Endret 24.04.15 for klarhetens skyld.
Anonymisert for lenge siden fordi
det å nevne navn kan tolkes som personkritikk.
Jeg har ikke fått svar.
Kommunelege Primærlege
Seksjonsoverlege DPS
Hittil har jeg vært nøye med å anonymisere
dere, for jeg har ment at det var viktigere å se på strukturene i helsevesenets
psykiske helsevern enn å henge ut enkeltpersoner.
Og uthenging er fremdeles ikke hensikten. Det
kan jo heller ikke være snakk om uthengning, forresten – fylkeslegen har
slått fast at dere vernet min psykiske helse i henhold til Legeloven, Lov
om psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen.
Dere har altså ikke gjort noe
galt. Det godtar jeg. Jeg godtar at behandlingen jeg fikk var lovlig. Jeg mener
samtidig at den var svært skadelig, og jeg jobber nå med å belyse skadelige
aspekter ved lovlig psykisk helsevern.
Et slikt skadelig aspekt er mangelen på
elementære borgerrettigheter.
Nå leter jeg etter borgerrettighetene mine, og dere kan hjelpe meg ved å svare på de nummererte
spørsmålene.
Det ble 22 spørsmål. Ikke
urimelig mange, syns jeg – ikke engang ett for hvert år det har tatt å frigjøre meg fra skadene etter at dere (lovlig) slo fast at jeg avviste ”realitetene”.
Og jeg fritar dere
fullstendig fra taushetsplikt. Dere kan umulig åpent påstå noe verre om meg nå
enn det dere (lovlig) påsto bak min rygg mellom 1987 og 1992.
HAR JEG TROSFRIHET I HELSEVESENET?
I storsamfunnet har jeg rett til å være
ateist. Jeg har ikke funnet rett til å være afreudist i helsevesenet.
Jeg tar bare med ett av mange
eksempler: I 1987 sto jeg fram som incestutsatt. Da sa dr Overlege DPS til dr
Primærlege at jeg var "et tungt tilfelle", og primærlegen fortalte
meg at han ikke torde ha meg som pasient hvis jeg ikke snakket med en spesialist.
Det gikk jeg med på, for jeg trodde den gangen at freudbasert psykoterapi var
valgfritt.
Spesialisten var Overlege
DPS. I vårt første møte insisterte han på at jeg måtte gå i langvarig terapi
hos ham for å lære å innse at jeg i virkeligheten hadde ”hatt et seksuelt
forhold til en prest i oppveksten”.
Dette er helt i tråd med
Freuds benektelse av reelle overgrep mot barn, og jeg godtar det som en freudsk
tolkning av virkeligheten.
Samtidig er jeg ikke enig,
så jeg foreslo at vi skulle enes om å være uenige.
Og jeg valgte i stedet å
behandle de psykiske problemene mine som senvirkninger etter barndommens overgrep og la tiden vise hvordan det gikk.
Fire år senere skrev
fylkeslegen at jeg hadde klar valgfrihet, hadde avbrutt ”terapi”, og
at uenighet kunne være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner.
Fra min synsvinkel er det
som om man meldte seg inn i et kirkesamfunn ved å vise seg i kirken. Som om Den
norske kirke hadde rett til å stemple ateisme
som en avvisning av ”realitetene” og hadde enerett til å vurdere hvorvidt denne
avvisningen skyldtes ulike syn eller synd.
1) Hvordan vet dere at jeg fritt har
valgt å gå i terapi hos Overlege DPS?
Slik jeg husker det, avviste jeg overlegens
terapitilbud i den tredje prøvetimen. Og jeg avtalte to møter til med overlegen
for å sette grenser for de kravene om enighet som han stilte indirekte via primærlegen.
("Hørte ikke nei" er ikke det samme som "ja")
2) Hva gjorde dere for å sjekke om jeg hadde
et syn på psykisk helsevern som var ulikt overlegens før dere fant ut at jeg
avviste ”hjelp til å se om det er samsvar mellom hennes følelser, fantasier og
realitetene”?
3) Hvordan skiller dere mellom forhold og
overgrep?
Jeg fikk sterke posttraumatiske
stressreaksjoner da dere overprøvde min grensesetting overfor overlegen.
Hva er forskjellen mellom
en prest som overprøvde grensesetting fordi han visste at vi hadde et
kjærlighetsforhold og en psykiater og primærlege som overprøvde grensesetting
fordi de visste at psykiateren og jeg hadde et terapiforhold?
HAR JEG TANKEFRIHET I
HELSEVESENET?
Tankefrihet forutsetter at man har rett til å
tenke. Rett til å tenke forutsetter at man har rett til tanker. Har jeg det i
helsevesenet?
4) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om
jeg hadde tanker, før han konstaterte at ”Hun er opptatt av sin egen følelse av
å bli avvist på en del følelser da hun gikk her i terapi tidligere”?
Slik jeg husker det, var denne ”følelsen”
blant mye annet min uenighet i at jeg hadde hatt et seksuelt forhold i
oppveksten, og uenighet i at jeg hadde gått i terapi hos Overlege DPS.
5) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om han
krenket grensene mine, før han slo fast at ”Pga at hun har opplevd det hun har
opplevd er det å forvente at hun vil sitte med mange vanskelige ubehagelige
følelser i forhold til terapeuten. Det er nettopp dette man utnytter i
psykoterapi.”
6) Tilbake til dette med klar valgfrihet:
Hvordan vet dere at jeg valgte å la Overlege DPS "utnytte" mine
”følelser” i ”psykoterapi”?
Overlege DPS syntes ikke å ha
hørt meg si i det tredje møtet at jeg ikke ville gå i terapi hos ham, men
"Hørte ikke nei" betyr ikke "Hun sa ja".
HAR JEG YTRINGSFRIHET
I HELSEVESENET?
Ytringsfrihet forutsetter rett til å
mene. Til å ha synspunkter.
7) Hvordan visste Overlege DPS i vårt første
møte at "Hennes verbalitet hadde ofte som funksjon å tåkelegge problemer
og jeg fikk til fulle demonstrert omnipotent kontroll, der hun prøver å
kontrollere terapeuten og bruke dette som et forsvar mot å se nærmere på sine
egne problemer"?
8) Hvilke problemer ville jeg ikke se nærmere
på?
9) Hvordan demonstrerte jeg omnipotent
kontroll og tåkeleggende verbalitet?
10) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om
jeg viste grensesetting og et syn på psykoterapi som var ulikt hans, før
han fortalte primærlegen om min tåkeleggende verbalitet og omnipotente
kontroll?
11) Hvordan visste dere at svært mye av mitt
problem var min tendens til projeksjon?
12) Hva gjorde primærlegen for å
realitetsteste påstandene til overlegen, før han brukte dem som utgangspunkt
for måten han behandlet meg på?
HAR JEG RETT TIL Å
VITE HVA JEG ER ANKLAGET FOR I HELSEVESENET?
RETT TIL Å TA ANSVAR
FOR DET JEG HAR GJORT?
Når jeg ikke aner hva andre mener å vite om
meg, kommer jeg i en alltidfeilsituasjon:
Et
kommunikasjonsdilemma der andre vet at vi alltid reagerer feil,
og det er umulig
å drøfte konflikten eller løse den.
Under slike
omstendigheter er forvirring en naturlig respons, og
vi kan bare bli
kvitt forvirringen ved å fjerne oss helt fra situasjonen.
Og da er det umulig å ta ansvar.
Jeg var ikke informert om det
som sto der. Derfor avviste jeg ”De tror at jeg er gal” som en paranoid tanke …
ble stadig mer forvirret … og bekreftet med det at jeg var
"grensepsykotiker".
13) Hva gjorde primærlegen for å realitetsteste
det han skrev i ”realitetene” før han sendte det videre?
14) Hvorfor ble jeg ikke informert om
innholdet i ”realitetene” før det ble sendt videre?
15) Hvordan vet dere at jeg satte likhetstegn
mellom mine fantasier og virkeligheten?
16) Hvorfor ble jeg ikke spurt om jeg kunne
bevise det jeg sa, før det ble behandlet som fantasier?
17) Hvorfor ble jeg ikke informert om at jeg
ble ”grensepsykotiker” i helsevesenet i 1989, den dagen Overlege DPS omsider
oppfattet at jeg nektet å gå i terapi hos ham?
HAR JEG RETT TIL
ANKLAGER SOM ER SÅ PRESISE AT DE KAN BEVISES/MOTBEVISES I HELSEVESENET?
HAR JEG RETT TIL EGET
FORSVAR?
HAR JEG RETT TIL Å
BESKYTTE INTEGRITETEN MIN OG GRENSENE MINE?
En påstand om at uenighet er
overføringsreaksjoner lar seg ikke motbevise.
Og i 1989 ble diagnosen
”grensepsykose” stilt uten at jeg ble informert om det.
En psykiater som jeg ikke husker
navnet på skrev en gang at diagnosen betyr ”Brysom kvinne som ikke vil innse at
jeg har rett”, og da jeg sjekket, var symptomene svært like symptomer på
krenkede grenser og manglende anledning til å ta ansvar. Og et av symptomene
var ”stort sett normal atferd”.
Sånt lar seg heller ikke
motbevise.
18) hva gjorde dere for å realitetsteste
påstanden om at jeg var grensepsykotisk før diagnosen ble stilt?
Da mannen min fikk vite om diagnosen, spurte
han hvorfor ikke han ble kontaktet før den ble stilt. Svaret var at han kunne
vært revet med i fantasiene mine.
Fra min synsvinkel er det
uprofesjonelt å bekrefte antakelser ved å unnlate å sjekke dem, men jeg er jo
bare oversetter og ikke lege eller spesialist på psykisk helsevern.
19) Hvilke reelle alternativer hadde jeg,
etter at jeg avviste overlegens "psykoterapi"?
Jeg fant bare to alternativer: Jeg kunne innse
at Overlege DPS hadde rett, eller bekrefte at han hadde rett.
Hadde jeg anledning til fritt å
gå mine egne psykoterapeutiske veier og la tid og faktasjekking vise hvordan
det gikk?
20) Hvilke alternativer hadde jeg etter at
fylkeslegen slo fast at ”Det ville bli meningsløst hvis fylkeslegen skulle bli
brakt inn som ’oppmann’ i slike sammenhenger”?
Jeg spurte en advokat om dette, og han sa at
den eneste utveien var å lete etter en psykiater med større anseelse som var
villig til å motsi Overlege DPS i retten.
I fire år hadde jeg nektet å gå
inn i diskusjoner om hvem som hadde rett. Og det gjorde jeg nå også. Jeg valgte
i stedet å trekke meg helt bort fra helsevesenet.
I fjor fikk jeg en saksrapport fra NAV.
Sykmeldingsperioden i 1990/91 er med, men ikke grensepsykosen som var din
diagnose den gangen. Både NAV og fastlegen har søkt etter diagnosen, men ikke
funnet den. Jeg våget meg tilbake til helsevesenet for noen
år siden i en klam sky av angst for igjen å bli behandlet som grensepsykotisk uten
å vite det, så det var nesten et antiklimaks at diagnosen hadde fordampet.
22) Jeg innser at det er lovlig psykisk
helsevern å ikke gjøre det, men er Overlege DPS i framtiden villig til å …
… skille klart mellom bevisbare fakta og
subjektive synspunkter før han uttaler seg om min psykiske helse?
… faktasjekke om jeg har behov for å sette
grenser – ved å se etter konkrete herskeknikker – før han behandler min
grensesetting som psykiatriske symptomer?
… lete objektivt etter synspunkter før han
behandler min uenighet som overføringsreaksjoner?
…spørre om jeg kan bevise det jeg sier om
funksjonsevnen min, før han behandler det jeg sier som fantasier?
Da ville det bli mye enklere å ha tillit til
helsevesenet i kommunen.
En slags fortsettelse her: