Da Skygge møtte Skygge

Redde var de, de voksne.
 Og det er ikke en unnskyldning.
 De som ikke så, de eier sin blindhet.
 De som nå ikke ser, de eier også sin blindhet.
 De som bare hørte med det døve øret, de eier sin døvhet.
 Slik de som nå ikke hører eier sin.

Barnet jeg engang var, var heldig.
 Ble sett av menn som hadde vært i krig.
 De levde med Skyggen i seg selv
 og kjente igjen Skyggen i meg.
 De sa aldri noe om den.
 De var hos meg.
 De var i Skyggen.
 I sin og i min.
 Skygge møtte Skygge og ble delt Skygge.
 Og delt Skygge er bare en skygge
 og ikke en fare som fyller hele verden. 


Takk til gamle ugle:
http://diktugla.wordpress.com/2012/02/02/fravaerende-voksne/


Og til bloggeren som minte meg på dette: 
http://veimat.bloggnorge.com/

Og stor takk til Soldier og vennene hans: 
http://ingridvaa.blogspot.com/2012/03/gode-hjelpere-soldier.html