Jeg vil begynne bloggåret med å etterlyse solskinnshistorier om psykisk helsevern.
Og begynner med en lenke til min egen Takk til en hjelper som hjalp
Alle som har gode erfaringer er velkommen til å skrive om det i kommentarfeltet.
Og - dette er viktig - dette er en side om GODE erfaringer. Hvis noen skriver "Fint at du har fått hjelp, men jeg har opplevd noe helt annet ..." i dette kommentarfeltet, blir det slettet.
Jeg har en annen side med plass til dårlige erfaringer:
BERETNINGER OM SKADELIG TERAPI
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Jeg har en kort historie å fortelle, om en hjelper som hjalp meg til å våge og gå videre i livet.
SvarSlettDenne hjelperen lyttet, mens jeg fortalte min hsitorie, og etterpå sa hjelperen: "Jeg tror deg, det skal du vite".
Akkurat disse ordene er jeg min hjelper evig takknemlig for, og de er med meg fortsatt, når jeg tviler på meg selv.
Hjelperen var min tidligere fastlege, osm jeg hadde flere gode samtaler med.
Takk for historien din!
Slett"Jeg tror deg."
De få og enkle ordene kan betyr uendelig mye.
Ja, jeg kan fortelle om psykiske problemer også. Jeg har vel siden tenårene slitt med mye angst, og det har kanskje vært noen psykotiske episoder oppover årene.
SvarSlettI oktober for litt over 3 år siden fikk jeg mitt første barn og rundt denne perioden begynte problemene virkelig å tårne seg opp. Jeg var frivillig på DPS, og etter en periode flyttet de meg over til lukket avdeling (jeg ble spurt og ble med frivillig). Jeg var en kort periode på lukket avdeling før det var juleferie og jeg dro nordover.
Etter nyttår i den perioden og frem til i dag har jeg gått på medisiner og gått i terapi. De traff riktig med medisin ved første forsøk, og jeg har gått på Quetiapine, og litt senere også Truxal og Valium (Valium bruker jeg ikke lenger nå).
Siden da jeg ble lagt inn og frem til kanskje sommeren 2012 var ting veldig tungt, men jeg merket vel en forbedring i den mentale helsen over tid, og når jeg merket det var det ikke vanskelig å gå videre med behandlingen. Problemene jeg tenkte og følte på da var også såpass ubehagelige at jeg bare måtte jobbe med de for å bli kvitt de.
I dag, etter 3 år med medisinering og terapi har jeg det ganske godt. Det er litt tungt i noen perioder, f.eks. når jeg jobber hardt, trener og generellt gjør ting som belaster kropp og sinn. Andre ville kanskje blitt irritable og/eller slitne, jeg blir vel litt satt ut med angst og lignende og blir kanskje litt innesluttet. Og litt irritabel. :)
Jeg er glad for at det er mulig å få hjelp, og jeg vil anbefale alle som ikke har det bra i livet om å ta tak i det, gjerne ved å snakke med fastlege først. Jeg skulle ønske jeg søkt hjelp tidligere, det er mange verdifulle år og gode minner som jeg har gått glipp av.
Mange takk for historien din, morphex! Fint å høre at du har fått det bedre.
Slett