Ronja: "Til avdeling K2"

Enkelte bloggere viser oss en del av Norge der sårbarhet blir behandlet som et problem, tortur er lovlig psykisk helsevern og selvsagte rettigheter som fritt sykehusvalg ikke gjelds.     
Ronja har en slik blogg: 
Ronja Små tanker i en stor verden.

Og hun har gitt meg lov til å legge ut et innlegg der hun viser litt av sin vonde helsevern-virkelighet, og der hun samtidig har styrke til å takke de som virkelig hjalp henne. Jeg hadde planlagt å skrive en rosende innledning, men kan nesten ikke se skjermen gjennom tårene, så jeg lar Ronja komme til orde - og anbefaler bloggen hennes til den som tør se hva som skjer i Norge, i det 21. århundre, under merkelappen "Psykisk helsevern". 

Til avdeling K2

februar 10, 2014

Alt var et kaos og livet mitt var stygt da jeg kom til dere. Jeg var redd og sa nesten ikke ett eneste ord. I alle år har systemet holdt meg i live med medisiner som har dopet meg ned i håp om at jeg skulle forholde meg rolig og gli stille gjennom livet uten å lage for mye bråk. Jeg var sikker på at jeg ikke var verdt en dritt og at jeg bare var et problem som uheldigvis pustet. Livet mitt var et problem for alle.

Opp gjennom årene lærte jeg meg at taushet lønnet seg. Når jeg ikke klarte å forholde meg stille og rolig, ble jeg holdt fast og dopet så langt ned at jeg ikke husket navnet mitt. Noen ganger ble jeg sittende i et hjørne på gulvet i ukevis og foreldrene mine ble fortalt at jeg aldri kom til å reise meg igjen. Jeg hadde alle odds mot meg og de forberedte foreldrene mine på at jeg kom til å dø. De som skulle hjelpe meg hadde gitt opp og det gjør vondt å tenke på hvor grusomt det må ha vært for foreldrene mine å høre at datteren deres ikke kom til å overleve.

Jeg hadde ikke de store forhåpningene da jeg kom til dere og hadde ikke noen tro på at dere ville se noe andre ikke hadde sett før, jeg var bare en pasient som levde under diagnosen «schizoaffektiv lidelse» og sånn trodde jeg det alltid kom til å være. Det eneste jeg forventet av dere var nye medisiner som jeg var vandt til å få hver gang jeg ble innlagt, selv om jeg hadde prøvd de fleste før. Jeg trodde ikke på noen fremtid og alt håp var borte. Inni meg skrek jeg etter hjelp og forståelse, men ingen hadde noen gang hørt disse skrikene så jeg forventet ikke at dere skulle det heller.

Under en samtale med den ene psykologen deres spurte jeg han om han trodde jeg var schizofren, jeg holdt på å gå i bakken da han sa nei. Alt ble sort og snudd opp ned en stund, men så kom lettelsen, skrikene mine hadde endelig nådd frem.

Det var sånn det begynte hos dere. Jeg fikk P som behandler og måtte begynne fra bunn. Dere måtte skjerme meg fra verdenen og holde liv i meg med sonde, men når jeg ser tilbake på det nå, så var det verdt det. Dere tok dere tid til å vente på meg og ordene mine. Skrikene jeg før hadde hatt inni meg kom frem og dere tok i mot dem med tålmodighet. Ingen tok på meg eller holdt meg fast, men ventet til jeg klarte å sammle meg selv. Det gikk lang tid, flere år, men jeg stoler på dere nå. Nå kan dere til og med få en klem av meg.

Jeg vil bare si at jeg er takknemlig, jeg er takknemlig for at dere har tatt dere tid til å høre på meg og skrikene mine. Det har ikke alltid vært lett for dere, men dere har vært tålmodige og aldri gitt meg opp. Dere har trodd på livet mitt og at det er noe der som er verdt å leve for. Dagene kan fortsatt være brutale og grusomme og livet mitt har store nedturer, men dere har aldri sluttet å tro på meg selv om jeg har stått klar til å hoppe inn i døden. Dere har stengt døren til døden mange ganger og det har gjort meg rasende sint, det gjør meg fortsatt sint på de vonde dagene og jeg skjønner ikke hvordan dere orker å stå der, men dere gjør det.

Nå har systemet bestemt at dette skal tas fra meg fordi jeg geografisk bor på feil plass. De flytter meg til en annen del av fylket fordi jeg bor i feil kommune. K2 dekker egentlig ikke denne plassen lenger og systemet har fått med seg at jeg er på feil plass. De har ikke spurt meg om hva jeg tenker eller føler om dette for de har sin rett på sin side. Jeg er en sort prikk midt på tavlen deres som må dirigeres inn til riktig punkt.

Uansett hva som skjer, så vil jeg bare si tusen takk til dere på K2 for å ha reddet livet mitt som ingen trodde var mulig å redde. Tusen takk for at dere hørte at skrikene mine hadde ord i seg og ikke bare var bråk. Jeg håper jeg får beholde P og komme til dere når jeg trenger det, men det er ikke opp til meg å bestemme. Følte bare for å si at jeg er glad jeg traff dere og takk for alt det fine dere har gjort for meg.

***

Til slutt lenker jeg til denne artikkelen:  

Rolf Rønning: "Godhetens ydmyking"