I 1987 skrev Roger Rosenblatt en kronikk i det amerikanske tidsskriftet "Time". Den har ligget i bakhodet siden jeg først leste den.
Den er skrevet på engelsk, og jeg oversetter bare konklusjonen:
Den er skrevet på engelsk, og jeg oversetter bare konklusjonen:
"Du vet aldri hvordan du kommer til å reagere på et skrik før du hører det. Jeg kan fortelle deg hvordan du først kommer til å reagere. Du kommer til å stivne. Hodet kommer til å rykke som hodet til en skremt fugl, og øynene kommer til å stå ut, lenge før det oppstår noen praktiske alternativer mellom det å gjemme seg under senga eller å ile til forsvar. Du stivner fordi du kjenner igjen lyden. Den er fra deg; all panikken og smerten; alle skrikene i ens liv, de uttrykte og de kvalte, er der i det grusomme utbruddet som har smadret luften. Alt er ditt.
Skriket fra et annet sted kommer fra deg. Du må gå mot det. Du må åpne døren for å få det til å slutte."
Disse ordene tok meg mange år tilbake i tid, og hjelpere, som ville få skriket til å stoppe.
SvarSlettja. Og jeg ante ikke da jeg leste dette i 1987 hva man ville gjøre med mitt skrik. Klemtil deg,Bibbi, og varme tanker til deg og alle andre som fikk sine skrik kvalt av hjelpere som ikke orket å høre dem.
SvarSlettEt sitat som nesten tar pusten fra meg, så godt treffer det. På flere måter. Jeg tar det til meg, der jeg er pt, for jeg trengte dette NÅ.
SvarSlett<3 Jeg bar det med meg som et mantra og en beskyttelse da jeg trengte det i 1987.
SlettDet var fantisk en fin beskyttelse å kunne registrere, i møte med andre, at "de hører nok ikke sitt eget skrik heller".
Og jeg har hatt mye nytte av det perioder senere. Akkurat nå fant jeg det fram fordi jeg trenger det igjen.
Og nå tenker jeg: Møtes vi av enda flere mennesker som har stengt av for sitt eget indre skrik nå, 25 år etter at dette ble skrevet?
Jeg tipper ja, til det siste du skriver. Det blir en slags fremmedgjøring, distanse til det menneskelige, tenker jeg.
SlettOg jeg omsetter dette til å gjelde både relasjoner mellom mennesker, og relasjonen jeg selv har til meg selv.
Og det å være trist, kan jeg oppleve nærmest er en dødssynd. Nå skal jeg tenke at de ivrigste alltid-glad-menneskene kanskje ikke holder ut sin egen tristhet.
Krampaktig glede kan nok bunne i følelsesvegring, ja.
Slett