lørdag 29. juni 2013

Om Djengis Khan og myggsvermer

Redigert, ny avslutning

Når jeg tenker på den gamle feministparolen "Jeg er verd å forsvare", hopper tankene rett videre til denne gamle vitsen:


«Kom igjen, Djengis! Vi mangler bare en på å bli en horde!»

Så springer tankene til «fuglene flyr i flokk når de er mange nok», og det skal jeg komme tilbake til.

Forsvare. Det er et stort ord, et dramatisk ord, et ord som i min hjerne krever et angrep. Hjernen forteller meg at jeg må’kke komme her og komme her hvis ikke «forsvar» handler om å bli ridd ned av horder eller noe annet som er like alvorlig og … tellbart?

Jeg trenger et mer lavmælt ord, derfor endrer jeg parolen til:

"Jeg er verd å beskytte"

Og da ser jeg for meg, makabert nok, en katt med en død mus i munnen og værhår som  krøller seg rundt byttet.

Etter et mangeårig samliv med mange forskjellige katter, vet jeg at værhårene deres endrer seg etter situasjonen. Og på mine gamle dager har jeg lært at jeg selv har stor innflytelse på mine virtuelle værhår: Jeg kan rulle oppmerksomheten innover for å beskytte det som er viktig i meg, eller la Pollyanna Positivkrampe ta styringen og stritte utover med oppmerksomheten for å fange opp informasjon omkring meg, ofte informasjon om andres behov.

Og da overser jeg mitt eget behov for å vite at jeg er verd å beskytte. Min egenart, mine erfaringer, min historie, mine sanser, min integritet – alt dette er verd å beskytte.

Og noen ganger er det viktig å vende antennene beskyttende omkring meg også når andre ikke forstår hva jeg gjør, også når de misliker det, når det gjør dem urolige eller manipulerende eller fordømmende … noe jeg dessverre har opplevd oftest i helsevesenet og hjelpeapparatet.

Det er viktig å vende virtuelle værhår innover fordi små, tandre spirer av ny erkjennelse og vekst og endring trenger ro og trygghet og tillit for å gro.

Tillit = visshet om en annens integritet

Integritet = vår psykiske hud

Og da er vi tilbake til beskyttelse. Min psykiske hud er verd å beskytte.

I år ble jeg nødt til å slå opp med NAV og si fra meg AAP for å beskytte min psykiske hud, slik jeg i 1992 måtte fjerne meg helt fra Helsevesenet for å beskytte den. Og mitt største problem er at de reelle problemene mine ikke fins i de trange tankeboksene til mennesker som fikk betalt for å hjelpe meg.

Jeg savner ikke Djengis og horder i livet mitt, jeg gjør virkelig ikke det. Men om jeg virkelig var blitt nedrent av en horde, hadde ingen vært i tvil om at problemet er noe annet enn at alt  er bra, det er bare jeg som er feil.

Det som truer og skader meg er mer som svermer av mygg og knott. Og det kan være ille nok. Som en norsk turist sa i en pub i Skottland: «We had to come indoors because the woods were full of midgets.»

Blant yrkeshjelpere synes det som truer meg å være like usannsynlig som denne forvekslingen av midges/knott og midgets/dverger.

Jeg har tidligere skrevet om alle de usynlige krigssonene. I usynlige krigssoner blir offeret satt i avmakt, utsatt for vold i en usynlig myggogknottsverm av «Fordi du fortjener det».

Uansett hva volden består av, lærer offeret at «jeg fortjener det fordi jeg er feil, jeg reagerer feil».

Som barn lærte jeg at symptomene på å være feil, de virtuelle myggstikkene, den virtuelle kløen og de virtuelle allergireaksjonene – alt dette var mitt problem, bevis på at jeg var feil.

Alt var bra, det var bare jeg som var feil. Og alt ville bli bra hvis jeg bare sluttet å være feil, sluttet å reagere feil. Så enkelt var det, lærte jeg da jeg var liten. Kanskje jeg visste det allerede da jeg var to år gammel?

61 år senere var budskapet til Hjelpevesenet det samme, ser vi i «Svar på serviceklage»: «Vi beklager at du opplever …» Alt er bra, det er bare min reaksjon som er feil.

Det budskapet skaper myggogknottsvermer i de usynlige krigssonene. Og svermene trenger jeg myggspray mot. Og den viktigste ingrediensen i myggsprayen er:

Dette er ikke sant, det er bare noe jeg har lært.

All de små giftige stikkene av kunnskap om hvor feil jeg var, det var noe jeg hadde lært, og min indre kritiker hadde tatt det til seg til seg for å hjelpe meg med å overleve. Og, som jeg skrev i «At vi alle vil leve», var ikke det nødvendig lenger. Nå var det skadelig. 

Det jeg har lært, kan jeg forkaste.

Så kan jeg lære noe annet.

Dette minner jo veldig om kognitiv atferdsterapi, men for meg er det viktig å skille mellom andrestyrt og indrestyrt kunnskap. 

Verden er full av eksperter som står klar til å hjelpe oss med å bli kvitt det vi vet slik at de kan lære oss det de vet … både i det etablerte psykiske helsevern og på New Age-sektoren. Men det er en annen historie. Og kunnskap om historier, det må til i myggsprayen:


Alle har rett til sin egen historie.

Ingen har rett til å justere en annens historie.

Du-er-feil-svermene klekkes ut i samfunnsflokkenes behov for å beskytte sin kollektive historie –  og det gjelder like mye i giftige familier, vennegjenger og nabolag som på giftige arbeidsplasser og i giftige institusjoner, organisasjoner og nasjoner.

I «Historientil Ting», skrevet for et år siden, viser jeg litt av det jeg måtte ofre for å tilpasse meg omgivelsenes historier: stemmen til det sårbare i meg og kraften til det sterke. Og den historien ga meg enda en ingrediens i myggsprayen:

Styrke og respekt for det sårbare hører sammen.

I kontakt med flokker som ikke har respekt for det sårbare, kan man bli tvunget til å velge mellom underkastelse og virtuelle angrep fra myggsvermer som er i en vinn-vinn situasjon: «Innse at du er feil eller bekreft at vi har rett.»

Og da trengs enda en ingrediens: kontakt.

«Fuglene flyr i flokk når de er mange nok»

Jeg aner ikke om det er sant at en enslig svale ikke gjør en sommer, men jeg vet at virtuelle myggsvermer bare har skadelig kraft når offeret er isolert. 

Og sosiale medier som blogging skaper helt nye muligheter for kontakt. En enslig blogger som sitter alene og viser litt av sin historie kan i kyberrommet møte andre enslige bloggere som viser litt av sine historier –  og på den måten bli del i en flokk av enslige bloggere. En flokk av individer som kan støtte hverandres egenart. Og individer er noe vår verden trenger. Så jeg avslutter med en siste ingrediens i myggsprayen: 



Å være ingen-annen-enn-deg-selv---i en verden som gjør sitt beste, natt og dag, for å omforme deg til alle andre---er å kjempe den hardeste kamp som noe menneske kan kjempe og aldri slutte å kjempe.
E. E. Cummings

Hver dag kjemper jeg denne kampen.

Hva gjør du? 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.