Nå har jeg lagt inn en gammel oppdatering:
Oppdatering 23.5.11:
Jeg brente alle versjonene av min klage til fylkeslegen da
jeg ga opp å bli sett og hørt og valgte å trekke meg helt bort fra
helsevesenet.
Nå har jeg fått en kopi av klagen jeg sendte, og det er en
merkelig opplevelse å sammenlikne den med fylkeslegens svar. Klagen er på tre
sider, og to av disse sidene består av spørsmål.
Og nå lurer jeg enda mer på hvordan fylkeslegen så gjennom
sakspapirene.
Jeg venter med å legge ut en scannet kopi av klagen og tar
bare med noen sitater, med her-og-nå merknader i parentes.
***
”Jeg sender klagen for å finne ut om jeg kan være uenig med
[Overlegen] uten å bli behandlet som grensepsykotiker”.
(I sin avvisning av klagen påpekte Fylkeslegen at uenighet kan være enten ulike
syn eller overføringsreaksjoner)
” [Overlegen] har ofte sagt at han er ekspert på
psykoterapi. Jeg er ikke enig. Han er ekspert på psykiatri, men har ikke
forutsetninger for å komme med ekspertuttalelser om min terapi. Den bytter på
helt andre premisser, og stiller helt andre krav til terapeuten. (vedlegg)
Jeg har foreslått
for [Overlegen] at vi skal enes om å være uenige siden 1988, og [Overlegen] har
påvirket primærlegen min i årevis med sine subjektive uttalelser om hvorfor jeg
avviste ham og psykiatrien”.
”Jeg ble aggressiv, forvirret, fortvilet og til slutt
suicidal av å bli behandlet som ’grensepsykotiker’ uten å bli informert om at
jeg var det.
Jeg vet at jeg har
vist mange av symptomene på ’grensepsykose’, men jeg ser dem som symptomer på
at jeg har forsøkt å drøfte misforståelser, sette grenser, ta ansvar og hevde
uenighet i kontakt med mennesker som ser reaksjonene, meningene, beslutningene
og erfaringene mine som følelser og fantasier.”
”Jeg krever ikke at [Overlegen] skal være enig med meg, men
jeg vil gjerne få svar på følgende spørsmål:”
(Jeg tar med et utdrag av spørsmålene mine:)
”Hva er realitetene?”
”Hva fantaserer jeg om?”
”Hvordan ser [Overlegen] om det er samsvar mellom mine
følelser og realitetene?”
”Hva projiserer jeg på [Overlegen]?”
”Hvordan har jeg ’til fulle demonstrert omnipotent kontroll
der hun forsøker å kontrollere terapeuten som et forsvar mot å se nærmere på
sine egne problemer’?”
”Hvordan er ’betydelig assosiasjonsrikdom’ et problem for en
oversetter og skribent?”
”Hvor mange terapitimer mener [Overlegen] at jeg hadde med
ham?”
”Er ’incestoffer’ en sykdom?” (Det er faktisk oppgitt som
diagnose)
”Er seksuelle overgrep i oppveksten ’i virkeligheten’ et
forhold?”
”Vet [Overlegen] at det er likhetstegn mellom det jeg har
sagt til ham og det han har sitert og gjenfortalt i epikrisen?”
”Hvorfor hadde jeg ’i virkeligheten’ fritt valg av
terapimetode/terapeut? Fastlegen formidlet [Overlegens] forklaring, men jeg
skjønte den ikke.”
”Ville det være nødvendig å sende denne klagen dersom
[Overlegen] bare hadde hjulpet meg ’dersom hun ønsker det’?
***
Nå begynner jeg endelig å legge dette bak meg – jeg har
sammenliknet min klage med Fylkeslegens svar uten at det utløste en spykule, og
godt er det, for jeg kan ikke fordra å spy.
Og de siste restene av floker omkring
helsevesenets lovlige spykiske (jeg lar trykkfeilen stå) helsevern ser ut til å
ha løst seg opp.
Jeg mangler bare ett siste dokument; det kom ikke med i
bunken med kopier fra poliklinikken. Det er det brevet som er nevnt i
”Realitetene”, der jeg etter sigende skal ha skrevet at jeg følte meg sviktet
og at det var et overgrep å ikke gi meg valium.
Vi blir ikke
sviktet av mennesker vi ikke har tillit til. Og slik jeg husker det, hevdet jeg
at det var et overgrep at ikke [Overlegen] realitetstestet sine forestillinger
om min manglende funksjonsevne før han insisterte på at jeg ”frivillig” skulle
innlegges på psykiatrisk klinikk.
Hadde jeg fått
færre problemer om jeg hadde gått med på en slik frivillig innleggelse? Aner
ikke. Alternativet jeg valgte i stedet – å avtale et møte med [Overlegen] for å informere om funksjonsevnen min, var i
hvert fall fullstendig mislykket – hans tolkning av dette møtet som siteres i
”Realitetene”.
