Frigjøringspsykologi er psykologer som sier ”vi”.

Dette er en respons til en invitasjon fra psykologforeningen: 

Din ide kan bli psykologforeningens politikk!

Responsen er svært kompakt, og jeg kommer til å skrive mer utfyllende omkring temaet etterhvert. 

Lagt til 16.12.2014:
Hjemmesiden til "Liberation Psychology Network"

Lagt til 14.7: Lenke til "Psykologiens samfunnsansvar" av Lina Søreide:
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=163770&a=4

Lagt til 7.5: Litt om vinn/tap-makt og vinn/vinn-makt: 
Sigrun har skrevet et relevant innlegg i WSO-bloggen
http://wsoforening.blogspot.com/2012/03/ekspansiv-og-statisk-makt.html  
Der står det blant annet ...

Elisabeth Sortland Sande har skrevet masteroppgaven Bruker og hjelper – komplementære roller under gjensidig påvirkning. Hun intervjuer fagpersoner og undersøker hvilke følger brukermedvirkning får for rollen som fagperson, leser vi på psykiskhelsearbeid.no.

Artikkelen Brukermedvirkning – hva betyr det for fagrollen? bygger på masteroppgaven. Når brukerens medvirkning settes opp mot faglig forsvarlighet, utfordres rollene i forholdet mellom bruker og hjelper, skriver Sande i artikkelen. Fagrollen og brukerrollen er gjensidig definert og når den ene endres vil det få følger for den andre.

Makt kan forstås som et statisk begrep og som et ekspansivt begrep. Ved statisk makt får den ene part mindre når den andre får mer. Ekspansiv makt handler derimot om at koordinering og økt gjensidighet mellom aktører fører til at alle får mer makt, og at summen av makt kan vokse. Når makt forstås som et ekspansivt begrep, unngås maktkampen – en kamp som brukerne mest sannsynlig vil tape, mener Sande.

Her er en lenke om makt og rus, via @MariasMetode
http://www.bi.no/forskning/Nyheter/nyheter-2012/ruset-pa-makt/


Og en lenke til mitt blogginnlegg om "Help addiction":
http://freudfri.blogspot.no/2014/02/help-addiction.html

Sats på frigjøringspsykologi. [i]

Frigjøringspsykologi er psykologer som spør: 

Hva har skjedd? 
Hvem gjorde det?

Frigjøringspsykologi er psykologer som sier ”vi”.

Psykologer som sier:

Vi har alle fått tildelt misvisende kart 
og defekte kompass 
tidlig i livet.

Alle har rett  til å utforme sitt eget kart.

Alle har rett til å lære å stole på sitt innebygde kompass.

Ingen er "psykisk syke" eller "normale".

Alle har reagert med naturlige forsvar [ii]

mot skader fra et sykt samfunn.

Noen greier å skjule sine samfunnsskader.

Og mange samfunnsskader er såkalt normale

fordi det er så mange som har dem.

Vi har rett til å vokse ut av forsvarene,

bli oppmerksomme på det som skjer i oss og rundt oss,

beskrive det med våre egne ord,
vurdere og velge
og ta ansvar for kroppen og livet.

  

”Psykisk syke” er helsevesenets niggere. [iii]

Diskriminering er å omtale individer som en homogen klump og mene å vite noe om den klumpen.

Jeg har aldri hørt begrepet ”somatisk syke”, og det er beklemmende mye snakk om ”psykisk syke”.

Hjelp til mennesker som strever med ikke-fysiske problemer er rettet mot denne klumpen av ”psykisk syke”.

Og det er ikke særlig sunt å bli plassert i klumpen, så den bare vokser og vokser - og få ser ut til å komme ut av den.

***

I ”Thinking, Fast and Slow” har Daniel Kahneman beskrevet diskriminering med en setning: “What you see is all there is”. Han kaller det ”WYSIATI”.

På norsk kan det bli DVSEASE, ”Det vi ser er alt som er”. Et ord som likner veldig på ”disease”, ”sykdom”. 

Tenk på det neste gang dere snakker om ”psykisk syke” – eller hører noen snakke om ”psykisk syke”.

  

”Bedre verdener blir født, ikke skapt, 

og deres fødsel er individers fødsel.” 

– E.E. Cummings

I 1986 ble psykologer på et internasjonalt møte enige om at "Psykologers etiske prinsipper er fra nå av eksplisitt grunnet i menneskerettighetene". [iv]

En psykolog som deler menneskeheten inn i ”normale” og ”psykisk syke”, bryter menneskerettighetene.

Menneskerettighetene er utformet for å beskytte menneskers rett til å leve som individer. Psykologer kan bidra til dette – og arbeide bevisst med å bistå ved individers fødsel.

Bøygen, for å feilsitere Jung, er at vi bare kan hjelpe andre så langt som vi har hjulpet oss selv.

En psykolog som ikke selv er i en kontinuerlig frigjøringsprosess kan ikke hjelpe andre med å frigjøre seg.

Kan belære. Og hemme. Og skade. 

Undertrykkeren er Jante, 

og Jante er oss.

Både i makt- og  avmaktsituasjoner lar vi oss styre og hemme av Jantes innebygde signaler.

Jante har oppstått hos menneskehetens fjerneste forfedre, og Jante handler om et grunnleggende behov for tilhørighet.

Angsten for å bli støtt ut er sterk. Og det er skremmende lett å oppnå en illusjon av tilhørighet ved å støte ut andre.

Det er skremmende lett å innbille seg at utstøtelse er hjelp. 

Det er skadelig å bli støtt ut, også når utstøtelsen kalles psykisk helsevern.

Frigjøring er å merke det vi gjør mot andre og det andre gjør mot oss. 

Frigjøring trenger verktøy. 

De jeg har funnet fram til i årenes løp kaller jeg "Pizzaprosessen". Pizzabitene er redskaper som passer i forskjellige situasjoner. 

Når det gjelder biten "SETT SPØRSMÅLSTEGN VED SITUASJON OF FØLELSER" synes mange psykologer å være opphengt i "hvorfor?", uten å spørre "HVEM?", "HVA?" og "HVORDAN?"

To biter har jeg sett lite til i offentlig psykisk helsevern: 

LET ETTER KORN AV SANNHET 
FOR Å BEKREFTE INTUISJONEN.

SORTER ANSVAR: HVEM EIER HVA?  

Og det synes ofte å være slik at ... BESKRIV SITUASJON OG FØLELSER er tabu, eller plutselig blir tabu hvis det går lenger enn terapeuten har hjulpet seg selv.

Eller at en kunde som er i ...
OPPLEV SITUASJON OG FØLELSER

... blir dyttet over i ...
BESKRIV SITUASJON OG FØLELSER
 ... når terapeuten ikke fikser opplevde følelser. 

Når slikt skjer i en terapisituasjon og terapeuten ikke tar sin del av ansvaret for det, gir vedkommende en ny floke av skyld og skam til et medmenneske som har nok fra før. 

Psykologer med etiske prinsipper som er "eksplisitt grunnet i menneskerettighetene" gjør ikke sånt. 

Gjør du? 

---

[i] http://nfph.wordpress.com/2010/05/16/hva-er-frigjøringspsykologi/

[ii] Sagt av Åsa Britasdotter, medforfatter av ”Incest : dotterrätt mot patriarkatet”

[iii] http://freudfri.blogspot.com/2011/11/heroes-harold-maio.html

[iv] http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=72316&a=2 (via Sigrun)

SUBJEKT OG OBJEKT, SELVSTYRT OG MEDVIRKENDE

03.05: Jeg ser at en del mennesker er innom her. Jeg har mest lys til å slette dette, men jeg lar det stå som et eksempel til skrekk og advarsel: Sånn kan det bli hvis man prøver å være i flere pizzabiter samtidig. 

Redigert 30.4, og blir redigert mer senere.
Nå begynner det å sprike i alle retninger. 

Jeg fikk en kommentar til bloggen 
som gir meg lyst til å understreke at jeg ikke skriver om sånt som dette 
fordi jeg syns synd på meg selv og vil at andre skal syns synd på meg.
Jeg tar opp problemer fra min personlige synsvinkel 
fordi jeg vet at andre har opplevd liknende utslag av systemvold.
Og fordi det ikke er mulig å bekjempe systemvold  uten å identifisere den.
M'kay? 

       
La meg begynne med dette:

http://ingridvaa.blogspot.com/2012/04/oppdatering-jeg-gruer-meg.html

Mageknuter på grunn av et lite poliklinisk inngrep, trodde jeg.

Der tok jeg helt feil.

Med en gang magen min registrerte at jeg skulle på sykehuset og ikke på legesenteret, løste knuten seg opp.

Jeg var helt rolig mens jeg lette meg fram til rett avdeling, og jeg tror nærmest at jeg hadde hvilepuls mens en kirurg skar en centimeter  hud fra hvert øyelokk og sydde sammen. 

Jeg fikk god tid til å tenke over dette mens jeg ble skåret og sydd, og kom til at forskjellen mellom trygghet/sykehus og angst/legesenter var forskjellen mellom å være subjekt og objekt.

Hver gang jeg har vært på sykehus, har det vært som støtte. Som resurs.

    Jeg var hos far på sykehus i flere uker før han døde av kreft  - fordi personalet ba meg om det.

    Kroppen min husker velvilje, anerkjennelse, direkte ros for måten jeg reagerte på i en ekstrem situasjon. Jeg ble sett og hørt og kunne ta ansvar, samarbeide, være sentrert, være til stede i situasjonen.

    På grunn av denne og liknende erfaringer, vet kroppen min at på sykehus er jeg et subjekt – et selvstyrt individ.
    Og den slapper av. Er trygg. 

På legesenter husker kroppen min fire år med ”hjelp til å innse at hun kan komme til kort”. Uten at noen sjekket hvor langt jeg var kommet. 

    Og uten at noen fortalte meg at alt jeg sa ble avvist som fantasier, følelser og paranoia. For eksempel: 

I 1989 ringte jeg til primærlegen og sa at jeg var på Lillehammer Sykehus og hadde bodd på rommet til far en stund, fordi han ble så urolig når jeg ikke var der om natten.

    Og jeg sa at personalet hadde bedt meg om å sykmelde meg så jeg kunne fortsette med å være der.  

    Primærlegen hørte noe helt annet – og satte til og med anførselstegn rundt det han trodde at han hadde hørt:

21.08.89:  Hun ringer og forteller at hennes far er alvorlig syk. Dette har satt i gang en reaksjonskjede hos henne, ”som jeg nå har bestemt meg for å prioritere og ta tid til å reagere på”. Hun ønsker derfor sykemelding i 14 dager.

Jeg var et objekt. Et objekt for psykoterapeutiske fordommer og en borderlinediagnose. Jeg ble ikke sett, ble ikke hørt, ble ikke engang spurt om jeg kunne bevise det jeg sa. Og det hadde vært så enkelt å bevise: Jeg kunne bedt legen om å ringe til sykehuset og sjekke med personalet.

    I stedet sammenliknet hjelpevesenet det jeg sa med "realitetene". I mer enn fire år. Til det gikk opp for meg at jeg måtte holde meg langt borte fra helsevesenet for å kunne ta ansvar for livet mitt. 

Min største feil oppi dette var å ... ikke være paranoid nok. I ettertid ser jeg at jeg burde spurt i slutten av hvert møte med et hjelpevesen: "Hva har vi snakket om nå?" 
    Og begynt neste møte med å insistere på å lese journalnotatet fra forrige møte. 
    Mageknuten min blir vond og hard ved tanken. Hva hadde skjedd om jeg utviste så klare symptomer på paranoia?

Nå som reaksjonene jeg måtte fryse ned for å klare hverdagen har tint, ser jeg hvor skremmende notatet fra 21.08.89 - og alle de andre andre som likner - er. 
    Det skremmer meg at både primærlegen og andre jeg måtte forholde meg til hoppet rett over til fordomsfulle feiltolkninger,  uten et eneste spørsmål, uten en eneste motforestilling.

    Det skremmer meg at slik atferd er lovlig.
    Det skremmer meg at et ønske om mekling ble avvist. At hjelpevesenet ikke har rom for dialogbasert konfliktløsning. 

Hvorfor er ikke mekling et lavterskeltilbud når kommunikasjon med yrkeshjelpere går i baklås?

Den nye fastlegen min har lovet at han aldri skal vite noe OM meg som han ikke sier TIL meg. Hodet mitt vet det.

    Og kroppen?  Det har tatt meg fire år å tine reaksjonene mine såpass at jeg merker det kroppen formidler.  

    Et av resultatene er at mine symptomer på fibromyalgi er blitt mye svakere.

    Et annet resultat er at kroppen min vet at jeg er hjelpeløs og forsvarsløs på legesenteret.

Bare å skrive om dette utløser sterke angstreaksjoner. Jeg har hjerteklapp, blodtrykket har sikkert gått i været. Og hva kan jeg gjøre med det?

***

Senere: 
Der måtte jeg stoppe.  Og nå fortsetter jeg fra en annen synsvinkel.

Hva kan jeg gjøre for å få bukt med legesenterangsten min?

Det jeg har gjort før, i andre situasjoner.

Det jeg har jobbet med i fire år: 
Se på situasjonen i et videre perspektiv.

Fortsette med å finne bakkekontakt i mitt liv. 

Vikle meg ut av tolkningene.

Komme gjennom hengemyra av skyld og skam og forvirring og bortforklaringer, ned til grunnfjell og de tre viktige ordene: SLIK ER DET.

En del av SLIK ER DET som jeg har vegret meg for å tenke på, er at jeg fikk borderlinediagnosen da jeg sa at jeg ikke trengte terapi, og at jeg hadde effektive redskaper som gjorde det mulig å finne fotfeste, fortsette med å jobbe og takle det tunge omsorgsansvaret vi etter hvert fikk for eldre slektninger.

Likevel tok hjelpevesenet nesten knekken på meg før jeg kom meg unna. 

Hvordan går det med mennesker som har store nok problemer i utgangspunktet, når de blir utsatt for denne formen for psykisk helsevern?

Hva betaler samfunnet for denne  sløsingen med menneskelige ressurser?

Hva forskes det i? Og hvordan?

Fra http://nfph.blogspot.com tikket det nettopp inn en epost om et "Ressurshefte om samarbeidsforskning": 

http://www.erfaringskompetanse.no/content/download/1620/16006/file/Resurshefte.pdf

Jeg skal lese det etter hvert. Det jeg gjorde straks, var å søke på hjemmesiden til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse:

"selvstyrt": 0 treff
"selvstyring": 0 treff
"brukermedvirkning": 69 treff
"subjekt": 0 treff
"objekt": 3 treff

"Brukermedvirkning" er et ord jeg misliker sterkt. Fordi det gir en illusjon av selvstendighet, mens det synes å innebære at man skal "virke med" i eksisterende tilbud. 

Det er lett å bli et lydig og brukermedvirkende objekt for hjelp, hemmet av paternalistiske hjelperes rammer og begrensninger. 

Selvstyrte objekter, derimot ...  det greier jeg ikke å se for meg. 

Mistillitserklæring 1990

Redigert 10.04 for å sette inn 

ordene "psykoterapeutisk korrekt og lovlig" 

der de hører hjemme.

Maria Gjerpe ‏ @MariasMetode  tvitret dette i dag: 

Å tie er det samme som å la andre påføre deg skam og derfor en måte å ta makten over deg på. Vis deg fram, vis mot. Snakk. Vær uredd.

Og jeg ble inspirert til å finne fram noe som har vært innhyllet i skyld og skam.

Dette dokumentet var skrevet til mitt 5. møte med Overlege DPS, mitt 3. forsøk på å sette grenser for hans indirekte "lov til å innse at hun kan komme til kort" via primærlegen. 

For et år siden spydde jeg ut innvollene mine (det føltes i hvert fall sånn) da jeg scannet det inn. Misforholdet mellom det jeg hadde skrevet og helsevesenets tolkninger var så stor at kroppen reagerte med krampeoppkast.

Den gangen la jeg ut dette dokumentet i en sky av egneord. Det innlegget har jeg nå fjernet, og jeg legger ut disse sidene nøyaktig som jeg skrev dem i 1990, uten å pakke dem inn.

Og vet du hva, kjære leser? Nå greier jeg endelig å være stolt når jeg leser dette. Over at jeg kunne være så (ikke "såpass") klar i min respons til helsevesenets tåkeskyer av manipulering og alltidfeil. 

Da jeg skrev dette hadde jeg vært borderlinet i et år uten å vite det. Jeg fikk først greie på diagnosen et par år senere. 

Og i helsevesenet hadde det i et år allerede vært en realitet at jeg satte likhetstegn mellom mine fantasier og virkeligheten... uten at jeg visste det.

Ingen spurte om jeg kunne bevise eller bekrefte det jeg skrev på side 4 om de tre store "ildprøvene". Jeg ble heller ikke informert om at det ikke ble trodd.

Og jeg ble ikke informert om at jeg ikke ville få det jeg ba om i dette møtet, det jeg også hadde bedt om i det 3. og 4. møtet og ikke fikk da heller: Fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier og la tiden vise hvordan det gikk. 

Jeg begynner å bli sint igjen ... langsomt, med redsel, men sint. 

Jeg legger først inn overlegens versjon 

av det jeg tok opp i "Mistillitserklæring": 

Det ble blogg og ikke bok.

Og det overlegen skrev om "journalnotater" fortjener en kommentar: 

Jeg hadde IKKE bedt om et møte for å lese journalnotater, jeg ba om et møte for å be om fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier ... for tredje gang siden 1988.  

Da jeg kom, rakte overlegen meg en uryddig bunke med små, uleselige papirbiter uten et ord. Jeg bladde gjennom dem og rakte dem tilbake til overlegen uten et ord - jeg var ivrig etter å komme i gang med grensesettingen og få oppklart misforståelser. 

Jeg krever ikke enighet i dette, men det er min tolkning av virkeligheten. 

Og jeg blir sjalu hver gang jeg hører om terapeuter som sitter sammen med kundene sine og vurderer hva den rette diagnosen er. 

(klikk to ganger på bildene før å forstørre dem)

Oppdatering: Om å bli sett gjennom psykfargede briller

All tekst forsvant herfra da jeg endret tittelen på Ipaden.
Nå har jeg lagt inn en gammel oppdatering:

Oppdatering 23.5.11:

Jeg brente alle versjonene av min klage til fylkeslegen da jeg ga opp å bli sett og hørt og valgte å trekke meg helt bort fra helsevesenet.

Nå har jeg fått en kopi av klagen jeg sendte, og det er en merkelig opplevelse å sammenlikne den med fylkeslegens svar. Klagen er på tre sider, og to av disse sidene består av spørsmål.

Og nå lurer jeg enda mer på hvordan fylkeslegen så gjennom sakspapirene.

Jeg venter med å legge ut en scannet kopi av klagen og tar bare med noen sitater, med her-og-nå merknader i parentes.

***

”Jeg sender klagen for å finne ut om jeg kan være uenig med [Overlegen] uten å bli behandlet som grensepsykotiker”.

(I sin avvisning av klagen påpekte  Fylkeslegen at uenighet kan være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner)

” [Overlegen] har ofte sagt at han er ekspert på psykoterapi. Jeg er ikke enig. Han er ekspert på psykiatri, men har ikke forutsetninger for å komme med ekspertuttalelser om min terapi. Den bytter på helt andre premisser, og stiller helt andre krav til terapeuten. (vedlegg)

    Jeg har foreslått for [Overlegen] at vi skal enes om å være uenige siden 1988, og [Overlegen] har påvirket primærlegen min i årevis med sine subjektive uttalelser om hvorfor jeg avviste ham og psykiatrien”.

”Jeg ble aggressiv, forvirret, fortvilet og til slutt suicidal av å bli behandlet som ’grensepsykotiker’ uten å bli informert om at jeg var det.

    Jeg vet at jeg har vist mange av symptomene på ’grensepsykose’, men jeg ser dem som symptomer på at jeg har forsøkt å drøfte misforståelser, sette grenser, ta ansvar og hevde uenighet i kontakt med mennesker som ser reaksjonene, meningene, beslutningene og erfaringene mine som følelser og fantasier.”

”Jeg krever ikke at [Overlegen] skal være enig med meg, men jeg vil gjerne få svar på følgende spørsmål:”

(Jeg tar med et utdrag av spørsmålene mine:)

”Hva er realitetene?”

”Hva fantaserer jeg om?”

”Hvordan ser [Overlegen] om det er samsvar mellom mine følelser og realitetene?”

”Hva projiserer jeg på [Overlegen]?”

”Hvordan har jeg ’til fulle demonstrert omnipotent kontroll der hun forsøker å kontrollere terapeuten som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer’?”

”Hvordan er ’betydelig assosiasjonsrikdom’ et problem for en oversetter og skribent?”

”Hvor mange terapitimer mener [Overlegen] at jeg hadde med ham?”

”Er ’incestoffer’ en sykdom?” (Det er faktisk oppgitt som diagnose)

”Er seksuelle overgrep i oppveksten ’i virkeligheten’ et forhold?”

”Vet [Overlegen] at det er likhetstegn mellom det jeg har sagt til ham og det han har sitert og gjenfortalt i epikrisen?”

”Hvorfor hadde jeg ’i virkeligheten’ fritt valg av terapimetode/terapeut? Fastlegen formidlet [Overlegens] forklaring, men jeg skjønte den ikke.”

”Ville det være nødvendig å sende denne klagen dersom [Overlegen] bare hadde hjulpet meg ’dersom hun ønsker det’?

***

Nå begynner jeg endelig å legge dette bak meg – jeg har sammenliknet min klage med Fylkeslegens svar uten at det utløste en spykule, og godt er det, for jeg kan ikke fordra å spy.

    Og de siste restene av floker omkring helsevesenets lovlige spykiske (jeg lar trykkfeilen stå) helsevern ser ut til å ha løst seg opp.

Jeg mangler bare ett siste dokument; det kom ikke med i bunken med kopier fra poliklinikken. Det er det brevet som er nevnt i ”Realitetene”, der jeg etter sigende skal ha skrevet at jeg følte meg sviktet og at det var et overgrep å ikke gi meg valium.

    Vi blir ikke sviktet av mennesker vi ikke har tillit til. Og slik jeg husker det, hevdet jeg at det var et overgrep at ikke [Overlegen] realitetstestet sine forestillinger om min manglende funksjonsevne før han insisterte på at jeg ”frivillig” skulle innlegges på psykiatrisk klinikk.

    Hadde jeg fått færre problemer om jeg hadde gått med på en slik frivillig innleggelse? Aner ikke. Alternativet jeg valgte i stedet – å avtale et møte med [Overlegen]  for å informere om funksjonsevnen min, var i hvert fall fullstendig mislykket – hans tolkning av dette møtet som siteres i ”Realitetene”.  

Jeg vil ikke slåss for å være jevnbyrdig

redigert 24.01.13

Linnea Regnlund la ut en artikkel i dag ...
http://ett-annat-perspektiv.blogspot.se/2012/03/saker-som-kan-handa-om-man-bestammer.html

Og WSO-bloggen la ut dette:
http://wsoforening.blogspot.com/2012/03/ekspansiv-og-statisk-makt.html

Makt kan forstås som et statisk begrep og som et ekspansivt begrep. Ved statisk makt får den ene part mindre når den andre får mer. Ekspansiv makt handler derimot om at koordinering og økt gjensidighet mellom aktører fører til at alle får mer makt, og at summen av makt kan vokse. Når makt forstås som et ekspansivt begrep, unngås maktkampen – en kamp som brukerne mest sannsynlig vil tape, mener Sande.

Og jeg fikk assosiasjoner til dette: 

"Det skal ikke være slik at brukerne må slåss for å være jevnbyrdige."

"Det skal ikke være slik" er et av tafatthetens hovedbannere. 

 "Noen må gjøre noe" er et annet. 

Selvstyrte alternativer er: 

"HVORDAN er det?"

"HVA kan jeg gjøre med det?"

"VIL jeg gjøre noe med det?"

Fra min plass i førersetet i mitt eget liv, med et fast grep om rattet, har jeg tatt et klart standpunkt: 

Jeg vil ikke slåss for å være jevnbyrdig i kontakt med helsevsenet.
Jeg vil heller ikke slåss for ansvar, verdighet, integritet, borgerrettigheter og selvstyring.

Jeg vil ikke slåss for disse verdiene fordi ...
          I det øyeblikk jeg begynner å slåss for dem, mister jeg dem.
          Da mister jeg grepet på rattet. 
          Da overlater jeg til andre å donere verdiene til meg. 
          Og hva er donert ansvar, likeverd, verdighet osv verd?

          Ikke noe.

          Hva er det som blir skapt av donert ansvar, likeverd, verdighet osv?
          Underkastelse og utrygghet.

          Det som er donert kan bli tatt tilbake. 
          

HVA VIL JEG SLÅSS FOR?
Jeg vil slåss for å merke når det ikke er plass til jevnbyrdighet, ansvar, verdighet, integritet, borgerrettigheter og selvstyring i helsevesenet og hjelpeapparatet. 

Jeg vil slåss for å komme gjennom post-traumatiske stressreaksjoner etter gjentatte (velmente og ubevisste, må vite) straffereaksjoner fra helsevesenet - slik at jeg kan formidle det jeg merker i det offentlige rom. Siden mediene er sterkt preget av manglende interesse for dette, satser jeg på bloggesfæren i første omgang. 

Jeg vil delta i et løst, uformelt bloggnettverk av andre som gjør det samme. 

Jeg vil invitere andre bloggere til å legge inn lenker til relevante innlegg fra sine blogger i kommentarfeltene, slik at vi får belyst de samme problemene fra forskjellige synsvinkler.

Og jeg vil (om og om igjen) invitere fagfolk til å se på dette materiellet med åpne øyne, og jeg vil invitere forskere til å forske i dette materiellet:
     - Se på likhetene i kundeopplevelsene. 
     - Se på behovene som kundene gir uttrykk for. 
     - Spørre: Er det plass til disse behovene i  hjelpen som blir tilbudt i Norge i dag?

HURRA for Sunniva Ørstavik, som sier: "Altfor mye av diskusjonene om brukermedvirkning har handlet om endringer og forventninger til pasientenes nye brukerrolle og altfor lite om hva slags endringer som må skje hos fagfolk."

Og HURRA for Birgit Valla, med takk til Sigrun for lenken:
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=109720&a=2
(Og et ønske til Valla: kan du være så snill å bruke ordet "selvstyring"?)