Nå har jeg lagt inn en gammel oppdatering:
Oppdatering 23.5.11:
Jeg brente alle versjonene av min klage til fylkeslegen da
jeg ga opp å bli sett og hørt og valgte å trekke meg helt bort fra
helsevesenet.
Nå har jeg fått en kopi av klagen jeg sendte, og det er en
merkelig opplevelse å sammenlikne den med fylkeslegens svar. Klagen er på tre
sider, og to av disse sidene består av spørsmål.
Og nå lurer jeg enda mer på hvordan fylkeslegen så gjennom
sakspapirene.
Jeg venter med å legge ut en scannet kopi av klagen og tar
bare med noen sitater, med her-og-nå merknader i parentes.
***
”Jeg sender klagen for å finne ut om jeg kan være uenig med
[Overlegen] uten å bli behandlet som grensepsykotiker”.
(I sin avvisning av klagen påpekte Fylkeslegen at uenighet kan være enten ulike
syn eller overføringsreaksjoner)
” [Overlegen] har ofte sagt at han er ekspert på
psykoterapi. Jeg er ikke enig. Han er ekspert på psykiatri, men har ikke
forutsetninger for å komme med ekspertuttalelser om min terapi. Den bytter på
helt andre premisser, og stiller helt andre krav til terapeuten. (vedlegg)
Jeg har foreslått
for [Overlegen] at vi skal enes om å være uenige siden 1988, og [Overlegen] har
påvirket primærlegen min i årevis med sine subjektive uttalelser om hvorfor jeg
avviste ham og psykiatrien”.
”Jeg ble aggressiv, forvirret, fortvilet og til slutt
suicidal av å bli behandlet som ’grensepsykotiker’ uten å bli informert om at
jeg var det.
Jeg vet at jeg har
vist mange av symptomene på ’grensepsykose’, men jeg ser dem som symptomer på
at jeg har forsøkt å drøfte misforståelser, sette grenser, ta ansvar og hevde
uenighet i kontakt med mennesker som ser reaksjonene, meningene, beslutningene
og erfaringene mine som følelser og fantasier.”
”Jeg krever ikke at [Overlegen] skal være enig med meg, men
jeg vil gjerne få svar på følgende spørsmål:”
(Jeg tar med et utdrag av spørsmålene mine:)
”Hva er realitetene?”
”Hva fantaserer jeg om?”
”Hvordan ser [Overlegen] om det er samsvar mellom mine
følelser og realitetene?”
”Hva projiserer jeg på [Overlegen]?”
”Hvordan har jeg ’til fulle demonstrert omnipotent kontroll
der hun forsøker å kontrollere terapeuten som et forsvar mot å se nærmere på
sine egne problemer’?”
”Hvordan er ’betydelig assosiasjonsrikdom’ et problem for en
oversetter og skribent?”
”Hvor mange terapitimer mener [Overlegen] at jeg hadde med
ham?”
”Er ’incestoffer’ en sykdom?” (Det er faktisk oppgitt som
diagnose)
”Er seksuelle overgrep i oppveksten ’i virkeligheten’ et
forhold?”
”Vet [Overlegen] at det er likhetstegn mellom det jeg har
sagt til ham og det han har sitert og gjenfortalt i epikrisen?”
”Hvorfor hadde jeg ’i virkeligheten’ fritt valg av
terapimetode/terapeut? Fastlegen formidlet [Overlegens] forklaring, men jeg
skjønte den ikke.”
”Ville det være nødvendig å sende denne klagen dersom
[Overlegen] bare hadde hjulpet meg ’dersom hun ønsker det’?
***
Nå begynner jeg endelig å legge dette bak meg – jeg har
sammenliknet min klage med Fylkeslegens svar uten at det utløste en spykule, og
godt er det, for jeg kan ikke fordra å spy.
Og de siste restene av floker omkring
helsevesenets lovlige spykiske (jeg lar trykkfeilen stå) helsevern ser ut til å
ha løst seg opp.
Jeg mangler bare ett siste dokument; det kom ikke med i
bunken med kopier fra poliklinikken. Det er det brevet som er nevnt i
”Realitetene”, der jeg etter sigende skal ha skrevet at jeg følte meg sviktet
og at det var et overgrep å ikke gi meg valium.
Vi blir ikke
sviktet av mennesker vi ikke har tillit til. Og slik jeg husker det, hevdet jeg
at det var et overgrep at ikke [Overlegen] realitetstestet sine forestillinger
om min manglende funksjonsevne før han insisterte på at jeg ”frivillig” skulle
innlegges på psykiatrisk klinikk.
Hadde jeg fått
færre problemer om jeg hadde gått med på en slik frivillig innleggelse? Aner
ikke. Alternativet jeg valgte i stedet – å avtale et møte med [Overlegen] for å informere om funksjonsevnen min, var i
hvert fall fullstendig mislykket – hans tolkning av dette møtet som siteres i
”Realitetene”.
Ingrid, først vil jeg si, takk for at du står på. Det gjelder flere av oss.
SvarSlettPsykisk helsevern fungerer så lenge man er enig i terapeutens definisjoner av ens liv og personlighet.
Ved uenighet, gjemmer de seg bak sitt fag, og reflekterte, velbegrunnede spørsmål blir psykeliggjort. Plutselig står man uten rettigheter, og det er skremmende.
Det man møter er an murvegg av faglig arroganse, og nært mot det jeg vil kalle menneskeforakt.
Jeg forstår meget godt, at du ikke har sagt siste ord i denne saken Ingrid.
Takk igjen for gjenkjennelse, Bibbi. Og siste ord er ikke sagt, nei. Jeg jobber veldig med å se på oppbygningen av Systemet: Hvordan er det blitt slik at velmenende mennesker kan utøve så mye vold i den tro at de verner psykisk helse?
SlettDet siste spørsmålet ditt Ingrid, sammenfatter vel egentlig min følelse, etter møte med de ulike behandlerne innen psykisk helsevern.
SlettSvaret er nok sammensatt, men at det finnes mennesker, som ikke burde jobbe med mennesker innen dette feltet, ja, det er en liten del av svaret tenker jeg, og noen av dem har vel både du og jeg møtt.
Absolutt, Bibbi. Irene Clairmont sier: "Livet forlanger å leves, og alt som tilhører vårt liv og ligger i dvale, må leves av andre." Og yrkeshjelpere står i fare for å presse kundene til å leve hjelperens hjelpeløshet og avmakt og overgrep.
SlettOg det er et stort problem at Systemet ikke har rutiner for å fange opp slik skadelig hjelper-atferd. Og i stedet har rutiner for å bortforklare skadelig atferd og gi symptomene på skadelig atferd til kundene. Systemet vet jo at kundene er "psykisk syke", og i Systemet er det sykt av psyke å ville beskytte seg selv.
I Svar til Karin Yrvin påstår jeg at begrepet "psykisk syke" er like diskriminerende som "niggere". Det skal jeg utdype senere, nå skal jeg nevne en likhet: Det er selvsagt feil av slaver å motsette seg slaveriet de lever under og beskytte seg selv. Og det er feil av "psykisk syke" å motsette seg hjelpen de blir tilbudt og beskytte seg selv.
Og jeg blir svært glad hvis noen som leser dette kan vise til evidensbasert informasjon som demonstrerer noe annet.
I systemet, er det sykt av psyke å ville beskytte seg selv. DEt er godt sagt, og det er ikke uten grunn man kjenner seg ytterligere hjelpesløs/rettsløs i dette systemet.
SlettJeg har alltid hengt min angst på fortidens opplevelser, men dette du skriver om her, får meg til å se, att min angst, med god grunn, fanger opp nåtiden, systemets svar på mitt forsøk på å forklare meg selv.
Behandlersituasjonen har blitt et utryggt sted, der jeg ikke blir hørt eller trodd. Det henger på greip, at angsten ikke går ned.
Jeg henger med i det du skriver om, at begrepet psykisk syke er diskriminerende. Psykisk syke= uten rettigheter i det systemet som tilsynelatende skal hjelpe. Systemet praktiserer fordommene de ønsker åpenhet skal avhjelpe.
Det ble noen løselige her og nå tanker.
Klare tanker, Bibbi. Du skal få en tilleggstanke av meg:
SlettSosial angst kan være et samspill mellom triggende faktorer i her-og-nå, gamle skader og totalforbud mot å stole på intuisjonen.
Og det er viktig å se på triggerne i nåtiden - og finne kornene av sannhet - for å gjenvinne intuisjonen.
Jeg leser og tenker: maktovergrep, systemvold og krenkelser av menneskeverdet. Når alt du sier kan bli brukt mot deg gjelder, ja da er man vel nærmest betraktet som kriminell eller umyndiggjort da?
SvarSlettTror dette sitter dypt, i verdier, samfunnsmessige strukturer, ukultur. Avhumanisering.
Nettopp, gamle ugle. Jeg kom meg omsider på legesenteret, satt der på venterommet i går med hjerteklapp mens bølge på bølge av angst slo over meg ... og tenkte: Denne angsten er helt rasjonell. Jeg er nå i en usynlig krigssone der jeg har erfart at det er lovlig å skade meg, der jeg ikke har rett til selvforsvar, og der ingen beskytter meg.
SlettAngsten i her-og-nå ga seg da jeg fikk en sam-tale med Fine Fastlege, men heretter skal jeg huske at krigssonen ligger på lur.
"Virkeligheten overgår våre mest paranoide fantasier."
Å, hvor jeg kjenner meg igjen i det du beskriver om angstbølger. Både på venteværelser og andre steder i "verden".
SlettDet du skriver om at angsten er rasjonell er interessant. Ja, det gir meg virkelig et innspill til noe jeg styrer med akkurat nå.
Paranoia ja, kanskje ikke noe psykt, men tverimot helt logisk?
Det er en grunnsetning i radikalpsykiatrien at paranoia er logisk. Og den tanken blir et effektivt verktøy sammen med leting etter "korn av sannhet":
SlettFøler: angst i situasjonen. Angsten er logisk og reell.
> korn for å bekrefte intuisjonen: er i usynlig krigssone, ikke rett til å beskytte integriteten
> her-og-nå: vet om krigssonen, ikke under direkte angrep, mer oppmerksom enn sist jeg ble skadet her
> resten: alt som har skjedd meg i fortiden i form av skadelig hjelp og beskyttelse - som ble utløst av krigssonen og forsterker angsten.
(En annen vri på kognitiv atferdsterapi?)
Apropos det du nylig skrev om grenser : Denne måten å jobbe på har styrket grensene mellom meg og Verden ... å sortere mellom "DETTE er i meg", og "DET tilhører Verden".
Og det er fullstendig selvstyrt: en Hjelper kan stå ved siden av og støtte denne prosessen, men JEG har full kontroll og kan sjekke hjelperens innspill - det er ikke slik at hjelperen står med sine kunnskaper MELLLLLLOM meg og en "sannhet" som jeg bare kan nå via brukermedvirkning.
Litt ubearbeidet, dette, men jeg legger det ut allikevel. Hva syns dere? Er det mening i det for andre enn meg?
Ja, jeg følger deg. Som vanlig har jeg kanskje litt andre ord, men henger godt med ja.
SlettJeg har tenkt på angsten som noe i meg som reagerer i fortidsmodus. Og har vel tenkt at jeg må holde ut til den brenner ut, hvis den gjør det, eller avtar. Jeg skjønner din kobling til kognitiv atferdsterapi, men har litt andre typer koblinger. Mer i retning av barnedeler som ikke har blitt trøstet osv.
Men jeg kan nå plusse på litt her-og-nå-angst, og det er veldig ok å gjøre.
Selvstyrt er jeg også, har vært det bestandig. Alltid på det indre plan, et slags indre eksil, til tider. Det liker ikke hjelpere, mange av dem i alle fall, er min erfaring.
Heldigvis har jeg hatt en hjelper som har vært der på den helt rette måten. Spesielt i noen faser.
Nei, min sannhet griper jeg selv. Det som har forstyrret meg mest er i grunnen en masse utvendige systemer som ikke ser ut til å tåle selvstyring (nav, jobb osv.). Så her har jeg måttet ta noen lett dramatiske grep, som å si nei til sykemelding for å slippe NAV og i stede jobbe redusert, dvs. mindre å rutte med.
Alt dette for å beholde selvstyring, som jeg vil si er livsnødvendig for meg. Ja, jeg vil virkelig si det. Og jeg har ikke lenger tenkt å unnskylde meg for det, eller se på selvstyring som en feil eller mangel ved meg. Kanskje snarere tvert om. Og her kan her-og-nå-angsten kanskje tenkes inn?
For meg er det god plass til barnedeler som ikke er blitt trøstet i "resten: alt som har skjedd meg i fortiden".
SlettHva om vi kaller det kognitiv, selvstyrt selvhjelp, for å skille fra "atferdsterapi"? Og "hjelp til kognitiv, selvstyrt selvhjelp"?
Det jeg har vært borti av "freudbasert terapi" har gått ut på at vonde følelser = overreaksjoner = noe i fortiden som skal bortforklares. Det er ikke snakk om å finne fram til egen historie og egen sannhet, det gjelder å finne fram til noe som er akseptabelt for terapeuten. Så det kan jobbes i årevis med å snirkle seg rundt i trosbaserte forklaringer. Så jeg ser med stor skepsis på at psykoanalyse hausses opp som alternativ til kogn.atf.ter.
Som du, har jeg et sterkt behov for selvstyring, så jeg har en forhistorie med å være behandlingsresistent/ikke behandlingsmotivert.
Og dette med å se at angst BÅDE hører til der-og-da OG her-og-nå var et av de største gjennombruddene mine.
Behov for selvstyring er en stor styrke. At samfunnet ikke ser det slik, har dype røtter i Janteloven som har sin opprinnelse i samfunnsstrukturen til apeforfedrene våre, tenker jeg: Der tilhørighet i flokken var eneste vei til overlevelse. Jeg jobber med en artikkel om dette, og det tar lang tid, for jeg blir stadig lammet av angst underveis og må stoppe opp og snakke med den.
Hei, en kort kommentar (håper jeg) før påsken setter inn for fullt.
SlettJeg tror det finnes individuelle sannheter. Jeg merker i meg selv når det stemmer. Og opplevelsen kommer alltid først, så bruker jeg meg selv, mine erfaringer, mine innsikter av ulike slag, også teoretiske. Da merker jeg i meg selv når ting stemmer for meg, kroppen liksom svarer ja.
Jeg tror, fra mitt hjørne av verden, at våre individuelle historier gjør dette litt ulikt. Hvor atskilt de ulike delene har vært f.eks. Hvor tidlig i livet dette begynte, hva vi har opplevd av overgrep og krenkelser. Felles er at svarene finnes i hver enkelt, og at hjelpevesenet snart må forstå at vi må finne det selv.
Helt med deg i dette. Tror jeg.
SlettSkal vi se: "opplevelsen kommer alltid først", skriver du, jeg ville kanskje bruke ordet "gjenkjennelse" og si det samme? En slags "pling av ja!" når en tanke stemmer ... og så kan jeg sende tanken gjennom livet mitt : oppleve den sammen med tanker/følelser/erfaringer osv og sjekke om det er plass til hele meg i den.
Og ja, enig i at individuelle historier og bakgrunner gjør det ulikt. Om overgrep har vært fysiske eller psykiske, alder osv.
Svarer raskt, kort håper jeg: For meg kommer opplevelsen bokstavelig talt først. Jeg har tenkt og tenkt jeg, men ikke hatt kontakt med kropp og følelser, det var forbudt. Derfor må jeg la det slippe til, så kommer det andre etter. Jeg må tillate meg selv å føle følelsen, gå inn i den, ikke bare tenke og sette ord på.
SlettDette tror jeg, fra min vinkel, er litt forskjellig for den enkelte. For sånne som meg som har vært så til de grader tankestyrt er det helt nødvendig å starte i følelsene, som kroppen gradvis kommer med.
Føyer til: Jeg var så avstengt at jeg ikke engang hadde kontakt med angsten. Dette var et gammelt mønster, sitter dypt, som det tar lang tid å endre.
SlettDer satte du meg på nye spor. Takk for det ... jeg må modne litt på dette før jeg skriver mer.
SlettLivet passerer revy, gamle ugle ... rettere sagt, 60 års erfaringer med forholdet til kroppen. Jeg tror det må bli et eget innlegg etter hvert: "Om å flytte inn i kroppen"
SlettDet er sånn for meg også, ikke langt unna 60 år for meg heller. Jeg har drevet med det de siste åra, å la kroppen fortelle sin historie, og etter hvert flytte inn i den. Og jeg vet hvorfor det er sånn for meg, min historie starter med en babykropp som ikke fikk det den skulle.
SlettSer frem til ditt innlegg. Godt med utvekslinger, noe er likt, noe er forskjellig. Veldig takknemlig for bloggkontakt med deg og Bibbi.
Ja, det er godt med utvekslinger.
SlettBloggkontakten med dere betyr mye for meg, og jeg liker veldig godt din måte å holde fast ved din egenart på ... og si ifra når det IKKE er full klaff.
Jeg tenker mye på Jante for tiden, på det jeg tror er vårt medfødte behov for å høre til i flokken, passe inn, "don't rock the boat".
Det krever stor overvinnelse å si "Det er ikke sånn for meg". Takk for at du gjør det.
Du skulle bare vite hvor godt det er for meg å bli tålt med mine forbehold, min egenart som du sier. Har vært mangelvare kan du si, i fortida. Så hjertelig takk for at du ser og tåler.
SlettJeg har nok inni meg holdt fast på meg selv, men det har ikke alltid vært rom for en del av dette, der ute. Jeg har følt meg litt brysom, vet du. Med eller uten grunn kanskje, men allikevel.
Og det er vel en av grunnene til at jeg ikke kan bruke hjelpere som ikke tåler, da blir alt bare mer innestengt.
<3 <3 <3
SvarSlett