Et underlig jubileum

Er de eneste gode eks-pasientene

de som skjuler langt inni seg

skader som systemet har påført dem?

- Paula J. Caplan (@PaulaJCaplan)

Den 31. januar har jeg vært grensepsykotisk i helsevesenet i 25 år. Vel, diagnosen forsvant fra mappa mi, men den har aldri vært revudert, så det føles tryggest å anta at den fremdeles fins.

Barna mine og andre som står meg nær syns diagnosen er latterlig, så den plager meg ikke, og jeg skammer meg ikke over den. Og jeg husker fremdeles den enorme lettelsen da jeg omsider fikk vite om den: «Jeg er ikke paranoid, de tror virkelig at jeg er gal!»

Men årene jeg ble behandlet som "grensepsykotiker" uten å vite det, skapte  floker og forvirring som jeg måtte pakke vekk for å takle en travel frilansjobb og mange år med omsorg for eldre familiemedlemmer.

Og nedpakkede floker blokkerte min evne til påfyll.

Jeg brukte opp kreftene.

Jeg brukte opp reservene.

Jeg begynte å låne krefter fra framtiden. Og framtidslån har høy rente.

For fire år siden nektet hjernen og kroppen å samarbeide med viljen, og jeg fikk en fibromyalgidiagnose – fordi utmattelse ikke er en diagnose.

Og nå er jeg omsider i stand til å gjøre en normal dags arbeid, etter å ha jobbet i fire år med å vikle meg ut av senvirkninger etter skadelig psykisk helsevern.

Og jeg har erfart noe skremmende: Honnørbegrepene medvirkning og samarbeid førte meg inn i en labyrint der uførhet var den eneste utgangen, svært lik labyrinten som helsevesenet ville hjelpe meg inn i da jeg sto fram med min overgrepshistorie for 27 år siden.

I begge tilfeller fant jeg bare ett alternativ: Å være vanskelig og negativ og gå mine egne veier.

For et år siden måtte jeg si fra meg AAP for å dekke mitt behov for å jobbe med problemene mine, slik jeg på 90-tallet måtte trekke meg bort fra helsevesenet for å unngå lovlig og skadelig borderlining. Og jeg vet godt hvor heldig jeg er, som kunne snylte på mannen min til jeg ble i stand til å tjene penger igjen.

Og nå er jeg godt i gang med en frigjøringsprosess som jeg håper vil vare så lenge jeg lever.

Jeg har ikke tenkt å legge det som skjedde bak meg. Og jeg har ikke tenkt å klage på borderline-diagnosen. Fra min synsvinkel er "borderline" en moderne versjon av drapetomani, den psykiske sykdommen som fikk slaver i USA til å rømme. 

For å sitere psykologen Lucy Johnstone, som jobber med å utvikle alternativer til psykiatriske diagnoser: 

Min oversettelse av borderlinediagnoser:

"Jeg liker deg ikke, jeg forstår deg ikke,

og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med deg."

(@ClinpsychLucy) 

Her står jeg nå. Problemer er blitt til erfaringer, og med de erfaringene vil jeg gå mine egne veier for å bidra til å sikre menneskerettigheter i psykisk helsevern.

Men ikke i dag.

I dag synger jeg.

Bare for meg selv.

Siden jeg ikke kan synge rent, lar jeg Shirley Bassey synge for dere, og jeg oversetter siste vers nokså fritt: 

Hva er en kvinne, hva er det hun har? 

Om hun ikke har seg selv, 

om hun ikke kan si det hun føler 

og sky underdanige ord, 

har hun ingenting. 

Livet mitt viser at jeg sto imot, 

og jeg gjorde det på min måte!

Lenke til dere som ikke ser videoen: 
http://www.youtube.com/watch?v=4pjPTfygX3U




Og her er hele sangteksten: 

And now, the end is near
And so I face the final curtain
My friends, I'll say it clear
I'll state my case, of which I'm certain
I've lived a life that's full
I traveled each and every highway
And more, much more than this, I did it my way

Regrets, I've had a few
But then again, too few to mention
I did what I had to do, I saw it through without exemption
I planned each charted course, each careful step along the byway
But more, much more than this, I did it my way

Yes, there were times, I'm sure you knew
When I bit off more than I could chew
But through it all, when there was doubt
I ate it up and spit it out
I faced it all and I stood tall and did it my way

I've loved, I've laughed and cried
I've had my fill, my share of losing
And now, as tears subside, I find it all so amusing
To think I did all that
And may I say, not in a shy way,
"Oh, no, oh, no, not me, I did it my way"

For what is a woman, what has she got?
If not herself, then she has naught
The right to say the things she feels and not the words of one who kneels
The record shows I took the blows and did it my way!