søndag 30. desember 2012

Om støtte

Dette er hentet fra «Knowing Woman» av Jung-terapeut Irene Claremont de Castilejo.
Det er skrevet i 1973, og er kanskje enda mer aktuelt i nåtidens kultur av positivpushing. Jeg legger det ut nå i forbindelse med en støtteaksjon jeg har vært med på på Twitter - det er en svært nyttig påminnelse også når det gjelder støtte via sosiale medier.

Det hender at vi er så nær en annens problem at vi føler at vi må delta i det. Taushet er ikke alltid det rette. Men hva kan vi gjøre? Gode råd er som regel unyttige. Vi vet for lite. Vi kan bare råde ut fra samfunnets lager av konvensjonell visdom, «sånt som alle vet», eller fra vår egen, personlige livserfaring.
Den konvensjonelle visdommen svikter ofte fordi den ikke passer til den bestemte situasjonen. Om vi følger ett av de ti budene slavisk, kan vi ende med resultater som er beslektet med drap. Og vanlig «moral» kan ofte være mangelfull.
Men vår personlige livserfaring er kanskje heller ikke bred nok til at vi kan vurdere hva vi skal råde til i en bestemt situasjon. Og vi kjenner ikke mønsteret i en annens liv. Gode råd, selv om vi blir bedt om dem, er for det meste arroganse og det at vi glemmer dybden i vår egen uvitenhet.
Men jeg tror at vi kan gjøre noe.

Det første skrittet er å vikle oss og våre personlige ønsker ut av problemet. Da kan vi bidra med et fast holdepunkt, en virtuell stolpe som står støtt i sanden, og som småbåter i storm kan kaste et tau til.Hvis flere venner kan være stødige stolper, gjerne med forskjellige synspunkter, kan de gi styrke og stabilitet til mennesker i storm, så de kan finne sine egne løsninger.
SINE løsninger, ikke våre.
Det er ikke vår veiledning eller våre løsninger som trengs. Det er vår omtanke. Jeg bruker ordet helt bevisst, og kanskje jeg bør forklare hva jeg mener med det: Jeg mener ikke å legge planer for dem. Jeg mener ikke å dulle med dem. Jeg mener ikke å nøre opp om vår naturlige engstelse.

Aller minst mener jeg å bruke makt på noen som helst måte, verken fysisk, psykisk, moralsk eller åndelig. Makt er et av våre farligste motiver. Det er så lett å bruke makt til en annens beste og nyte den rusen det gir oss.

Og om makt er den giftigste av alle falske holdninger, er engstelsen den mest unyttige. Våre bekymringer hjelper ingen. Det er en destruktiv form for fantasering; vi omringer menneskene vi vil støtte med en tåke av usikkerhet som bare gjør det vanskeligere for dem å tenke klart eller handle rett. Det kan til og med forårsake katastrofen vi prøver å unngå.

Å ha omtanke for andre mennesker, det er å ha dem i vårt hjerte uten å ønske eller ville et bestemt mål eller utfall for dem. Samtidig må vi ha en sterk tro på livets målbevissthet – og på individets behov for å finne sitt eget, ukjente mål.



Jeg fikk tak i denne boka på 70-tallet en gang, og nå er den velbrukt og full av overstrykninger og merknader. Den åpnet for nye måter å se ting på, nye måter å vurdere og tenke på.

Jeg har nylig lest den om igjen, og mye av det Irene C skriver er like aktuelt, og dessverre like fjernt fra konvensjonell visdom i dag som det var på 70-tallet.

Det jeg la merke til nå, er at innholdet stammer fra to forskjellige kognitive rammer. Noe, som dette, er ujusterte erfaringer som en tenksom og klok kvinne har samlet i et langt livsløp, og noe er formet slik at det passer inn i en jungterapeutisk tankeboks som er svært lite relevant i dag.

4 kommentarer:

  1. Takk for at du deler disse ordene Ingrid. Jeg blir rørt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er en dyp og ekte varme i disse ordene.

      Slett
  2. Takk for at du delte dette.

    Jeg tenker umiddelbart at intet er nytt under solen. Ordene og begrepene forandrer seg, men i grunnen har kunnskap om hva mennesker trenger, bl.a. som støtte fra andre, den har vært der lenge. Av en eller annen grunn tilsløres eller "glemmes" denne kunnskapen.

    Ordene som er brukt her åpner opp, merker jeg. Som om de fyller ut bildet. Omtanke, anerkjennelse, avgrensning osv osv. Kjenner at jeg trenger dem alle sammen, disse begrepene...

    Ønsker deg godt nyttår Ingrid.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for respons. Jeg har utdypet mine kommentarer litt i selve innlegget. Begrepene du nevner: Omtanke, anerkjennelse, avgrensning ... er ikke det vekstmedier for mennesker, slik lys og vann og næring er det for planter?

      Slett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.