OVERGREP MOT BARN. Seksuelle overgrep mot barn fører til kraftige reaksjoner. Noen ganger er det kanskje overreaksjoner, tydeliggjort gjennom de mange gjenopptagelsessakene - der mange tidligere dømte er frikjent. Men frikjenning betyr ikke at barna ikke har opplevd overgrep.
Kronikk Pål Gulbrandsen Førsteamanuensis Helse Øst kompetansesenter for helsetjenesteforskning og Universitetet i Oslo
Publisert: 12.sep. 2006 00:01 Oppdatert: 19.okt. 2011 20:17
EN STRØM AV SAKER.
Endringene i retten til gjenopptagelse av straffesaker, en viktig brikke i vårt rettssamfunn, har ført til en strøm av saker. Mange av disse dreier seg om overgrep, ofte seksuelle overgrep, og i flere av sakene er barn ofre. I den senere tid har det vært skrevet mye om de mange justismord i slike saker på 1980- og 1990-tallet.
Store mørketall.
Jeg frykter at disse tiårene skal huskes som justismordenes tiår, i stedet for tiårene da samfunnet oppdaget omfanget av overgrep - og forsøkte å gjøre noe med det. På nært hold har jeg sett hvordan en gjenopptagelsessak førte til at offeret døde av fysisk sykdom før rettsbehandlingen, fordi tanken på å gjennomgå en ny sak ble for sterk. Jeg har jobbet som allmennlege i 14 år, som frivillig tilkallingslege i voldtektsmottak i flere år og har arbeidet en periode ved Modum Bads Nervesanatorium, og tror dessverre at de såkalte mørketallene som antyder at 10-15 prosent av alle barn har opplevd overgrep i en eller annen form er riktig.
Overgrep er vanlig.
Bevisstheten om overgrep økte raskt blant forskere og i samfunnet på 1970-tallet. Etablering av krisesentre for kvinner og senere incestsentre synliggjorde for alle hvor forferdelig privatlivet kan være, og for hvor mange det er slik. For meg ble et TV-intervju med Mary-Ann Oshaug, kvinnen bak etableringen av det første incestsenteret i Norge, skjellsettende. Hun kunne fortelle at faren hadde brukt henne som innsats under pokerspill i hjemmet. Jeg var blitt lært at incest var noe fullstendig dulgt, noe som bare hørte en voksen slektning og et barn til. I Oshaugs historie lå en annen virkelighet: Det finnes grupper av mennesker der ute for hvem seksuelt samvær mellom voksne og barn er åpent akseptert.Senere har jeg hørt menn si i fullt alvor at "de er jo klare når de har fått mensen . . .".
Vonde barndomsopplevelser.
Internett har med sin aura av anonymitet fortalt oss noe om interessen for barn som seksualpartnere. I legearbeidet har jeg gang på gang, alltid etter lengre tids tillitsoppbygging, fått høre om vonde barndomsopplevelser fra mine pasienter. Eksempelvis en ung kvinne med spisevansker og et tresifret antall seksualpartnere. Hun vokste opp i en utad normal familie, og forgudet fortsatt skamfullt sin kjærlige far som hun hadde onanert så lenge hun kunne huske. Eller den deprimerte kvinnen som fortalte at hun ikke klarte å si fra til sin velstående mann at han ikke skulle slå barna. Hennes erfaring var at storebror påtvang henne oralsex i årevis, men at foreldrene ikke trodde henne. Eller mannen som hadde mistet jobben og var blitt sykmeldt mange ganger pga. konflikter. Onkels og bestefars overgrep i tidlig skolealder kom først frem etter lange samtaler uten at sykmelding ble gitt.
Ekstrem sårbarhet.
Man kan godt se somatiske symptomer som kroniske smerter, pustebesvær, fordøyelsesproblemer eller hjertebank. Ekstrem arbeidsinnsats uten tegn til å kjenne på egne grenser er ikke sjelden. Rusmiddeloverforbruk er vel ingen overraskelse. Ofrenes ekstreme sårbarhet oppfattes av verden rundt som en dårlig egenskap. Menneskene blir problemet, ikke historien deres - som ofte ligger godt gjemt også for dem det gjelder. I voldtektsmottaket skal man ikke ha arbeidet lenge før et mønster kommer frem: Svært mange av voldtektsofrene har offererfaringer allerede i barndommen. Den usikkerheten på egne grenser som det gir, fører til uheldig håndtering av potensielt farlige situasjoner i voksen alder.
Hører sjelden om overgrep.
Men de færreste leger får høre ofte om overgrep. Ikke har vi lært mye om slikt - og slett ikke har vi lært noe om hvordan vi skal samtale for å bringe opplevelsene frem. Det bør vi heller ikke gjøre, om vi ikke vet hvordan vi skal hjelpe pasientene - og behandling kan vi også lite om. Følgen av dette er at de fleste overgrep overses, og enda verre, at vi møter ofre på en måte som skader mer enn den gavner.
Bagatelliserer symptomene.
Blant annet forstår vi ikke symptomene, bagatelliserer dem, plasserer dem som mentale (uten nærmere forklaring eller forståelse) eller kommer med sårende utsagn som vi ikke skjønner at sårer. Fortsatt står legers utdanning i kommunikasjonsteknikk og forståelsen av menneskets vesen langt tilbake å ønske. Vår opplæring i å møte ofre for overgrep, i den grad vi har noen, er konsentrert om fysiske funn, påviselig skade og sikring av spor når offeret går til legen på grunn av overgrepet. Det er viktig nok. Men skjulte overgrep forblir skjulte.
Medisinens oppvåkning.
Det er på denne bakgrunnen vi må forstå medisinens oppvåkning på 1980-tallet. Kunnskapen måtte bygges fra nesten intet - først i de senere år er det gjort studier av normale barns underliv - og den ble bygget med de redskaper leger først og fremst behersker, fysisk undersøkelse. Vår opplæring i rettsmedisin, med stor vekt på dokumentasjon, ble en ledetråd. Forbindelsen mellom pediatri og barnepsykiatri var ikke sterk. Og barnepsykiatri og psykiatri er generelt fag ennå i sin barndom.Slik sett er det vel og bra at det reises tvil om hvor korrekte de medisinsk sakkyndiges konklusjoner er i rettssaker. Likevel, det er retten som dømmer, den bygger i de fleste tilfeller på mye mer enn et sakkyndig vitneutsagn. Det harde kjøret mot enkelte sakkyndige i "gamle" saker er bra hvis det fører til ydmykhet blant leger, men ille hvis det fører til at de ikke stiller opp eller vegrer seg for å konkludere på bakgrunn av en beskjeden grad av tvil.
Sprikende historier.
Siden overgrep ofte er hemmelige, forties og benektes, blir historiene om dem sprikende og tilsynelatende upålitelige. Siden de for barn kan være uforståelige, uutholdelige, eller farlige og fortrenges eller lukkes inne, blir forsøk på å avdekke hjelpeløse og forsøk på å hjelpe klossete. De i ettertid nærmest latterliggjorte dommeravhørene med ledende spørsmål og sakkyndigvurderinger av barns underliv står for meg som redelige forsøk på å dokumentere skade, om enn overivrig noen ganger, i sympati med barnet. Mange av hjelperne har selv heller ingen offererfaring, og er derfor handikappet når det gjelder innsikt i overgriperes psyke; overgripere er selv ofte ofre.
Trygge i egen sjel.
Det er en krevende oppgave både for sakkyndig, rettsinstans og befolkning å bevare evnen til empati for overgripere. Det tror jeg er et viktig mål, fordi selv om jus og straff er nødvendig, vil det aldri bli velegnede virkemidler for å redusere omfanget av overgrep i samfunnet.Først når vi alle kan se overgripere i øynene, og vise dem at det ikke er farlig å se andre i øynene, kan de vokse seg så trygge i egen sjel at de kan søke seg mot likeverdige relasjoner til andre - og la barn være i fred. Det må kunne skje både i fengsel - og i frihet med støtte fra et bedre utdannet behandlingsapparat.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.
Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?
Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.
Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.