De som tror på varianter av "Loven om transformasjon" mener kanskje at jeg tiltrakk overlegen for å komme videre i min prosess.
Jeg mener at jeg var heldig som ikke ble så retraumatisert at jeg mistet funksjonsevnen.
Og flaksen besto av at jeg var godt i gang med å se og oppleve hvordan jeg hadde vært statist i en prests kjærlighetsmanus, slik at jeg kunne blånekte å lære å innse at jeg hadde hatt "et seksuelt forhold i oppveksten".
Jeg mener at jeg var heldig som ikke ble så retraumatisert at jeg mistet funksjonsevnen.
Og flaksen besto av at jeg var godt i gang med å se og oppleve hvordan jeg hadde vært statist i en prests kjærlighetsmanus, slik at jeg kunne blånekte å lære å innse at jeg hadde hatt "et seksuelt forhold i oppveksten".
Jeg ville jobbe med å skille mellom forhold og overgrep. Med å merke når grensene mine ble krenket. *
Derfor blånektet jeg også å la overlegen utnytte min uenighet og mistillit i psykoterapi. **
Derfor blånektet jeg også å la overlegen utnytte min uenighet og mistillit i psykoterapi. **
Overlegens atferd forsterket en opplevelsesprosess som ideelt sett burde foregått
langsomt og forsiktig, over flere måneder. Nå presset den seg fram som et vulkanutbrudd.
I løpet av noen
vonde og skremmende dager kom jeg gjennom resten av opplevelsesfasen og ut på
den andre siden.
Da jeg var komme i sikkerhet, skrev jeg "To a stalker priest".
I helsevesenet var jeg ikke lenger menneske. Jeg ble fordommer.
Da jeg var komme i sikkerhet, skrev jeg "To a stalker priest".
I helsevesenet var jeg ikke lenger menneske. Jeg ble fordommer.
Jeg sluttet
nok å være menneske allerede i 1987, da jeg ble "tungt tilfelle" og
"incestoffer".
I 1988, etter dette første møtet med
overlegen, ble jeg i tillegg "omnipotent kontroll" og
"tåkeleggende verbalitet" og "overføring" og
"projeksjon" og "forsvar mot å se nærmere på sine egne
problemer".
I 1989 ble jeg fantaserende grensepsykotiker.
I 1992 slo
fylkeslegen fast at det ville være meningsløst å trekke fylkeslegen inn i dette.
Jeg husker ikke hvordan det føltes å få svaret fra fylkeslegen.
Heldigvis kunne jeg gjøre meg helsevesenløs, slik jeg tidligere hadde gjort meg foreldreløs.
Og det skulle ta 18 år før jeg var i stand til å se hvordan helsevesenets lovlige psykiske helsevern trigget barndommens visshet om at ingen beskytter meg, og det er ikke noe jeg kan gjøre for å beskytte meg selv. Vissheten om at det er slemt og feil å beskytte meg selv, fordi De Som Bestemmer vet at De Som Bestemmer beskytter meg.
Og det er en annen historie som hører til en helt annen avflokingsperiode.
Jeg husker ikke hvordan det føltes å få svaret fra fylkeslegen.
Heldigvis kunne jeg gjøre meg helsevesenløs, slik jeg tidligere hadde gjort meg foreldreløs.
Og det skulle ta 18 år før jeg var i stand til å se hvordan helsevesenets lovlige psykiske helsevern trigget barndommens visshet om at ingen beskytter meg, og det er ikke noe jeg kan gjøre for å beskytte meg selv. Vissheten om at det er slemt og feil å beskytte meg selv, fordi De Som Bestemmer vet at De Som Bestemmer beskytter meg.
Og det er en annen historie som hører til en helt annen avflokingsperiode.
Det er en
historie om tabuområder og skyld og skam, og den begynner med apeforfedrene våre og
Janteloven ... som ikke handler om misunnelse, men om flokktilhørighet. Og avstraffelse av den som velger seg vekk fra flokken.
Fotnoter:
* Da jeg sa til overlegen at han krenket grensene mine ved å tolke virkeligheten for meg, ble han rasende: "Dere incestofre er opphengt i krenkelser!"
** "Pga at hun har opplevd det hun har opplevd er det å forvente at hun vil sitte med mange vanskelige ubehagelige følelser i forhold til terapeuten. Det er nettopp dette man utnytter i psykoterapi."
Jeg legger inn som kommentar at det har tatt meg hele dagen å skrive disse ordene. Og slette en mengde andre ord. Og overvinne en ny redsel: redselen for å være kjedelig.
SvarSlettKjære Ingrid,
SvarSlettDet første jeg må si er, du er ikke kjedelig, og om ikke identisk, det koster å gå inn i fortidens problematikk, og selv kan jeg kjenne på usikkerheten som kiler meg i nakken og sier: du har vel ikke så mye å fortelle, eller bidra med.
Men dette er arbeid i fellesskap med likesinnede, i dette underlige blogglandet.
Jeg leser det du skriver, og jeg kan bare ane konturene av sorg bak alle ordene.
En sorg jeg kjenner meg igjen i. Sorgen over og ikke bli hørt, eller møtt.
Det som gjør veien videre ekstra kjelkete.
En psykolog sa til meg en gang: Ja, her kan du komme inn med ett problem, og gå ut med to!
Han visste ikke hvor rett han hadde, selv om jeg ikke tror han tenkte, at hans behandlingsmåte, ble endel av mitt problem.
"Og det skulle ta 18 år før jeg var i stand til å se hvordan helsevesenets lovlige psykiske helsevern trigget barndommens visshet om at ingen beskytter meg, og det er ikke noe jeg kan gjøre for å beskytte meg selv. Vissheten om at det er slemt og feil å beskytte meg selv, fordi De Som Bestemmer vet at De Som Bestemmer beskytter meg."
Der fikk jeg ordene av deg, som jeg har slitt for å finne. Dette beskriver den følelsen jeg fikk i terapi, av å være totalt ubeskyttet, et slags fritt vilt, og jeg var så redd, at jeg klarte ikke å protestere en gang.
Alt føyde seg pent inn i en lang rekke av lignende episoer. Jeg var slått sjakk matt, og hadde ikke noe der å gjøre.
Men det skal jeg si, jeg nekter å gi meg på veien til å finne et godt liv Ingrid.
Jeg synes du er en tøff dame.
Klem fra Bibbi
Klem tilbake! Og takk for at du ser! Jeg har ingen andre ord akkurat nå.
SvarSlettJeg har lest med interesse. Du kjeder ikke meg. Jeg forstår derimot redselen din for å være kjedelig, for den deler jeg også. Jeg kan i det hele tatt føle redsel for det meste tror jeg, for at det skal være for mye av meg, for ivrig, for taus, for snakkesalig, for kunnskapsrik, for sint osv osv. Ja, det sier vel alt om Polyannadopets ettervirkninger.
SvarSlettJeg liker begrepet ditt "helsevesenløs". Jeg har gjort meg NAV-løs jeg, enn så lenge, foretrekker å være mitt eget nav fremfor å bli satt under administrasjon. Sånn er det med de ultra-autonome, de som alltid bare har kunnet stole på seg selv, sier jeg til meg selv.