søndag 29. april 2012

SUBJEKT OG OBJEKT,
SELVSTYRT OG MEDVIRKENDE

03.05: Jeg ser at en del mennesker er innom her. Jeg har mest lys til å slette dette, men jeg lar det stå som et eksempel til skrekk og advarsel: Sånn kan det bli hvis man prøver å være i flere pizzabiter samtidig. 



Redigert 30.4, og blir redigert mer senere.
Nå begynner det å sprike i alle retninger. 

Jeg fikk en kommentar til bloggen 
som gir meg lyst til å understreke at jeg ikke skriver om sånt som dette 
fordi jeg syns synd på meg selv og vil at andre skal syns synd på meg.
Jeg tar opp problemer fra min personlige synsvinkel 
fordi jeg vet at andre har opplevd liknende utslag av systemvold.
Og fordi det ikke er mulig å bekjempe systemvold  uten å identifisere den.
M'kay? 
       
La meg begynne med dette:


Mageknuter på grunn av et lite poliklinisk inngrep, trodde jeg.

Der tok jeg helt feil.

Med en gang magen min registrerte at jeg skulle på sykehuset og ikke på legesenteret, løste knuten seg opp.

Jeg var helt rolig mens jeg lette meg fram til rett avdeling, og jeg tror nærmest at jeg hadde hvilepuls mens en kirurg skar en centimeter  hud fra hvert øyelokk og sydde sammen. 

Jeg fikk god tid til å tenke over dette mens jeg ble skåret og sydd, og kom til at forskjellen mellom trygghet/sykehus og angst/legesenter var forskjellen mellom å være subjekt og objekt.

Hver gang jeg har vært på sykehus, har det vært som støtte. Som resurs.
    Jeg var hos far på sykehus i flere uker før han døde av kreft  fordi personalet ba meg om det.
    Kroppen min husker velvilje, anerkjennelse, direkte ros for måten jeg reagerte på i en ekstrem situasjon. Jeg ble sett og hørt og kunne ta ansvar, samarbeide, være sentrert, være til stede i situasjonen.
    På grunn av denne og liknende erfaringer, vet kroppen min at på sykehus er jeg et subjekt – et selvstyrt individ.
    Og den slapper av. Er trygg. 

På legesenter husker kroppen min fire år med ”hjelp til å innse at hun kan komme til kort”. Uten at noen sjekket hvor langt jeg var kommet. 
    Og uten at noen fortalte meg at alt jeg sa ble avvist som fantasier, følelser og paranoia. For eksempel: 

I 1989 ringte jeg til primærlegen og sa at jeg var på Lillehammer Sykehus og hadde bodd på rommet til far en stund, fordi han ble så urolig når jeg ikke var der om natten.
    Og jeg sa at personalet hadde bedt meg om å sykmelde meg så jeg kunne fortsette med å være der.  
    Primærlegen hørte noe helt annet – og satte til og med anførselstegn rundt det han trodde at han hadde hørt:
21.08.89:  Hun ringer og forteller at hennes far er alvorlig syk. Dette har satt i gang en reaksjonskjede hos henne, ”som jeg nå har bestemt meg for å prioritere og ta tid til å reagere på”. Hun ønsker derfor sykemelding i 14 dager.
Jeg var et objekt. Et objekt for psykoterapeutiske fordommer og en borderlinediagnose. Jeg ble ikke sett, ble ikke hørt, ble ikke engang spurt om jeg kunne bevise det jeg sa. Og det hadde vært så enkelt å bevise: Jeg kunne bedt legen om å ringe til sykehuset og sjekke med personalet.
    I stedet sammenliknet hjelpevesenet det jeg sa med "realitetene". I mer enn fire år. Til det gikk opp for meg at jeg måtte holde meg langt borte fra helsevesenet for å kunne ta ansvar for livet mitt. 

Min største feil oppi dette var å ... ikke være paranoid nok. I ettertid ser jeg at jeg burde spurt i slutten av hvert møte med et hjelpevesen: "Hva har vi snakket om nå?" 
    Og begynt neste møte med å insistere på å lese journalnotatet fra forrige møte. 
    Mageknuten min blir vond og hard ved tanken. Hva hadde skjedd om jeg utviste så klare symptomer på paranoia?

Nå som reaksjonene jeg måtte fryse ned for å klare hverdagen har tint, ser jeg hvor skremmende notatet fra 21.08.89 - og alle de andre andre som likner - er. 
    Det skremmer meg at både primærlegen og andre jeg måtte forholde meg til hoppet rett over til fordomsfulle feiltolkninger,  uten et eneste spørsmål, uten en eneste motforestilling.
    Det skremmer meg at slik atferd er lovlig.
    Det skremmer meg at et ønske om mekling ble avvist. At hjelpevesenet ikke har rom for dialogbasert konfliktløsning. 

Hvorfor er ikke mekling et lavterskeltilbud når kommunikasjon med yrkeshjelpere går i baklås?

Den nye fastlegen min har lovet at han aldri skal vite noe OM meg som han ikke sier TIL meg. Hodet mitt vet det.
    Og kroppen?  Det har tatt meg fire år å tine reaksjonene mine såpass at jeg merker det kroppen formidler.  
    Et av resultatene er at mine symptomer på fibromyalgi er blitt mye svakere.
    Et annet resultat er at kroppen min vet at jeg er hjelpeløs og forsvarsløs på legesenteret.

Bare å skrive om dette utløser sterke angstreaksjoner. Jeg har hjerteklapp, blodtrykket har sikkert gått i været. Og hva kan jeg gjøre med det?

***

Senere: 
Der måtte jeg stoppe.  Og nå fortsetter jeg fra en annen synsvinkel.

Hva kan jeg gjøre for å få bukt med legesenterangsten min?
Det jeg har gjort før, i andre situasjoner.
Det jeg har jobbet med i fire år: 
Se på situasjonen i et videre perspektiv.
Fortsette med å finne bakkekontakt i mitt liv. 
Vikle meg ut av tolkningene.
Komme gjennom hengemyra av skyld og skam og forvirring og bortforklaringer, ned til grunnfjell og de tre viktige ordene: SLIK ER DET.

En del av SLIK ER DET som jeg har vegret meg for å tenke på, er at jeg fikk borderlinediagnosen da jeg sa at jeg ikke trengte terapi, og at jeg hadde effektive redskaper som gjorde det mulig å finne fotfeste, fortsette med å jobbe og takle det tunge omsorgsansvaret vi etter hvert fikk for eldre slektninger.

Likevel tok hjelpevesenet nesten knekken på meg før jeg kom meg unna. 

Hvordan går det med mennesker som har store nok problemer i utgangspunktet, når de blir utsatt for denne formen for psykisk helsevern?

Hva betaler samfunnet for denne  sløsingen med menneskelige ressurser?

Hva forskes det i? Og hvordan?

Fra http://nfph.blogspot.com tikket det nettopp inn en epost om et "Ressurshefte om samarbeidsforskning": 

http://www.erfaringskompetanse.no/content/download/1620/16006/file/Resurshefte.pdf

Jeg skal lese det etter hvert. Det jeg gjorde straks, var å søke på hjemmesiden til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse:

"selvstyrt": 0 treff
"selvstyring": 0 treff
"brukermedvirkning": 69 treff
"subjekt": 0 treff
"objekt": 3 treff

"Brukermedvirkning" er et ord jeg misliker sterkt. Fordi det gir en illusjon av selvstendighet, mens det synes å innebære at man skal "virke med" i eksisterende tilbud. 

Det er lett å bli et lydig og brukermedvirkende objekt for hjelp, hemmet av paternalistiske hjelperes rammer og begrensninger. 

Selvstyrte objekter, derimot ...  det greier jeg ikke å se for meg. 











11 kommentarer:

  1. Kjære Ingrid, jeg kjenner jeg blir sint på dine vegne, og alle oss andre, som har møtt denne mistroen i psykisk helsevern.
    MIn far hadde kreft over flere år, og hver gang han skulle til kontroll ble han svært deprimert.
    Jeg tilbydde meg å være med, og sa fra om dette til min psykolog, da jeg måtte utsette timen. Jeg fikk til svar, at det var nå merkelig, at jeg mått bli med en voksen mann til legen. Da hadde jeg fortalt hva det gjaldt.

    Jeg ble med min far flere ganger på sykehuset, og må si, at den bahndlingen han fikk, og vi som pårørende, var upåklagelig. Her ble alle tatt vare på. Et paradoks til psykisk helsevern.

    Ønsker deg en god dag, og vet, at det koster å fortelle om dette. Du er modig, og det hjelper meg å vite, at slike opplevelser er man ikke alene om.

    Varm klem.

    SvarSlett
  2. Bibbi - her legger du fram problemet i et nøtteskall: Hån i psykisk og respekt i fysisk helsevern.

    Takk for sinne. Det gjør godt, både på egne og andres vegne.

    Det er så viktig å dele slike erfaringer, slik også du har gjort. I stedet for at vi alle er i hver vår boble av isolasjon og skyld og skam.

    SvarSlett
  3. Jeg tenker:
    I somatisk helsevern får du ikke skylda hvis en operasjon ikke gjør deg frisk, eller medisinen ikke virker. Medisinen tar det ansvaret, ut fra den viten de har. Og du får etter min erfaring god beskjed om behandlingens gang og mulige bivirkninger.

    (Du kan kanskje selv komme til å få skylda for somatisk sykdom, kanskje enda mer i fremtida, fordi du blir pålagt å ha den livsstilen myndighetene gir informasjon om eller beordrer. Noe av det de tilråder kan komme til å vise seg som råd som ikke gjør deg friskere, er min tanke, jfr vaksinen som ble gitt)
    I psykisk helsevern får du selv skylda hvis behandling ikke virker, og du blir verre eller like plaget. Din sykdom er at du ikke vet ditt eget beste og at du ikke følger programemt til behandlerne og tror på det. Mao, at du er trenger hjelp fra psykisk helsevern er kanskje i utgangspunktet din egen feil og kvalifiserer for lavere status som subjekt?

    Jeg har selv tilbrakt et halvt års tid på somatiske sykehus, flere sykehus faktisk, sammen med en nær pårørende. Og både jeg og pasienten ble behandlet med respekt. Sykdommen rokket ikke ved pasientens subjektstatus.

    SvarSlett
    Svar
    1. "Mao, at du er trenger hjelp fra psykisk helsevern er kanskje i utgangspunktet din egen feil og kvalifiserer for lavere status som subjekt?"

      Der tror jeg du satte fingeren på en verkebyll, gamle ugle.

      Slett
  4. -Annabella-

    Etter å ha blitt avfeid av min fastlege gjentatte ganger, måtte jeg se meg nødt til å kontakte sykehuset selv.
    Jeg hadde fryktelig vondt i skulderen min.

    Fastlegen sa at jeg måtte akseptere at det var somatiske vrangforestillinger.
    Sykehuset sa det var frossen skulder.

    Da jeg kontaktet sykehuset forklarte jeg det som det var, at jeg ikke ble hørt. Jeg ble bedt om å informere om symptomene og fikk deretter time.
    I forkant av timen fkk jeg grundig og skriftlig informasjon om evt. behandling. Det lå til og med et skriv om skriftlig samtykke ved brevet.

    Fikk nesten sjokk jeg.
    Har aldri vært borte i lignende i psykiatri eller fastlege.

    Sitat Gamle ugle:"Mao, at du er trenger hjelp fra psykisk helsevern er kanskje i utgangspunktet din egen feil og kvalifiserer for lavere status som subjekt?"
    Dette er nok årsaken ja! Desverre men sant.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tillater meg å kommentere ad. frossen skulder: Jeg har nå min andre frosne skulder på to år. Det tok lang tid før jeg fikk diagnosen første gang, men da den kom var det enkelt å forholde seg til NAV til og med. For da er det bare å ta tiden til hjelp, med min variant av frossen skulder, i alle fall.
      Kroniske smerter uten "objektiv" grunn derimot, er innbildning og skal helst tenkes bort, så fort som mulig.

      For mitt vedkommende har denne somatiske diagnosen gitt meg anledning til å ordne opp i gamle psykiske belastninger, på min måte. For meg er derfor de frosne skuldrene kroppens beskjed til meg om at jeg skulle orden opp i dette, på min måte. Og det er motsatte av quickfikseriet som tilbys innbilt syke.

      Slett
    2. Huff, jeg mener ikke at folk er innbilt syke, derimot opplever de å bli møtt med denslags holdninger. Ser det kan misforstås i kommentaren min.

      Slett
  5. -Annabella-

    Jeg fikk 3 kortisonbehandlinger og utover det "tiden til hjelp":)
    Hadde muligens blitt bra etterhvert selv om jeg ikke hadde kontaktet sykehuset, men det å bli tatt på alvor var godt!

    Skjønner hva du mener Gamle ugle:)
    Jeg tenker også slik at om man innbiller seg sykdom skal man uansett bli tatt på alvor.
    Ingen blir bedre/friske av å bli avvist.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kort: Det finnes mange typer frosne skuldre. Min første varte i 2år, det vanlige er 1-3år. Behandling er ikke anbefalt, ikke engang fysioterapi. Smerter og stivhet og langsom opptining er gangen i dette.

      Slett
  6. Annabella og gamle ugle, det var interessant å høre erfaringene deres. Og her var noe annet viktig: "Jeg tenker også slik at om man innbiller seg sykdom skal man uansett bli tatt på alvor.
    Ingen blir bedre/friske av å bli avvist."

    SvarSlett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.