Koplingsbokser og synkehull versjon 2

redigert og redigert og redigert

Da jeg sendte en klage til NAV, røk en stressestrikk i livet mitt, og i de siste månedene har jeg jobbet mindre enn noen gang siden jeg først ble sykmeldt med «diagnose L18 utbredte muskelsmerter".

NAV forlangte en gradvis opptrapping til «en 100% stilling" som ikke fins i min frilanstilværelse, og jeg er glad for at det var mulig å si fra meg AAP – og i stedet jobbe konstruktivt videre med å gjenfinne arbeidsevnen. «My Way»

Jeg hadde to uforenlige alternativer:

• Jeg kunne dekke NAVs behov for noe som NAV kunne telle.
• Eller jobbe videre med å få kroppen og hjernecellene til å samarbeide med meg. 

Jeg er ikke en maskin. Jeg kan ikke mekkes og trimmes og omprogammeres og motiveres inn på en jevnt oppadgående friskhetskurve mot full arbeidsdyktighet, dokumentert via NAV-tiltak og aktiviteter og arbeidstimer i meldekort. [i]

Jeg er et selvstyrt, organisk vesen som har kontakt med mine behov. Det var riktig å jobbe ca. 50 % under mye av sykmeldings- og AAP-tiden, og nå er det viktig og riktig å ikke jobbe.

Nå er jeg travelt opptatt med noe som kommer til å forbedre arbeidsevnen. Det vet jeg, for jeg har gjort det før.

Jeg kopler om hjernen.

Det er ikke noe jeg gjør.

Det er noe jeg tillater. Jeg tillater omkopling.

Og det er noe jeg er. Jeg er i omkoplingsmodus.

Og det lar seg ikke forene med mekking og motivering og omprogrammering. De er ta-seg-sammen-greier, og jeg er ikke der akkurat nå. Jeg begynte å ta meg sammen før jeg var to år gammel, og det har vært viktig å finne andre løsninger.

Jeg er i omkoplingsmodus. Og effektiv omkopling krever effektive koplingsbokser. Og en av de viktigste består av to formler: [ii]

Avmakt + bullshit + isolasjon = fremmedgjøring

Oppmerksomhet + handling + kontakt = frigjøring

Det skal jeg også skrive mer om senere. Ikke nå. Nå vil jeg vinke til de jeg har bloggkontakt med: «HEI! Takk for at dere fins! Takk for at dere skriver! Takk for kontakten!"

Oppmerksomheten i formelen er et brudd på en av samfunnets strengeste usynlige lover: "Du skal ikke merke"

Derfor er også dette en viktig koplingsboks:

JEG HAR RETT TIL Å MERKE

Jeg har rett til å merke når jeg blir satt i avmakt, når andre bruker hersketeknikker, når jeg ikke har anledning til å ta ansvar. Jeg har rett til å merke myggsvermer i livet mitt. Jeg kan ikke forandre andre, men jeg kan merke og vurdere det de gjør, og om mulig beskytte meg mot det de gjør når det skader meg.

Kortversjonen av dette blir enda en koplingsboks:

JEG ER VERD Å BESKYTTE

Jeg har rett til å beskytte meg, også mot velmente men skadelige forsøk på å hjelpe, også når den skadelige hjelpen kommer fra fagfolk som gjør så godt de kan og bare vil mitt beste og har lært at det de gjør er riktig.

Det er en viktig koplingsboks for oss som har vokst opp i usynlige krigssoner.

Denne koplingen glipper for meg til stadighet, og da sier jeg som Karlsson på taket:

DET ER EN HVERDAGSLIG SAK

En viktig koplingsboks for en som har lært at å gjøre feil = være håpløs.

Her er en annen koplingsboks som stadig glipper for meg:

ENSOMHET KAN VÆRE VERD Å BESKYTTE

For noen måneder siden døde en svært viktig person i min valgte familie. Vi møttes på Støttesenter mot incest i 1988, og vi var til stede for hverandre i situasjoner der det viktigste behovet var en som lyttet, nikket og sa "Ja, akkurat så jævli er det".

Vi har støttet hverandre og sviktet hverandre og støttet hverandre i årene etter det, og da hun døde, oppsto et synkehull i livet mitt.

Jeg står igjen helt alene med minner og erfaringer som vi to var alene om sammen. Og mye av det vi delte hadde ikke ord. Mye av synkehullet er ordløst nærvær som nå er borte. Og å finne ord for tidlig er å snekre et plankegulv over hullet.

Plankegulv er ikke behovet. Behovet er å ta inn over meg lyse og mørke minner, felles kunnskap og erfaringer, ordløst nærvær, sorg og glede og ensomhet.

Behovet er å gjøre alt til mitt, tillate at ny grunn dannes der det nå er et synkehull.

Behovet er å beskytte den tiden det tar. Og det krever tillit.

Tillit til livet.

Tillit til å tenke på frø: Det går ikke an å vokse en plante. Det vi gjør, er å så et frø, legge forholdene til rette og la naturen gjøre resten.

Tillit til å vite at slik er det også med en del prosesser som foregår i oss mennesker. Vi kan ikke gjøre prosessene, vi kan legge forholdene til rette og la naturen gjøre resten.

Tillit til at kunnskap, erfaring og selvinnsikt er verd å beskytte.

Tillit til at alenehet, sorg og ordløst nærvær er verd å beskytte.

Ensomheten lar seg fint kombinere med sommerbesøk, merkelig nok, for de som kommer kjente ikke den viktige personen som nå er død.

Men jeg hadde avtalt å møte andre i hennes biologiske og valgte familie, være sammen med dem om å strø asken hennes og minnes henne. Og jeg innser nå at jeg må utebli fra den samlingen.

Inntil synkehullet lukker seg, har jeg behov for å være ensom i forhold til andre som sto henne nær. Og jeg vil svært gjerne møte dem etter det. Og dette har vært en vanskelig beslutning som stritter imot alt jeg har lært om hva man bør gjøre.

Det er ikke alltid det hjelper å snakke om det, det er ikke alltid det hjelper å dele. Det ordløse kan trenge ro til å la egne egne ord spire fram, og når ordene påtvinges for tidlig, kan vi ende med en mekanisk konstruksjon i stedet for en organisk del av den helheten som utgjør et levd liv. 

Det var vi enige om, den viktige personen og jeg. 

Og jeg avslutter med et dikt som hun likte svært godt:

Visse levende sjeler eier

en ensomhet som er større enn ord,

så stor at den må deles

slik engstelige sjeler deler samvær.

Slik en ensomhet er min; og vit med dette

at i uendeligheten

finnes en som er ensommere enn du.

Men også ensomhet tar slutt

for den som er ensom nok, lenge nok.

- Theodore Sturgeon, fra "A Saucer of Loneliness"

Fortsettes her:  

Litt om nå og veien videre

---

[i] Jeg forstår godt NAVs behov for å telle ting og oppleve at det får noe forståelig igjen for penger som det betaler ut. Jeg forstår NAVS behov for å bruke av de resursene NAV har utviklet. Og til høsten skal jeg foreslå konstruktive alternativer til det NAV kunne tilby, men som jeg overhodet ikke hadde bruk for. Må bare tenke grundig gjennom det først.

[ii] En variant av punktene i Claude Steiners “Radical Psychiatry Manifesto»