Jeg gjorde en feil og la dette i den engelske bloggen min.
Der må det være, for jeg har lenket dit.
Men her er det også.
Jeg kommer stort sett til å konsentrere meg om bøker jeg kan anbefale. Denne tar jeg likevel med her fordi den er relevant i den konteksten av positivitetspushing som har vært diskutert her og i andre blogger.
Det hadde vært fint å få en tilbakemelding fra Ragnhild Nilsen. Kanskje jeg har misforstått henne helt?
Her er en bokomtale fra nettbutikken til coachteam.no:
Du holder i hendene dine en sjelden perle, en bok som viser deg hvordan du kan gjøre nederlag til seier, problemer til innsiktsfulle tjenere og smerte til nye muligheter. Verden er stor, men ikke større enn at det du tenker, føler og tar del i påvirker andre, selv om de bor på på den andre siden av jordkloden og opplever natt når du har dag. Med Du er forandringen! introduserer den anerkjente rådgiver, gründer, rettferdig handel-aktivist, foredragsholder og artist Ragnhild Nilsen (Grødal) en universell lov hun kaller for loven om transformasjon. Gjennom 5 trinn viser hun hvordan du kan samtale mer våkent med deg selv og dine omgivelser, gå fra tårer til latter og bli den forandringen du ønsker å se.
Nå tror jeg ikke på universelle lover.
Jeg tror på synspunkter, på tolkninger av virkeligheten.
Jeg mener at alle har rett til å hevde sin tolkning av virkeligheten.
Og ingen har rett til å tolke virkeligheten for andre.
Fra min synsvinkel tolker man virkeligheten for hele universet når man setter likhetstegn mellom egne, subjektive synspunkter og universelle lover.
Det er den første årsaken til min motvilje mot bøker som kolporterer universelle lover, uansett hvor kvante forfatterne mener at deres lover er.
Jeg tror på synspunkter, på tolkninger av virkeligheten.
Jeg mener at alle har rett til å hevde sin tolkning av virkeligheten.
Og ingen har rett til å tolke virkeligheten for andre.
Fra min synsvinkel tolker man virkeligheten for hele universet når man setter likhetstegn mellom egne, subjektive synspunkter og universelle lover.
Det er den første årsaken til min motvilje mot bøker som kolporterer universelle lover, uansett hvor kvante forfatterne mener at deres lover er.
Og jeg mener følgende:
Vi blir varme og kloke mennesker av
respekt, verdighet, ansvar og god plass til å vokse og utvikle oss.
Om vi ikke har fått dette som barn,
kan vi gi det til oss selv som voksne.
Og først har vi behov for å se hva vi ikke fikk.
Som jeg skrev i ”Jeg var et offer, og jeg er stolt”, har vi behov for å se hva vi har vært offer for.
Vi har behov for å vite at vi har reagert med sunne forsvar mot skadene som et sykt samfunn har påført oss.
Og ... og det er dette som synes å være mest tabu i dette syke samfunnet vårt ... vi har behov for å anklage de som har skadet oss. Vi har behov for å gi de som skadet oss ansvar for det de gjorde.
Og ... og det er dette som synes å være mest tabu i dette syke samfunnet vårt ... vi har behov for å anklage de som har skadet oss. Vi har behov for å gi de som skadet oss ansvar for det de gjorde.
Og vi har behov for å vite at vi har valgmuligheter:
Vi kan leve med forsvarene.
Eller vi kan "forandre" dem uten å se hvor de kommer fra, slik Ragnhild Nilsen synes å foreslå.
Eller ... men det skal jeg komme tilbake til.
Slik jeg ser det, er ”Loven om forandring” et eksempel på hvordan trossystemer kan hindre oss i å gi oss selv respekt, verdighet, ansvar og god plass til å vokse og utvikle oss. Aller først ved at de i utgangspunktet benekter det vi har
vært ofre for:
I "Du er forandringen" av Ragnhild Nilsen står det:
Du
ba om styrke, og du fikk motgang du måtte gjennom.
Du
ba om visdom, og du fikk problemer du måtte løse.
Du
ba om kjærlighet, og du fikk mennesker du måtte elske.
Du
ba om hjelp, og du fikk muligheter du måtte velge mellom.
Du
ba om midler, og du fikk talenter du måtte bruke.
Du
ba om en perle, og du fikk et sår du måtte lege.
Jeg blir kvalm av dette litaniet. Skikkelig uvel.
Fra min synsvinkel føyer det seg inn i en lang rekke med
skadelige pedagogiske virkemidler som er blitt formidlet via religion og
politikk siden tidenes morgen. Og i den senere tid har psykisk helsevern og
alternativbevegelsen/New Age også gjort seg til nyttige idioter for det Alice Miller kalte "den svarte pedagogikken". (Sirenia har en fin artikkel om den her) Riktignok bygger den moderne versjonen på positivitet og ikke på straff, likevel synes den å være like solid tuftet på benektelse som den alltid har vært.
Samtidig er jeg overbevist om at de
aller fleste som livnærer seg ved å hjelpe andre, gjør det de mener er riktig,
med de aller beste motivene.
Jeg vurderer ikke mennesker ut fra motivene deres. Jeg
vurderer det de gjør.
Og jeg vurderer et budskap etter hva det formidler.
For å vise hva jeg mener, skal jeg forandre formuleringene i
”Du er forandringen” til et budskap jeg mener er konstruktivt. Dette er det tredje alternativet jeg skrev at jeg skulle komme tilbake til:
Du fikk
motgang du måtte gjennom.
De
som ga deg motgangen har ansvar for at de ga deg den.
Nå eier
du motgangen.
Og hva
du gjør den til, er ditt ansvar.
Du fikk
problemer du måtte løse.
De
som ga deg problemene har ansvar for at de ga deg dem.
Nå eier
du problemene.
Og hva
du gjør med dem, er ditt ansvar.
Som
barn trengte du trygghet og kjærlighet, og du utviklet forsvar da du ikke fikk
det.
De
som ikke ga deg trygghet og kjærlighet har ansvar for at de ikke ga deg det.
Nå eier
du forsvarene dine.
Og hva
du gjør med dem, er ditt ansvar.
Du
trengte hjelp, og det fikk du ikke.
De
som ikke ga deg hjelp da du trengte det, har ansvar for at de ikke ga deg det.
Nå eier
du konsekvensene.
Og hva
du gjør med dem, er ditt ansvar.
Du
hadde styrke og talenter som du ble hindret i å utvikle.
De
som hindret deg i det, har ansvar for at de hindret deg i det.
Nå eier
du konsekvensene, og styrken og talentene er fremdeles dine.
Og hva
du gjør med konsekvensene, styrken og talentene, er ditt ansvar.
Du fikk
sår.
De som
ga deg sårene har ansvar for at de ga deg sårene.
Nå eier
du sårene.
Og hva
du gjør med dem, er ditt ansvar.
Selv om jeg foretar andre tolkninger av (eller kanskje på grunn av) Ragnhids budskap enn du gjør, har jeg stor sans for din "transformasjon" av budskapet :)
SvarSlettHei, jeg har en slags allergi må oppskrifter jeg, jeg liker ikke altfor fastlagte opplegg for å "oppnå" et eller annet som er definert som bra. Jeg er et improviserende menneske som selv vil følge mine mønstre og avvike fra dem eller forsterke dem, om jeg finner det riktig.
SvarSlettJeg er ikke opptatt av verken energier, engler eller noe overnaturlig, er nok immun mot den slags. Men jeg velger å bruke min egen opplevelse som utgangspunkt for å forstå min verden.
Jeg følger deg i dette med å plassere ansvar der det hører hjemme. Skulle jeg forsatt å koste dette under teppe, ja da ville jeg aldri kommet meg videre.
Men jeg må gjøre dette på min måte. Så får andre finne sin. Men for meg funker det dårlig med andres oppskrifter. Mennesker som vil improvisere sammen med meg, med fleksibilitet og sensitivitet derimot, det er noe helt annet.
Fint å høre, Gerd!
SvarSlettOg gamle ugle, jeg jobber med en artikkel som skal hete "dogmatisk dressur eller skepsis til selvhjelp?"
Og det koker ned til: Hva forventer hjelpere av kundene sine? Lydighet - at vi blindt skal følge oppskriften/reglene/trossystemet/de universellene lovene deres, eller selvstendig utforskning og vekst, med støtte fra hjelperen?
Her er det vel faktisk snakk om en polarisering. Eller?
Polarisering, tja, kanskje? Egentlig synes jeg det er å snu det på hodet å spørre hva hjelperne forventer av kundene sine. Det skulle vel være omvendt? Men for all del, jeg skal ikke hindre noen i å velge noe mer "tilpassende" enn det jeg selv kan bruke.
SvarSlettJeg tenker at hjelpere må stadig reflektere over hva som er deres egne mønstre / forståelser, og hva som er den som skal hjelpes sine. Og det kan man gjerne metakommunisere om fortløpende. For hjelp må være tilpasset den enkelte, og det er bare den som vil ha hjelp til utvikling eller endring el. som kan si hva som fungerer.
Jeg tror dette handler om hva slags rammer og strukturer hvert enkelt menneske trenger. Noen må kjenne at de har store frie rom rundt seg, andre trenger noe tettere. Dette må være opp til hver enkelt som søker hjelp.
Jeg har vel erfaring med at oppskrifter, teorier og metoder, modeller, ofte fanger. Det betyr at kundene / de hjelpsøkende må tilpasse seg systemene, i stedet for omvendt. Som kart og terreng kanskje. Det krever mye av hjelpere å kunne bruke metodene sine fleksibelt og kreativt.
Dypest sett tror jeg dette handler om grunnleggende verdier og holdninger til menneske. De er viktigere, i den grad de er integrert i oss, enne all verdens metoder.
Her må jeg visst presisere:
SlettPolarisering: Det jeg mente var at her er det en ekte enten-eller situasjon. Enten gir hjelp vekstmuligheter, eller ikke. Og siden vi bare kan hjelpe andre så langt som vi har hjulpet oss selv, kan det bli snakk om vekstmuligheter til vi når hjelperens begrensning.
Og ja, jeg snur det helt bevisst på hodet fordi hjelpere HAR forventninger til kundene sine, og kunder som trenger hjelp er ofte jævla gode til å rette seg etter skjulte forventinger. det er en vanlig overlevelsesstrategi.
Tenker at vi ikke er så uenige, igjen er det snakk om språk og begrepsbruk kanskje? Og kanskje går diskusjonen på litt ulike nivå?
SlettJeg tror kunder har lett for å innrette seg etter skjulte forventninger ja, eller tilpasse seg skjemaene de fornemmer i hodene på de som skal hjelpe. Og de skjemaene kan være mer eller mindre bevisste. Mao et resultat av at hjelperen har vært i stand til å hjelpe seg selv.
Det er derfor jeg tenker, at best er det om kunden er sjefen, spør etter det han vil ha, hos dem han vil ha det. Det kunne kanskje være en ide å lære å være en slik krevende kunde, også innen hjelpemarkedet? Og da sier jeg - hallo dere der ute, som organiserer hjelpeverden, hører dere, kunden SKAL være krevende!
Det er nok på dette jeg som person (og Voice Dialogue som verktøy) har de sterkeste møtepunktene med det dere skriver, slik jeg tolker det da. Jeg er også "allergisk" mot oppskrifter. Jeg kan ikke uten videre følge en sti som andre har tråkket. Skulle jeg velge å gjøre det, må jeg først ha forstått hvorfor jeg eventuelt skulle gjøre det og på hvilken måte oppskriften fungerer. Dertil kjenne at "det stemmer for meg". jeg har hatt og har fortsatt noen, men færre avhengigheter (blant annet røyking). Jeg kjenner og respekterer dypt flere mennesker som har fulgt 12-trinns programmer med stor suksess. For meg ville det aldri fungert!
SvarSlettJeg er klar på at jeg ikke er en terapeut. Tittelen er ikke beskyttet og jeg kunne valgt det. Ordet i seg selv setter den ene (terapeuten) over den andre (klienten). Jeg er coach og jeg har kunder. Vi velger hverandre. Når jeg kan bidra med det du sier, Ingrid - hjelpe til å åpne nye rom, forsterke, av og til aksellerere selvstendig utvikling og vekst - ja, da har jeg gjort jobben min :).
Jeg må svare deg. Ja, du har kunder som velger deg. Jeg mener at klienter som vil ha terapi også skal velge sin terapeut.
SlettNår det gjelder forholdet klient (et kaldt ord) og terapeut så er det assymetrisk ja, et maktforhold. Men det finnes terapeutiske retninger som ligner mer på veiledning eller coaching.
Jeg har selv utdanning og lang praksis både som terapeut (ikke innen psykiatri), pedagog og veileder. Her uttaler jeg meg som en som også har opplevd å trenge hjelp, men jeg kobler jo ikke ut min viten eller erfaring av den grunn. Jeg velger mine hjelpere med stor omhu.
Kan føye til, som et eksempel, at jeg har benyttet meg av kroppsterapeuter, noen av dem trodde på både healing og engler. Men de respekterte meg, og visste at jeg brukte det de kunne tilby på min helt egne måte. De invaderte meg aldri. Og jeg følte meg aldri tvunget inn i noe begrensende, som ofte er opplevelse innen det "godkjente" helsevesenet. Dette tror jeg er noe en eller annen snart burde ta tak i. Det er en grunn for at folk velger alternativt.
Ja, her må jeg bare være enig og bøye meg i støvet for at mine uttalelser ble uten nødvendige nyanser. Det er en del fantastiske terapeuter der ute. Det jeg skrev ble feil fordi jeg i iveren etter å understreke et poeng overså at jeg tråkket både på noe jeg selv setter pris på og at det finnes omstendighetr hvor en som bare er coach ikke strekker til. Jeg har selv med stor og positiv virkning benyttet meg av selvvalgt terapeut. Når jeg sier at jeg ikke er terapeut så er det fordi jeg vil tydelig markere at det jeg har å by på er (begrenset til?) hjelp til selvhjelp.
SvarSlettJeg følte meg ikke tråkka på, så det er sagt. Jeg stimuleres bare til å bli tydeligere jeg.
SvarSlettOg jeg fristes litt til å snu på det du sier. Mange terapeuter kunne kanskje ha nytte av litt mer coach- eller veilederkompetanse også.
Ellers finner jeg det evig interessant, tror jeg, å fundere over hva rammer og systemer gjør med oss, på godt og vondt. Og hvordn vi kan kjenne at vi er i et rom som fungerre for oss. Jeg for min del er glad i litt elastiske vegger ja, som jeg kan lene meg mot, men som ikke brister.
En liten digresjon, eller kanskje ikke? Lightning Process, som jeg ikke har prøvd, men har lest om, er for meg et eksempel på en type hjelp til selvhjelp som jeg aldri ville kunne begi meg inn i. Å måtte være klar i betydningen "kutt ut den delen av deg som tenker analystisk" utelukker deltakelse for min del.
Forskjellen ligger kanskje i at noen av disse selvhjelpstilbyderne nærmest virker å ha funnet SANNHETEN, også for andre,og da bakker jeg ut.
Så coach og coach, veileder og veileder, terapeut og terapeut, tenker jeg, det kan være så mangt alt dette.
Det var kloke refleksjoner, gamle ugle. En ting er å finne frem til gode verktøy. Hvorvidt de deretter fungerer godt avhenger av hendene de ligger i.
SlettNoen ganger er det like før jeg begynner å tro på synkronisitet. Her limer jeg inn noe jeg skrev på da kommentaren din kom inn:
SlettGerd, jeg kjenner deg fra vår felles plattform innen Voice Dialogue - og som en fantastisk medspiller i tanke-pingpong. Vi har snakket mye om verdien av godt verktøy, og jeg ser hos deg den egenskapen jeg setter aller høyest hos en hjelper: Evnen til å stå solid plantet i seg selv, i sitt liv. Og da er verktøyet i gode hender!
En stor og ydmyk takk for dine ord, Ingrid.
Slett