søndag 11. november 2012

reprise: Tilegnet to små helter



Et av de mest lysende øyeblikkene  i livet mitt var i 1988, da jeg snakket med en liten gutt på rommet hans og en annen liten gutt kom inn. Jeg ble presentert med disse ordene: "Dette er Ingrid. Hun har også vært utsatt."

 Minnet lyser fremdeles i sinnet mitt, med et ekstradryss av Tingeling-glitter: Tiden sto stille, og vi nøt følelsen av gjenkjennelse, av tilhørighet, av å se hverandre og bli sett.

 Denne bloggen er opprettet for disse guttene, og for alle andre som trenger å se og bli sett.

6 kommentarer:

  1. Svar
    1. Ikke sant? Og de gangene jeg lurer på om jeg skal slutte å blogge, er disse to medvirkende årsaker til at jeg fortsetter.

      Slett
  2. Så fint å lese dette.
    Jeg kan se Tingeling-glitteret, det er magisk -

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg skrev langt her, og slettet det fordi det ble for privat. Nå skriver jeg bare: Takk.

      Og ja, slike tingelingøyeblikk er sjeldne i livet mitt, og alltid like magiske.

      Slett
  3. Så flott!

    Det er i øynene til den andre at vi blir til.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kan nok ikke være med deg helt bort til "blir til", men vi kan se så mye mer av oss selv i det andre viser at de ser ... om det gir mening?

      Slett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.