Den aller første avflokingen, del 1

Før jeg kan rette meg opp i min fulle høyde, må jeg erkjenne noe skremmende. Noe som utløser min aller dypeste frykt. Og det er den tanken at jeg, i 1988, hadde viklet meg lenger ut av mitt personlige gørr enn kommunens distriktspsykiatriske team og personalet på Støttesenter mot incest hadde viklet seg ut av sitt.
    Og at det var en hovedårsak til problemene som oppsto.*

Det begynte med Alice Miller. Jeg leste "I begynnelsen var oppdragelsen" i 1986 og skrev "Barnet som ikke vil dø", som har vært en rettesnor siden. Og det skulle vise seg at det ikke var plass til ansvar for å ha fortrengt sitt indre krenkede barn, verken på Distrikspsykiatrisk senter eller på SMI.

I tankene til Alice Miller var det plass til livet mitt. Til hele livet mitt. Også til Barnet som ikke vil dø.
     Og jeg lærte mye nyttig på Støttesenter mot Incest. Der ble jeg kjent med radikalpsykiatriens grunntanker: "Fremmedgjøring = Undertrykking + tåkelegging" og "Kontakt + bevissthet + handling = frigjøring".
    Verktøyet jeg fikk via Radikalpsykiatrien og Voice Dialogue gjorde det mulig å foreta en skeptisk utforskning av livet mitt og omgivelsene mine.
    En Science Fiction-forfatter ga meg ansvarsbanneret: "Frihet er anledning til å ta ansvar for sitt eget liv."
    Og feminismen som SMI var tuftet på? Den hadde jeg visse problemer med, og de skal jeg komme tilbake til i en annen sammenheng. Nå skjøv jeg alle betenkeligheter til side, for Pollyannas positivdop bruste i årene mine, samtidig som jeg var i gang med en heftig opplevelsesfase som ikke kunne bremses eller stoppes.
    I ettertid tenker jeg: Trenger vi ideologiske overbygninger/universelle lover når vi er i ferd med å gi oss den vi er? Tenk om det er nok med tanker som gir plass til livet vårt ... og verktøy som vi kan utføre forandringer med?

I "Straffen for å tie er livslang" beskrev jeg den første, euforiske tiden på SMI. Jeg viste litt av opplysningsarbeidet som SMI drev med i "Sånt snakker vi ikke om". Jeg la fram mitt syn på hvordan et videre samarbeid med SMI ble umulig i "Hvor ble det av radikalpsykiatrien"? Og jeg beskrev hvordan jeg fikk en psykiatrisk diagnose i "Tidslinje 2".
    Og kortkortkortversjonen av det som gjorde meg uønsket på støttesenteret og gal i helsevesenet, var at jeg fikk kontakt med min egen sårbarhet.

Jeg begynte å se nærmere på den store, ulne uklarhetsdyna som regelmessig kvalte meg i depresjon og overfalt meg med angst. Den begynte å vike for spørsmål som:

- Hva er dette?

- Hvor kommer det fra?

- Vil jeg ha det?

Og jeg begynte å se mine psykiske problemer som symptomer på samfunnsskader. Senvirkninger etter overgrep i barndommen.
    Jeg hadde lært at sabotasje var hjelp, at slag var kjærlighet, at hengemyr var plankegulv, at bjørnesaks var tillit.
    Og jeg hadde lært at mine problemer med å orientere meg i disse omgivelsenen ... de var mine problemer. Bare mine problemer. Alle andre var normale, det var bare jeg som var feil.

Etterhvert som jeg kunne se bjørnesaksene, hengemyrene, hatet, sabotasjen  og slagene, både de fysiske og de psykiske, begynte den verdenskvelende dyna å fordampe.
    Og det som kom til syne var en tett krattskog, gjennomvevd med tykke, klebrige nettverk av spindelvev.
    Jeg så ingen vei ut av eller gjennom krattet.
    Det jeg så, var en liten lysning som jeg hadde greid å rydde ved hjelp av beinharde forsvar. I rydningen var det plass til litt av meg, litt av familien, litt av venner. Og jeg var jo Pollyanna, så jeg ga vel inntrykk av å være snill og hyggelig og positiv. Når ikke den fasaden glapp, da, og mindre ønskelige sider dukket opp.
    Jeg kjente igjen lysningen, den gikk stadig igjen i drømmene mine. Der lå jeg i fosterstilling i midten, mens dommere satt tett i tett på tribuner rundt meg, pekte på meg og messet i kor: "ALT. ER. DIN. SKYLD."

Trylleordet mitt var "KONTROLL". Tankekontroll. Jeg hadde knyttet hjernen for å ta meg sammen,  slik andre  knytter nevene.
    "Du er flink til å rasjonalisere" sa en av de skadelige terapeutene jeg har vært borti, og jeg tok det som en kompliment.
    Jeg tredde ord og tanker sammen til rigide kjeder, så det var ikke rart at jeg hadde søvnproblemer. Det kommer en tid da vi må gi slipp på tankene for at søvnen skal komme, og uten å være klar over det,  visste jeg  at jeg ville dø hvis jeg gjorde det, hvis jeg ga slipp på tankene.

Da jeg begynte å avknyte hjernen og slippe forsvarskjedene fri, kom dødsangsten. Og da var Voice Dialogue et nyttig verktøy, for jeg kunne fortelle kontrolldelene at kontroll ikke var nødvendig lenger, situasjonen var en helt annen nå enn da jeg var liten og hjelpeløs.
   Da nådde jeg omsider fram til permafrosten. Til nedfrosne følelser og reaksjoner.

Jeg hadde visst hva som skjedde i livet mitt, stort sett, fra øyebrynene og opp. Jeg hadde snakket folk i senk om min ulykkelige barndom, og oppnadde bare å irritere, for det jeg sa ble mottatt fra øyebrynene og opp.
    Også i terapi - i hvert fall til jeg nådde grensen for det terapeuten orket å høre, og han begynte å definere virkeligheten for meg i stedet: "Problemet ditt er at du tror på feministene", var bare ett av gullkornene.
    Kanskje det er på sin plass med litt forskning om psykoterapeuters fiendebilder?

På støttesenteret opplevde jeg det som trygt å tine permafrosten. Jeg tvilte ikke på at jeg ble trodd, og selv om jeg hadde en nagende angst for at jeg "ikke var utsatt nok" til å være der, fikk jeg tilbakemeldinger om at min evne til å sette ord på ting var viktig for andre - særlig for de som hadde vært så små da de ble krenket at de ikke hadde ord for det som hadde skjedd dem.

Og da permafrosten begynte å tine, skjedde noe fint:
    Sammen med vonde opplevelser og følelser, tinte minner om gode voksenkontakter, mennesker som viste meg at jeg hadde verdi, som viste meg hva det var å bli sett, hva det var å bli møtt med respekt for min integritet, min verdighet.
    De viste meg at tillit ikke trengte å være en bjørnesaks. Tillit var noe andre viste at de fortjente. Så enkelt og lite smertefullt var det.
    Det skulle vise seg å være en utmerket rettesnor - alle andre steder enn i psykiskehelsevernsektoren, der tillit var noe psykoterapeuter hadde rett til på grunn av sine kunnskaper og sin kliniske erfaring. Og mistillit var et symptom, en overføringsreaksjon. Og det er en annen  historie.

De opptinte  gode hjelperne ga meg et kompass og en målestokk som jeg kunne vurdere andres atferd etter. I stedet for å labbe rundt i terapilabyrinten - eller suse bortover på normenes jernbaneskinner - fulgte jeg føttene mine blindt inn i krattskogen.
    Da kunne jeg begynne å tegne mitt eget kart over livet mitt, og jeg ble fri for de hjerneknyttede men-ene: "Jeg er glad i ______, men ..." "Jeg vet at de elsket meg, men ..."
    I dette kartet, som bare var mitt, hadde jeg aldri hatt foreldre, ikke nærende foreldre som gir sine barn plass til å vokse og utvikle seg. Så jeg valgte å gjøre meg selv foreldreløs og selv være en god mor for det sårbare og hjelpeløse indre barnet mitt.
    Som en hyggelig bivirkning av å frigjøre foreldrene fra foreldrerollen, fra bortforklaringene, fra "men", kunne jeg nå se dem slik de var - og jeg fant mye fint der. Ikke minst opprørets gave, som jeg har skrevet om i "Hyllest til mor".

Jeg kunne også frigjøre meg fra tankeknutene omkring presten som krenket min integritet da jeg var barn:  "Han visste ikke hva han gjorde, han hadde problemer, han var jo så ynkelig, det var jo så lite, jeg ble ferdig med det for lenge siden."
    Jeg frigjorde meg fra voksne som hadde brukt det barnet jeg var: Lærere, prester, nonner, slektninger som hadde bekreftet sine tolkninger av  virkeligheten ved å gjøre meg til statist i sine livsmanus.

Og jeg hadde begynt å ta et oppgjør med psykoterapeuter som bekreftet sine tolkninger av  virkeligheten ved å gjøre meg til statist i sine terapimanus.
    Der var jeg i livet mitt før det første møtet med overlegen på psykiatrisk poliklinikk, psykiateren som slo fast "realitetene" om meg da han omsider oppfattet at jeg ikke ville ha hans hjelp til å "se om det er samsvar mellom hennes følelser, fantasier og realitetene".
    Dette møtet var faktisk svært nyttig, på en smertefull og skadelig måte. Og det skal jeg skrive mer om en annen gang. Dette var nok for i dag. 

* La meg komme deg i forkjøpet, du som syns at du må si: "Ja, men ... du kan da vel ikke bare skylde på dem?" (Jeg har møtt varianter av deg så ofte, så jeg forventer at du også er her.) Jeg har under utarbeidelse en erkjennelse av egne feil, med den konstruktive tittelen "Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjorde".

Her er en lenke til del 2