Hjelp uten vold

Recovery er tema for Amaliedagene i neste uke:

http://nfph.blogspot.no/2013/08/amaliedagene-2013.html

Som et apropos til det legger jeg inn noen sider fra en bok om recovery (gjenfinning?), og om alternativer til psykiatrisk vold i overfor mennesker i krise.

Tårene rant da jeg leste boka; den reaksjonen er aldri før blitt utløst av en bok av og for fagfolk innen psykisk helsevern. Og det var gode tårer, "hjertets tårer", tårer som slipper til når det er trygt å ha kontakt med det sårbare i meg. Slik hjelp vil jeg ha hvis jeg trenger det! 

Den fins som ebok, og kan til og med leies:

http://www.amazon.com/The-Tidal-Model-Professionals-ebook/dp/B000OT7YJM/ref=sr_1_1?s=digital-text&ie=UTF8&qid=1376750063&sr=1-1&keywords=tidal+model

Boka beskriver blant annet respekterende journalføring og tiltak ved  tvangsinnleggelse. 

Lenke til noen sider om risikovurdering her:

http://freudfri.blogspot.no/2013/08/the-tidal-model-risk-assesment.html

Historien til personen som trenger hjelp blir journalført direkte:

Det handler om å "opprettholde selvet i krise".

Samtidig legger jeg inn en lenke til en historie om hvordan selvet til en person i krise ikke ble opprettholdt:

http://skyene.blogg.no/1376743158_17082013.html


HawaiiKristin vet hva hun trenger ... og får det ikke:

Jeg gråter, hyperventilerer og har vanskelig for å sitte stiv og stødig på en stol. All min kraft går til mageregionen, all min kraft går til å presse gråten ut av meg. At jeg så glir ned fra stolen, tolker de rundt som et forsøk på selvskading, et forsøk på å slå hodet mitt. Politiet som gjør alt i sin makt for at jeg skal sitte på stolen, skulle i stedet ha latt meg ligge på gulvet og gråte. Høres kanskje litt dumt ut, men det var det jeg trengte. I stedet trilles beltesenga inn på rommet.

Jeg sa til dem "Om jeg ligger i belteseng må dere ha kontinuerlig tilsyn med meg. Hvorfor ikke ha tilsyn med meg uten belter? Dere har jo en alarm. Dere kan være flere som har tilsyn med meg. Det skal ganske mye til for at jeg klarer å gjøre noe." - "Vi er for få på jobb", var svaret fra sykepleieren.

I løpet av den første timen er det en dame i rommet. Hun er fra en annen avdeling. Jeg ser på henne og sier "Ikke gå". Jeg ber henne holde rundt meg, og hun gjør akkurat det. "Det er alt jeg trenger", sier jeg. Hun tar av meg de klissvåte sokkene. Prøver varme føttene mine som er iskalde. Men så må hun gå. Jeg ber så instendig de mannlige sykepleierne om å få henne tilbake, men hun har ikke mulighet, sier de. Så der blir jeg liggende, med utsikt til en mannlig sykepleier som sitter behagelig i sofaen utenfor, godt fordypet i en jævla bok. 

Må det være slik i Norge? I 2013?

Jeg ønsker meg et anstedig Norge. 

Et Norge med institusjoner som ikke ydmyker mennesker.


Jeg har oversatt litt fra "The Tidal Model": 

Hva slags menneske må man være for å kunne gi hjelp som hjelper? Hvilke egenskaper kreves av en som skal være med på recovery-reisen? (...)

Hjelperen må:

* tro at recovery er mulig - ellers blir ikke det første skrittet på veien til recovery tatt

* være i stand til å mestre angsten som ikke er til å unngå når vi beveger oss langsomt ut på dypere vann og frykter for vår trygghet og for tryggheten til personen som vi støtter

* være kreativ og rådsnar til å lete etter og prøve ut alternativer når problemer oppstår. Det er ingen perfekt måte å hjelpe på, men et uenndelig antall muligheter. "Veien" er å finne det som kan hjelpe ved å lete etter det. 

Og her er et lite utdrag om hjelp som hjelper: 

Hjemmesiden til Tidevannsmodellen er her:

http://www.tidal-model.com/