I forbindelse med innlegget "Martha og jeg" legger jeg ut en del scannede dokumenter fra årene jeg ble borderlinet i helsevesenet.
Forresten, dette ble skrevet et år før jeg ble borderlinet, da jeg bare var "et tungt tilfelle" som trengte hjelp fra "fagfolk".
Det er så trist å lese at du ikke fikk bearbeidet overgrepene. Redselen for å ikke bli trodd sitter dypt hos mange som har vært utsatt for overgrep som barn. Hvis man ikke føler seg trodd, hvordan blir det da?
SvarSlettJeg håper og tror at vi vet mye mere i dag, selv om det sikkert er mye mer å lære.
Som kvinnelig psykolog har jeg hørt mye om overgrep hos dem som søkte min hjelp. Det er mer vanlig enn man ønsker å tro.
For meg handler mange diagnoser om traumer, og jeg synes det er så synd at mange føler seg stigmatisert. Det kan nok føles som brennmerket som barn og fortsatt brennmerket som voksen. Håper det snur når kunnskapene øker...
Mange takk for respons! Jeg kommer tilbake med mer om dette når jeg kan, nå er det aspekter ved dette som må finne sin plass i den jeg er nå ... og prosessen stopper opp hvis jeg prøver å finne ord for tidlig.
SlettLegger ut en tanke i mellomtiden: For meg er "fremmedgjøring" et mye mer frigjørende ord enn "traume". Ordet minner meg på at det ikke er selve skadene som er farlige, men det at individenes historie overdøves av normalsamfunnets kollektive virkelighetsforståelse.