Mistillitserklæring 1990

Redigert 10.04 for å sette inn 

ordene "psykoterapeutisk korrekt og lovlig" 

der de hører hjemme.

Maria Gjerpe ‏ @MariasMetode  tvitret dette i dag: 

Å tie er det samme som å la andre påføre deg skam og derfor en måte å ta makten over deg på. Vis deg fram, vis mot. Snakk. Vær uredd.

Og jeg ble inspirert til å finne fram noe som har vært innhyllet i skyld og skam.

Dette dokumentet var skrevet til mitt 5. møte med Overlege DPS, mitt 3. forsøk på å sette grenser for hans indirekte "lov til å innse at hun kan komme til kort" via primærlegen. 

For et år siden spydde jeg ut innvollene mine (det føltes i hvert fall sånn) da jeg scannet det inn. Misforholdet mellom det jeg hadde skrevet og helsevesenets tolkninger var så stor at kroppen reagerte med krampeoppkast.

Den gangen la jeg ut dette dokumentet i en sky av egneord. Det innlegget har jeg nå fjernet, og jeg legger ut disse sidene nøyaktig som jeg skrev dem i 1990, uten å pakke dem inn.

Og vet du hva, kjære leser? Nå greier jeg endelig å være stolt når jeg leser dette. Over at jeg kunne være så (ikke "såpass") klar i min respons til helsevesenets tåkeskyer av manipulering og alltidfeil. 

Da jeg skrev dette hadde jeg vært borderlinet i et år uten å vite det. Jeg fikk først greie på diagnosen et par år senere. 

Og i helsevesenet hadde det i et år allerede vært en realitet at jeg satte likhetstegn mellom mine fantasier og virkeligheten... uten at jeg visste det.

Ingen spurte om jeg kunne bevise eller bekrefte det jeg skrev på side 4 om de tre store "ildprøvene". Jeg ble heller ikke informert om at det ikke ble trodd.

Og jeg ble ikke informert om at jeg ikke ville få det jeg ba om i dette møtet, det jeg også hadde bedt om i det 3. og 4. møtet og ikke fikk da heller: Fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier og la tiden vise hvordan det gikk. 

Jeg begynner å bli sint igjen ... langsomt, med redsel, men sint. 

Jeg legger først inn overlegens versjon 

av det jeg tok opp i "Mistillitserklæring": 

Det ble blogg og ikke bok.

Og det overlegen skrev om "journalnotater" fortjener en kommentar: 

Jeg hadde IKKE bedt om et møte for å lese journalnotater, jeg ba om et møte for å be om fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier ... for tredje gang siden 1988.  

Da jeg kom, rakte overlegen meg en uryddig bunke med små, uleselige papirbiter uten et ord. Jeg bladde gjennom dem og rakte dem tilbake til overlegen uten et ord - jeg var ivrig etter å komme i gang med grensesettingen og få oppklart misforståelser. 

Jeg krever ikke enighet i dette, men det er min tolkning av virkeligheten. 

Og jeg blir sjalu hver gang jeg hører om terapeuter som sitter sammen med kundene sine og vurderer hva den rette diagnosen er. 

(klikk to ganger på bildene før å forstørre dem)

Oppdatering: Om å bli sett gjennom psykfargede briller

All tekst forsvant herfra da jeg endret tittelen på Ipaden.
Nå har jeg lagt inn en gammel oppdatering:

Oppdatering 23.5.11:

Jeg brente alle versjonene av min klage til fylkeslegen da jeg ga opp å bli sett og hørt og valgte å trekke meg helt bort fra helsevesenet.

Nå har jeg fått en kopi av klagen jeg sendte, og det er en merkelig opplevelse å sammenlikne den med fylkeslegens svar. Klagen er på tre sider, og to av disse sidene består av spørsmål.

Og nå lurer jeg enda mer på hvordan fylkeslegen så gjennom sakspapirene.

Jeg venter med å legge ut en scannet kopi av klagen og tar bare med noen sitater, med her-og-nå merknader i parentes.

***

”Jeg sender klagen for å finne ut om jeg kan være uenig med [Overlegen] uten å bli behandlet som grensepsykotiker”.

(I sin avvisning av klagen påpekte  Fylkeslegen at uenighet kan være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner)

” [Overlegen] har ofte sagt at han er ekspert på psykoterapi. Jeg er ikke enig. Han er ekspert på psykiatri, men har ikke forutsetninger for å komme med ekspertuttalelser om min terapi. Den bytter på helt andre premisser, og stiller helt andre krav til terapeuten. (vedlegg)

    Jeg har foreslått for [Overlegen] at vi skal enes om å være uenige siden 1988, og [Overlegen] har påvirket primærlegen min i årevis med sine subjektive uttalelser om hvorfor jeg avviste ham og psykiatrien”.

”Jeg ble aggressiv, forvirret, fortvilet og til slutt suicidal av å bli behandlet som ’grensepsykotiker’ uten å bli informert om at jeg var det.

    Jeg vet at jeg har vist mange av symptomene på ’grensepsykose’, men jeg ser dem som symptomer på at jeg har forsøkt å drøfte misforståelser, sette grenser, ta ansvar og hevde uenighet i kontakt med mennesker som ser reaksjonene, meningene, beslutningene og erfaringene mine som følelser og fantasier.”

”Jeg krever ikke at [Overlegen] skal være enig med meg, men jeg vil gjerne få svar på følgende spørsmål:”

(Jeg tar med et utdrag av spørsmålene mine:)

”Hva er realitetene?”

”Hva fantaserer jeg om?”

”Hvordan ser [Overlegen] om det er samsvar mellom mine følelser og realitetene?”

”Hva projiserer jeg på [Overlegen]?”

”Hvordan har jeg ’til fulle demonstrert omnipotent kontroll der hun forsøker å kontrollere terapeuten som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer’?”

”Hvordan er ’betydelig assosiasjonsrikdom’ et problem for en oversetter og skribent?”

”Hvor mange terapitimer mener [Overlegen] at jeg hadde med ham?”

”Er ’incestoffer’ en sykdom?” (Det er faktisk oppgitt som diagnose)

”Er seksuelle overgrep i oppveksten ’i virkeligheten’ et forhold?”

”Vet [Overlegen] at det er likhetstegn mellom det jeg har sagt til ham og det han har sitert og gjenfortalt i epikrisen?”

”Hvorfor hadde jeg ’i virkeligheten’ fritt valg av terapimetode/terapeut? Fastlegen formidlet [Overlegens] forklaring, men jeg skjønte den ikke.”

”Ville det være nødvendig å sende denne klagen dersom [Overlegen] bare hadde hjulpet meg ’dersom hun ønsker det’?

***

Nå begynner jeg endelig å legge dette bak meg – jeg har sammenliknet min klage med Fylkeslegens svar uten at det utløste en spykule, og godt er det, for jeg kan ikke fordra å spy.

    Og de siste restene av floker omkring helsevesenets lovlige spykiske (jeg lar trykkfeilen stå) helsevern ser ut til å ha løst seg opp.

Jeg mangler bare ett siste dokument; det kom ikke med i bunken med kopier fra poliklinikken. Det er det brevet som er nevnt i ”Realitetene”, der jeg etter sigende skal ha skrevet at jeg følte meg sviktet og at det var et overgrep å ikke gi meg valium.

    Vi blir ikke sviktet av mennesker vi ikke har tillit til. Og slik jeg husker det, hevdet jeg at det var et overgrep at ikke [Overlegen] realitetstestet sine forestillinger om min manglende funksjonsevne før han insisterte på at jeg ”frivillig” skulle innlegges på psykiatrisk klinikk.

    Hadde jeg fått færre problemer om jeg hadde gått med på en slik frivillig innleggelse? Aner ikke. Alternativet jeg valgte i stedet – å avtale et møte med [Overlegen]  for å informere om funksjonsevnen min, var i hvert fall fullstendig mislykket – hans tolkning av dette møtet som siteres i ”Realitetene”.