uenighet i kontakt med mennesker som ser reaksjonene, meningene, beslutningene og erfaringene mine som følelser og fantasier.”

”Jeg krever ikke at [Overlegen] skal være enig med meg, men jeg vil gjerne få svar på følgende spørsmål:”

(Jeg tar med et utdrag av spørsmålene mine:)

”Hva er realitetene?”

”Hva fantaserer jeg om?”

”Hvordan ser [Overlegen] om det er samsvar mellom mine følelser og realitetene?”

”Hva projiserer jeg på [Overlegen]?”

”Hvordan har jeg ’til fulle demonstrert omnipotent kontroll der hun forsøker å kontrollere terapeuten som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer’?”

”Hvordan er ’betydelig assosiasjonsrikdom’ et problem for en oversetter og skribent?”

”Hvor mange terapitimer mener [Overlegen] at jeg hadde med ham?”

”Er ’incestoffer’ en sykdom?” (Det er faktisk oppgitt som diagnose)

”Er seksuelle overgrep i oppveksten ’i virkeligheten’ et forhold?”

”Vet [Overlegen] at det er likhetstegn mellom det jeg har sagt til ham og det han har sitert og gjenfortalt i epikrisen?”

”Hvorfor hadde jeg ’i virkeligheten’ fritt valg av terapimetode/terapeut? Fastlegen formidlet [Overlegens] forklaring, men jeg skjønte den ikke.”

”Ville det være nødvendig å sende denne klagen dersom [Overlegen] bare hadde hjulpet meg ’dersom hun ønsker det’?

***

Nå begynner jeg endelig å legge dette bak meg – jeg har sammenliknet min klage med Fylkeslegens svar uten at det utløste en spykule, og godt er det, for jeg kan ikke fordra å spy.

    Og de siste restene av floker omkring helsevesenets lovlige spykiske (jeg lar trykkfeilen stå) helsevern ser ut til å ha løst seg opp.

Jeg mangler bare ett siste dokument; det kom ikke med i bunken med kopier fra poliklinikken. Det er det brevet som er nevnt i ”Realitetene”, der jeg etter sigende skal ha skrevet at jeg følte meg sviktet og at det var et overgrep å ikke gi meg valium.

    Vi blir ikke sviktet av mennesker vi ikke har tillit til. Og slik jeg husker det, hevdet jeg at det var et overgrep at ikke [Overlegen] realitetstestet sine forestillinger om min manglende funksjonsevne før han insisterte på at jeg ”frivillig” skulle innlegges på psykiatrisk klinikk.

    Hadde jeg fått færre problemer om jeg hadde gått med på en slik frivillig innleggelse? Aner ikke. Alternativet jeg valgte i stedet – å avtale et møte med [Overlegen]  for å informere om funksjonsevnen min, var i hvert fall fullstendig mislykket – hans tolkning av dette møtet som siteres i ”Realitetene”.  

Jeg vil ikke slåss for å være jevnbyrdig

redigert 24.01.13

Linnea Regnlund la ut en artikkel i dag ...
http://ett-annat-perspektiv.blogspot.se/2012/03/saker-som-kan-handa-om-man-bestammer.html

Og WSO-bloggen la ut dette:
http://wsoforening.blogspot.com/2012/03/ekspansiv-og-statisk-makt.html

Makt kan forstås som et statisk begrep og som et ekspansivt begrep. Ved statisk makt får den ene part mindre når den andre får mer. Ekspansiv makt handler derimot om at koordinering og økt gjensidighet mellom aktører fører til at alle får mer makt, og at summen av makt kan vokse. Når makt forstås som et ekspansivt begrep, unngås maktkampen – en kamp som brukerne mest sannsynlig vil tape, mener Sande.

Og jeg fikk assosiasjoner til dette: 

"Det skal ikke være slik at brukerne må slåss for å være jevnbyrdige."

"Det skal ikke være slik" er et av tafatthetens hovedbannere. 

 "Noen må gjøre noe" er et annet. 

Selvstyrte alternativer er: 

"HVORDAN er det?"

"HVA kan jeg gjøre med det?"

"VIL jeg gjøre noe med det?"

Fra min plass i førersetet i mitt eget liv, med et fast grep om rattet, har jeg tatt et klart standpunkt: 

Jeg vil ikke slåss for å være jevnbyrdig i kontakt med helsevsenet.
Jeg vil heller ikke slåss for ansvar, verdighet, integritet, borgerrettigheter og selvstyring.

Jeg vil ikke slåss for disse verdiene fordi ...
          I det øyeblikk jeg begynner å slåss for dem, mister jeg dem.
          Da mister jeg grepet på rattet. 
          Da overlater jeg til andre å donere verdiene til meg. 
          Og hva er donert ansvar, likeverd, verdighet osv verd?

          Ikke noe.

          Hva er det som blir skapt av donert ansvar, likeverd, verdighet osv?
          Underkastelse og utrygghet.

          Det som er donert kan bli tatt tilbake. 
          

HVA VIL JEG SLÅSS FOR?
Jeg vil slåss for å merke når det ikke er plass til jevnbyrdighet, ansvar, verdighet, integritet, borgerrettigheter og selvstyring i helsevesenet og hjelpeapparatet. 

Jeg vil slåss for å komme gjennom post-traumatiske stressreaksjoner etter gjentatte (velmente og ubevisste, må vite) straffereaksjoner fra helsevesenet - slik at jeg kan formidle det jeg merker i det offentlige rom. Siden mediene er sterkt preget av manglende interesse for dette, satser jeg på bloggesfæren i første omgang. 

Jeg vil delta i et løst, uformelt bloggnettverk av andre som gjør det samme. 

Jeg vil invitere andre bloggere til å legge inn lenker til relevante innlegg fra sine blogger i kommentarfeltene, slik at vi får belyst de samme problemene fra forskjellige synsvinkler.

Og jeg vil (om og om igjen) invitere fagfolk til å se på dette materiellet med åpne øyne, og jeg vil invitere forskere til å forske i dette materiellet:
     - Se på likhetene i kundeopplevelsene. 
     - Se på behovene som kundene gir uttrykk for. 
     - Spørre: Er det plass til disse behovene i  hjelpen som blir tilbudt i Norge i dag?

HURRA for Sunniva Ørstavik, som sier: "Altfor mye av diskusjonene om brukermedvirkning har handlet om endringer og forventninger til pasientenes nye brukerrolle og altfor lite om hva slags endringer som må skje hos fagfolk."

Og HURRA for Birgit Valla, med takk til Sigrun for lenken:
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=109720&a=2
(Og et ønske til Valla: kan du være så snill å bruke ordet "selvstyring"?)

Jakten på borgerrettighetene

Endret 24.04.15 for klarhetens skyld.
Anonymisert for lenge siden fordi 
det å nevne navn kan tolkes som personkritikk.
Jeg har ikke fått svar.

 Kommunelege Primærlege

 post@xxxxxxxxx.kommune.no

Seksjonsoverlege DPS

postmottak@xxxxx.no

Hittil har jeg vært nøye med å anonymisere dere, for jeg har ment at det var viktigere å se på strukturene i helsevesenets psykiske helsevern enn å henge ut enkeltpersoner.

Og uthenging er fremdeles ikke hensikten. Det kan jo heller ikke være snakk om uthengning, forresten – fylkeslegen har slått fast at dere vernet min psykiske helse i henhold til Legeloven, Lov om psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen.

Dere har altså ikke gjort noe galt. Det godtar jeg. Jeg godtar at behandlingen jeg fikk var lovlig. Jeg mener samtidig at den var svært skadelig, og jeg jobber nå med å belyse skadelige aspekter ved lovlig psykisk helsevern. 

Et slikt skadelig aspekt er mangelen på elementære borgerrettigheter. 

Nå leter jeg etter borgerrettighetene mine, og dere kan hjelpe meg ved å svare på de nummererte spørsmålene.

Det ble 22 spørsmål. Ikke urimelig mange, syns jeg – ikke engang ett for hvert år det har tatt å frigjøre meg fra skadene etter at dere (lovlig) slo fast at jeg avviste ”realitetene”.

Og jeg fritar dere fullstendig fra taushetsplikt. Dere kan umulig åpent påstå noe verre om meg nå enn det dere (lovlig) påsto bak min rygg mellom 1987 og 1992.

HAR JEG TROSFRIHET I HELSEVESENET?

I storsamfunnet har jeg rett til å være ateist. Jeg har ikke funnet rett til å være afreudist i helsevesenet.

Jeg tar bare med ett av mange eksempler: I 1987 sto jeg fram som incestutsatt. Da sa dr Overlege DPS til dr Primærlege at jeg var "et tungt tilfelle", og primærlegen fortalte meg at han ikke torde ha meg som pasient hvis jeg ikke snakket med en spesialist. Det gikk jeg med på, for jeg trodde den gangen at freudbasert psykoterapi var valgfritt.  

Spesialisten var Overlege DPS. I vårt første møte insisterte han på at jeg måtte gå i langvarig terapi hos ham for å lære å innse at jeg i virkeligheten hadde ”hatt et seksuelt forhold til en prest i oppveksten”.

Dette er helt i tråd med Freuds benektelse av reelle overgrep mot barn, og jeg godtar det som en freudsk tolkning av virkeligheten.

Samtidig er jeg ikke enig, så jeg foreslo at vi skulle enes om å være uenige.

Og jeg valgte i stedet å behandle de psykiske problemene mine som senvirkninger etter barndommens overgrep og la tiden vise hvordan det gikk.

Fire år senere skrev fylkeslegen at jeg hadde klar valgfrihet, hadde avbrutt ”terapi”, og at uenighet kunne være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner.

Fra min synsvinkel er det som om man meldte seg inn i et kirkesamfunn ved å vise seg i kirken. Som om Den norske kirke hadde rett til å stemple ateisme som en avvisning av ”realitetene” og hadde enerett til å vurdere hvorvidt denne avvisningen skyldtes ulike syn eller synd.

1) Hvordan vet dere at jeg fritt har valgt å gå i terapi hos Overlege DPS?

Slik jeg husker det, avviste jeg overlegens terapitilbud i den tredje prøvetimen. Og jeg avtalte to møter til med overlegen for å sette grenser for de kravene om enighet som han stilte indirekte via primærlegen. ("Hørte ikke nei" er ikke det samme som "ja")

2) Hva gjorde dere for å sjekke om jeg hadde et syn på psykisk helsevern som var ulikt overlegens før dere fant ut at jeg avviste ”hjelp til å se om det er samsvar mellom hennes følelser, fantasier og realitetene”?

3) Hvordan skiller dere mellom forhold og overgrep?

Jeg fikk sterke posttraumatiske stressreaksjoner da dere overprøvde min grensesetting overfor overlegen. 

Hva er forskjellen mellom en prest som overprøvde grensesetting fordi han visste at vi hadde et kjærlighetsforhold og en psykiater og primærlege som overprøvde grensesetting fordi de visste at psykiateren og jeg hadde et terapiforhold?

HAR JEG TANKEFRIHET I HELSEVESENET?

Tankefrihet forutsetter at man har rett til å tenke. Rett til å tenke forutsetter at man har rett til tanker. Har jeg det i helsevesenet?

4) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om jeg hadde tanker, før han konstaterte at ”Hun er opptatt av sin egen følelse av å bli avvist på en del følelser da hun gikk her i terapi tidligere”?

Slik jeg husker det, var denne ”følelsen” blant mye annet min uenighet i at jeg hadde hatt et seksuelt forhold i oppveksten, og uenighet i at jeg hadde gått i terapi hos Overlege DPS.

5) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om han krenket grensene mine, før han slo fast at ”Pga at hun har opplevd det hun har opplevd er det å forvente at hun vil sitte med mange vanskelige ubehagelige følelser i forhold til terapeuten. Det er nettopp dette man utnytter i psykoterapi.”

6) Tilbake til dette med klar valgfrihet: Hvordan vet dere at jeg valgte å la Overlege DPS "utnytte" mine ”følelser” i ”psykoterapi”?

Overlege DPS syntes ikke å ha hørt meg si i det  tredje møtet at jeg ikke ville gå i terapi hos ham, men  "Hørte ikke nei" betyr ikke "Hun sa ja". 

Mer om mine såkalte følelser i "Helsevesenet som dysfunksjonell familie"

HAR JEG YTRINGSFRIHET I HELSEVESENET?

 Ytringsfrihet forutsetter rett til å mene. Til å ha synspunkter.

7) Hvordan visste Overlege DPS i vårt første møte at "Hennes verbalitet hadde ofte som funksjon å tåkelegge problemer og jeg fikk til fulle demonstrert omnipotent kontroll, der hun prøver å kontrollere terapeuten og bruke dette som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer"?

8) Hvilke problemer ville jeg ikke se nærmere på?

9) Hvordan demonstrerte jeg omnipotent kontroll og tåkeleggende verbalitet?

10) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om jeg viste grensesetting og et syn på psykoterapi som var ulikt hans, før han fortalte primærlegen om min tåkeleggende verbalitet og omnipotente kontroll?

11) Hvordan visste dere at svært mye av mitt problem var min tendens til projeksjon?

12) Hva gjorde primærlegen for å realitetsteste påstandene til overlegen, før han brukte dem som utgangspunkt for måten han behandlet meg på? 

HAR JEG RETT TIL Å VITE HVA JEG ER ANKLAGET FOR I HELSEVESENET?

RETT TIL Å TA ANSVAR FOR DET JEG HAR GJORT?

Når jeg ikke aner hva andre mener å vite om meg, kommer jeg i en alltidfeilsituasjon: 

Et kommunikasjonsdilemma der andre vet at vi alltid reagerer feil,

 og det er umulig å drøfte konflikten eller løse den.

 Under slike omstendigheter er forvirring en naturlig respons, og

 vi kan bare bli kvitt forvirringen ved å fjerne oss helt fra situasjonen.

Og da er det umulig å ta ansvar. 

Alle jeg var i kontakt med i helsevesenet og hjelpeapparatet kjente til innholdet i dette brevet, som jeg kaller "realitetene". 

Jeg var ikke informert om det som sto der. Derfor avviste jeg ”De tror at jeg er gal” som en paranoid tanke … ble stadig mer forvirret … og bekreftet med det at jeg var "grensepsykotiker".

13) Hva gjorde primærlegen for å realitetsteste det han skrev i ”realitetene” før han sendte det videre?

14) Hvorfor ble jeg ikke informert om innholdet i ”realitetene” før det ble sendt videre?

15) Hvordan vet dere at jeg satte likhetstegn mellom mine fantasier og virkeligheten?

16) Hvorfor ble jeg ikke spurt om jeg kunne bevise det jeg sa, før det ble behandlet som fantasier?

17) Hvorfor ble jeg ikke informert om at jeg ble ”grensepsykotiker” i helsevesenet i 1989, den dagen Overlege DPS omsider oppfattet at jeg nektet å gå i terapi hos ham?

HAR JEG RETT TIL ANKLAGER SOM ER SÅ PRESISE AT DE KAN BEVISES/MOTBEVISES I HELSEVESENET?

HAR JEG RETT TIL EGET FORSVAR?

HAR JEG RETT TIL Å BESKYTTE INTEGRITETEN MIN OG GRENSENE MINE?

En påstand om at uenighet er overføringsreaksjoner lar seg ikke motbevise.

Og i 1989 ble diagnosen ”grensepsykose” stilt uten at jeg ble informert om det.

En psykiater som jeg ikke husker navnet på skrev en gang at diagnosen betyr ”Brysom kvinne som ikke vil innse at jeg har rett”, og da jeg sjekket, var symptomene svært like symptomer på krenkede grenser og manglende anledning til å ta ansvar. Og et av symptomene var ”stort sett normal atferd”.

Sånt lar seg heller ikke motbevise.

18) hva gjorde dere for å realitetsteste påstanden om at jeg var grensepsykotisk før diagnosen ble stilt?

Da mannen min fikk vite om diagnosen, spurte han hvorfor ikke han ble kontaktet før den ble stilt. Svaret var at han kunne vært revet med i fantasiene mine.

Fra min synsvinkel er det uprofesjonelt å bekrefte antakelser ved å unnlate å sjekke dem, men jeg er jo bare oversetter og ikke lege eller spesialist på psykisk helsevern.

19) Hvilke reelle alternativer hadde jeg, etter at jeg avviste overlegens "psykoterapi"? 

Jeg fant bare to alternativer: Jeg kunne innse at Overlege DPS hadde rett, eller bekrefte at han hadde rett.

Hadde jeg anledning til fritt å gå mine egne psykoterapeutiske veier og la tid og faktasjekking vise hvordan det gikk?

20) Hvilke alternativer hadde jeg etter at fylkeslegen slo fast at ”Det ville bli meningsløst hvis fylkeslegen skulle bli brakt inn som ’oppmann’ i slike sammenhenger”?

Jeg spurte en advokat om dette, og han sa at den eneste utveien var å lete etter en psykiater med større anseelse som var villig til å motsi Overlege DPS i retten.

I fire år hadde jeg nektet å gå inn i diskusjoner om hvem som hadde rett. Og det gjorde jeg nå også. Jeg valgte i stedet å trekke meg helt bort fra helsevesenet.

21) Hvor ble det av grensepsykosen min? Dette har jeg allerede spurt primærlegen om:

I fjor fikk jeg en saksrapport fra NAV. Sykmeldingsperioden i 1990/91 er med, men ikke grensepsykosen som var din diagnose den gangen. Både NAV og fastlegen har søkt etter diagnosen, men ikke funnet den.     Jeg våget meg tilbake til helsevesenet for noen år siden i en klam sky av angst for igjen å bli behandlet som grensepsykotisk uten å vite det, så det var nesten et antiklimaks at diagnosen hadde fordampet.

Dr Overlege DPS er fremdeles psykiatrisk veileder for legene i kommunen, så jeg vil avslutte med noen spørsmål som jeg stilte i et ønske om mekling som Konfliktrådet avviste:

22) Jeg innser at det er lovlig psykisk helsevern å ikke gjøre det, men er Overlege DPS i framtiden villig til å …

… skille klart mellom bevisbare fakta og subjektive synspunkter før han uttaler seg om min psykiske helse?

… faktasjekke om jeg har behov for å sette grenser – ved å se etter konkrete herskeknikker – før han behandler min grensesetting som psykiatriske symptomer?

… lete objektivt etter synspunkter før han behandler min uenighet som overføringsreaksjoner?

…spørre om jeg kan bevise det jeg sier om funksjonsevnen min, før han behandler det jeg sier som fantasier?

Da ville det bli mye enklere å ha tillit til helsevesenet i kommunen.  

En slags fortsettelse her:

http://ingridvaa.blogspot.com/2012/03/da-jeg-hang-over-en-avgrunn.html